Samira Elagoz i den selvbiografiske performancen Cock, Cock... Who's There? BIT teatergarasjen 23.og 24. mars 2018.

Les meg!

Cock, Cock... Who's There? av Samira Elagoz skaper heftige diskusjoner, og det gjør den til en av årets kanskje viktigste forestillinger, skrev Valborg Frøysnes (nr. 4. 2017). Nå gjestespiller den i Bergen.

Cock, Cock… Who’s There?

Regi, konsept, kamera, klipp, medvirkende: Samira Elagoz

(basert på forestilling Black Box teater, 26. aug. 2017)

BIT teatergarasjen 23. og 24. mars 2018

Filmvisning, 22. mars 218

Sjeldent har jeg opplevd heftigere diskusjoner etter en forestilling enn da jeg så Cock, Cock… Who’s There? i en fullsatt og slitt gammel gymsal under festivalen Hangö Teatertreff i Finland i sommer. Det ble raskt tydelig at publikum grovt sett var delt i to leire; de som syntes forestillingen var høyst problematisk og de som syntes den var sterk og viktig, og diskusjonen varte langt utover kvelden. Jeg havnet hverken i den ene eller andre leiren, for jeg var så rystet av det jeg hadde sett at jeg knapt var i stand til å argumentere eller analysere. 

    Da jeg så forestillingen for andre gang på Black Box teater i Oslo, og med et overraskende lite publikum, var opplevelsen en helt annen. 

    Cock, Cock… Who’s There? er den finsk-egyptiske scenekunstneren Samira Elagoz’ avgangsforestilling fra koreografilinjen ved School for New Dance Development i Amsterdam i 2016. Hun har allerede rukket å turnere over store deler av verden og har mottatt en rekke priser og nominasjoner. Utgangspunktet for forestillingen er en voldtekt Elagoz ble utsatt for fire år tidligere. 

Møter med menn

Kort fortalt er dette en form for dokumentarisk foredragsforestilling, der Samira Elagoz selv kommer på scenen og forteller oss at det i dag er fireårsjubileum for den første gangen hun ble voldtatt. Hun forteller at hun etter hvert som tiden gikk, ønsket å undersøke nærmere hvordan hun opplevde menn i møte med henne selv, og hvordan hun omgås dem. Hennes nedslagsfelt er sosiale plattformer som Chatroulette og Tinder, hvor hun setter inn kontaktannonser med overskriften «READ ME! Looking for strangers», og tar i bruk ulike måter å kommunisere og møte menn på. Alt fra chatting,  video-beskjeder, til at hun reiser verden rundt og møter ukjente menn i deres hjem og snakker med dem om deres begjær. Alt blir filmet og vist på en stor skjerm bak på scenen.  

    Én ting som går igjen, er at mennene vil vise henne sine ferdigheter, noen mer imponerende og vellykket enn andre, som f.eks. flammeblåseren som ikke klarer å slukke flammen, en annen kan le på kommando, en gjør noen kung fu-bevegelser, mens en annen igjen forsøker å gi en tolkning av noe samtidskunst han har på veggen. Men de mennene som virkelig fascinerer Elagoz, forteller hun, er «The dominants». Vi ser en mann som sitter på gulvet iført en liten kimono. Han forteller hva han liker å gjøre med det som ligger foran ham. Man får først ikke helt tak i hva det er, men etter hvert så blir det tydelig at det er en asiatisk kvinne, som han har bundet opp i en ubehagelig stilling, mens han forteller oss hva han liker å gjøre med kvinnen. En annen ønsker å skremme Elagoz og spør om hun er redd, i det han låser dem inn i leiligheten sin – og sånn fortsetter det. Vi får opplyst at alle mennene som vises på opptakene er inneforstått med at materialet vil bli brukt i et dokumentarprosjekt, og at det er del av Elagoz sin undersøkelse.  Innimellom alle opptakene, fra bl.a. New York, Tokyo og Istanbul, klipper hun inn intervjuer og samtaler med sine venner og familie i Finland. Hun spør dem hva de tenkte da de hørte at hun var blitt voldtatt, og hvordan de så på henne etterpå. 

         Alt videomaterialet er gjennomarbeidet, på grensen til det overproduserte, og gjennomsyret av popkulturelle referanser, som like gjerne kunne vært fra en godt produsert musikkvideo. Estetikken er megakul, trashy, sexy, urban og hip, men så brytes det med den enkle filmingen fra kjøkkenet til bestemoren ute på den finske landsbygda, der Elagoz sitter i joggebukse og briller, og bare er en vanlig jente på kjøkkenet til bestemor, og langt fra den forføreriske Lolita-aktige karakteren hun har utviklet i sine møter med ulike menn. 

Vold i generasjoner

Og det er disse klippene med moren og bestemoren som gjorde sånn inntrykk da jeg så forestillingen første gang. Bestemoren forteller en historie fra 1946, da hun var 17 år. Hun kom ut en morgen på gårdstunet. En ukjent mann kommer mot henne, slår henne i ansiktet og voldtar henne. «Man lærer seg å være redd for mennesker» avslutter den eldre finske kvinnen. Og det var dette bildet, med disse tre kvinnene fra tre ulike generasjoner, og det historiske perspektivet, som ble så sterkt. All volden som kvinner har blitt utsatt for opp igjennom historien, hvordan det går i generasjoner, og hvor utsatt man er kun ut fra det faktum at man er kvinne. At et annet menneske bare kommer opp til deg når du går ut døra, slår deg i ansiktet og forgriper seg på deg. Eller, som Elagoz selv sier det i forestillingen: «Det finnes ingen større trussel mot kvinner enn menn.»

Diskusjonen fortsetter

På Black Box blir jeg fortalt at det dagen før hadde vært fullsatt sal og stående applaus. Jeg spør om forestillingen skapte diskusjon også her, men får til svar at det virket som at det stort sett var enighet om at dette var en sterk forestilling som hadde gjort stort inntrykk på de fleste. 

    Etter den andre forestillingen er det en publikumssamtale med Elagoz og et tyvetalls personer. Samtalen begynner forsiktig, og det virker som alle er bevisst det sårbare temaet. Elagoz forteller at hun med forestillingen ønsker å skape et rom der hun ikke lenger er et offer eller der hennes velvære ikke lenger er tema. Hun vil lage en avslutning, og undersøke møtet mellom mann og kvinne, intimitet og vold. Det kommer noen få og forsiktige spørsmål fra salen. Det blir referert til Margaret Atwoods kjente utsagn «Menn er redde for at kvinner vil le av dem. Kvinner er redde for at menn vil drepe dem.» («Men are afraid that women will laugh at them. Women are afraid that men will kill them»). Det er tydelig at det ligger mange spørsmål og tanker i luften, men ingen tar steget ut, før en kvinne rekker opp hånden. Hun er tydelig preget av det hun har sett, stemmen dirrer og hun snakker rolig, men engasjert og konfronterer Elagoz med sine tanker. Hun spør om Elagoz faktisk er klar over hva hun presenterer for oss, og sier at hun ser på det som et narsissistisk prosjekt, der publikum blir overlatt til å bevitne et traume. Vi som publikummere blir så distrahert av det faktum at denne unge kvinnen foran oss er blitt utsatt for en voldtekt, at det overskygger de kunstneriske og intellektuelle hullene i forestillingen.  

    Det blir fulgt opp av nok et flammende innlegg, fra en annen kvinne som nesten er på gråten. Hun kritiserer forestillingen for ikke å ta inn over seg all den volden kvinner blir utsatt for til en hver tid, over hele i verden, og at forestillingen gir det en slags hip og trendy innpakning. At forestillingen bare er nok et eksempel i dagens utleveringskultur, der det å presentere et selvopplevd traume skal være en måte å vise ærlighet og «det ekte» på. Før den ene unnskylder seg litt for at det er vanskelig å diskutere nettopp fordi det er så personlig det de har sett – og seansen blir avsluttet av ordstyreren. Jeg kommer i snakk med de to som holdt innlegg, og det viser seg (selvfølgelig) at ingen av dem er norske, og diskusjonen fortsetter også her langt utover kvelden.

    Det får meg til å undres over hvorfor man i Norge ofte kvier seg for disse debattene, og hvorfor man ikke går inn i kjernen av ting, men gjemmer seg bak en slags felles oppfatning. Er det mangel på språk til å uttrykke det man ønsker, er det en feighet? Bekrefter det klisjeen om det norske konsensussamfunnet, og at miljøet er så lite at alt blir personlig, eller svikter evnen til kritisk tenkning fordi følelsene tar overhånd? 

Narsissisme og populisme?

Det var nettopp følelsene som tok overhånd første gang jeg så forestillingen, men etter å ha sett den for annen gang, ble det problematiske med forestillingen tydeligere også for meg, selv om jeg nok ikke var like kritisk som mange av de jeg snakket med i etterkant. Noe av kritikken gikk nettopp på dette med at forestillingen oppleves som et narsissistisk prosjekt der publikum sitter og ser på en utøver som bruker sin egen historie, sitt eget traume, mens publikum er vitne til en slags helbredelsesprosess eller en katarsis. Og hvor går så skillet mellom fiksjon og virkelighet? Elagoz sier selv at «Jeg ville at alt skulle være ekte.» Dette synes jeg er problematisk, for hva er «ekte» på scenen? Hvordan endrer realiteter seg i det øyeblikket de blir iscenesatt? Og må man øse av sitt eget privatliv og sitt mest intime for å oppnå det som liksom skal være «autentisk» og «sant»? Selv om Elagoz sier at hun vil at alt skal være ekte, så er det hele høyst regissert, med en tydelig og gjennomgående dramaturgi. 

          En annen innvending var at det i forestillingen tas i bruk veldig enkle metoder, og at situasjonene forenkles gjennom klare offer-gjerningsmann roller. På denne måten er det tydelig hvor man vil at publikums sympati skal ligge, men også at det er de samme metodene som populismen bygger på. Man forenkler, setter i bås, de gode mot de onde. Til dette svarer Elagoz at hun ikke forsøker å skylde på noen, men bare presenterer sitt dokumentaristiske materiale og det hun har funnet ut. 

         Et annet punkt, som kanskje var med på å kneble debatten og publikumssamtalen, var selve tematikken. Hvor langt kan man egentlig gå i en kritisk samtale rundt forestillingen, når den er så personlig for Elagoz? Blir publikum egentlig kneblet fordi det blir så sårbart? 

Frigjørende post-feminisme – eller snarvei 

På Elagoz’ nettside står det «The future is feminist». Det står om frigjøring fra patriarkiet og kvinners rettigheter. Om selve forestillingen står det: «Samira Elagoz takes the audience on her journey of regaining power, reinventing autonomous expression of sexuality and attempts to relate to men.» Men det er, etter min mening, akkurat her hun trår feil. Forestillingen er langt fra noen «gjenoppdagelse av et autonomt uttrykk for seksualitet», men snarere bare en gjengivelse av det som det mannlige blikket har definert som kvinnelig seksualitet. Derfor er det på mange måter fortsatt mannen som sitter med makten. Selv om forestillingen kan sees på som et emansiperingsprosjekt, ved at hun setter seg selv i en maktposisjon, så velger hun likevel å iscenesette seg selv innenfor en estetisk ramme som tilsynelatende skal være frigjørende; men egentlig er en blåkopi av den kvinnelige seksualiteten som dominerer populærkulturen, er hentet fra pornografien, og som selvfølgelig også er definert av det mannlige blikket. Det er ikke kvinnen som sitter med definisjonsmakten her, selv om det liksom skal virke sånn. Nettopp dette er nok det som overrasker meg mest. Det å selv ta i bruk det man kritiserer, har ofte motsatt effekt, og virker som en noe lettvint løsning, fordi man ikke har noe alternativ til det regjerende. Jeg kjøper heller ikke tanken om at den undertrykte skal ta i bruk de samme metodene som undertrykkeren, for dermed å avvæpne og selv ta makten. Vi bombarderes hver dag til enhver tid av hva den kvinnelige seksualiteten skal være og hvordan den ser ut. Vi har selv gått med på at det er sånn den er og at det er sånn det skal være, men hvor er kvinnens egen definisjon av sin seksualitet? Jeg nevner dette, selv om Elagoz i publikumssamtalen etter forestillingen, sa at hun ikke liker å bruke begrepene «male gaze» eller «emale gaze»– men ved å avfeie det, mener jeg at hun unngår selve kjernen av uttrykket i sin egen forstilling. Det blir rett og slett for enkelt og ureflektert å bare overse dette punktet, fordi det har med definisjonsmakt å gjøre.

    Derfor opplever jeg faktisk ikke forestillingen som radikal, fordi den ikke opp går opp ny mark. Det viktige med denne forestillingen er likevel at den skaper mye debatt. Og den er ikke blitt mindre aktuell etter #metoo-kampanjen, og alle avsløringene som har rullet opp den siste tiden, og som vil fortsette å rulle. Måneder etter at jeg så forestillingen første gang, tenker jeg mye på det jeg har sett, og kan fortsatt ha heftige diskusjoner med kollegaer om disse temaene. Uansett i hvilken leir man måtte havne, er det et verk man ikke stiller seg likegyldig til – og det er altfor sjeldent at scenekunsten gjør nettopp det. 

 

 

 

Finnes i utgave::