Vanilje, karamell, sjokolade

Noen mener at det politisk korrekte er i ferd med å strupe kunsten, det tar over og definerer hva som er lov og ikke lov. Les Valborg Frøysnes kommentar fra siste nummer av Norsk Shakespearetidsskrift, hvor hun også diskuterer Vinge/Müllers «black-facing» i PaniniBoysRoom.

«It’s not just sexual harassment. It’s an anti-patriarchy movement. Time’s up on 10,000 years of recorded history. This is coming. This is real. […] You watch. The time has come. Women are going to take charge of society.»

Steve Bannon, President Trumps tidligere sjefsstrateg

«Jeg angrer på at jeg aldri fikk meg negermus» sier han jeg nettopp har sett Last King of Scotland sammen med på vei ut av kinosalen. Filmen er en rystende og brutal skildring av Uganda på 70-tallet under diktatoren Idi Amin. I filmen er det en kjærlighetsscene mellom en hvit mann og en svart kvinne. «Jeg angrer på at jeg aldri fikk meg neger mus» sier han, i fullt alvor, denne mannen som er en helt vanlig type — i fast forhold, ønsker seg barn, belest, sympatisk og snill. Jeg sier ingenting. Bare ser ned i bakken og tenker — sa han faktisk det jeg nettopp hørte? Bare noen år senere tror jeg hverken han ville sagt det, eller at jeg ville tiet. Hva har skjedd?

     «I’m a Greek Orthodox» er det første drosjesjåføren forteller meg etter at jeg har satt meg inn i taxien og fortalt hvor i New York jeg skal. «Hello, I‘m a gay Caucaisan who doesn‘t identify with gender», «I‘m born a Jew with a vagina. I now identify myself as woman-secular», «As a queer Black man…» — dette er noen av åpningsreplikkene i ulike forestillinger jeg så under en måneds opphold på festival i New York.

     «’Individet’ er en mann», skriver den belgiske statsviteren Chantal Mouffe. Og på skjemaet til det nyetablerte casting-byrået i Oslo, må jeg krysse av på hvilken smak jeg er:

Vanilla 

Caramel 

Milk chocolate 

Dark chocolate

1955

I 1955 skal angivelig den 14 år gamle gutten Emmett Till ha plystret på en kvinne, Carolyn Bryant. Emmett var svart, Carolyn var hvit. Kvinnens mann Roy Bryant og hans halvbror JW Milam dro noen dager senere hjem til Emmett, kidnappet ham, torturerte ham til det ugjenkjennelige, før de skjøt ham i hodet og senket kroppen i Tallahatchie-elven i Mississippi. Etter tre dager ble liket funnet. Moren til Emmett krevde en åpen kiste under begravelsen for å vise verden hva de hadde gjort med gutten hennes. Bildet av den åpne kisten med den mishandlede 14-åringen ble publisert i det afroamerikanske tidsskriftet Jet og ble raskt offentlig kjent over hele landet. Bryant og Milam ble bare to uker senere frikjent av en helhvit jury. Denne hendelsen og det ikoniske bildet av den åpne kisten ble en av katalysatorene for borgerrettighetskampen i USA de neste to tiårene. I fjor innrømmet Carolyn Bryant at Emmett aldri plystret på henne. 

    I 2016 malte den amerikanske billedkunstneren Dana Schutz maleriet «Open Casket» basert på bildet av Emmett Till. Det ble stilt ut på Whitney-biennalen i 2017, og allerede før åpningen skapte det enorme protester. Dana Schutz er nemlig hvit. En gruppe svarte billedkunstnere, med den berlinbaserte, britiske kunstneren Hannah Black i spissen, skrev et brev der de krevde maleriet fjernet og ødelagt. Den afroamerikanske billedkunstneren Parker Bright gjennomførte en stille protest der han hver dag stilte seg foran maleriet for å delvis blokkere det, iført en t-skjorte med påskriften «Black Death Spectacle». — She has nothing to say to the Black community about Black trauma, sier Bright. Hovedargumentet for at maleriet skulle ødelegges var at en hvit kunstner ikke skulle kunne profittere på svart lidelse i et hvitt kunstmarked. 

    Dana Schutz begrunner motivet med at hun selv er mor, og at hun malte det i empati med Emmetts mor. Forskjellen er at for en hvit mor forblir grusomhetene sønnen kan utsettes for, en tanke, mens det for en svart mor er en reel fare for at det kan skje hver eneste dag — selv den dag i dag: Tony Robinson 19 år, Tamir Rice 12 år, Laquan McDonald 17 år, Michael Brown Jr. 18 år, A’Donte Washington 16 år, Antwon Rose 17 år er bare noen få eksempler på svarte barn/tenåringer som er blitt skutt og drept, og det av politimenn (!), de siste årene. Kun to av de som skjøt og drepte ble dømt, resten er frikjent. 

Sensur-kortet

«Også historisk, er en svart kropp foran et hvitt publikum forbundet med vold. Både under og etter slavetiden ble det arrangert performative handlinger som ukentlige lynsjefester/lynsjinger, der hvite mennesker samlet seg for å se en svart mann bli lynsjet. Svarte kropper er blitt brukt som underholdning, enten til å bli ledd av, stirret på, pisket, mishandlet eller lynsjet. Dette er også en del av vår performative historie og kan ikke ignoreres når vi lager kunst i dag. Det ligger der enten vi vil eller ikke. […] Det er en direkte forbindelse mellom det hvite blikket og drap av svarte. Dette er del av den amerikanske historien, men det snakkes aldri om det. En stor del av befolkningen ønsker bare å glemme. Den kulturelle afasien i USA er enorm», uttalte den amerikanske scenekunstneren Jaamil Olawale Kosoko i et intervju jeg gjorde med ham, som formidler noe av bakteppet for hvorfor nettopp Dana Schutz’ maleri er så kontroversielt (se s. 86, NST, nr. 2-3/2016, red.anm.). 

     Samtidig kom det også motargumenter mot kravet om ødeleggelse av «Open Casket». Den svarte kunstneren og skribenten Coco Fusco, hvis arbeider kretser rundt rase, kjønn, identitet og makt, har skrevet en lengre og dyptgående analyse av hele debatten rundt «Open Casket», der hun ser med bekymring på de reaksjonene som er kommet:

     «There is a deeply puritanical and anti-intellectual strain in American culture that expresses itself by putting moral judgment before aesthetic understanding. […] I find it alarming and entirely wrongheaded to call for the censorship and destruction of an artwork, no matter what its content is or who made it. As artists and as human beings, we may encounter works we do not like and find offensive. We may understand artworks to be indicators of racial, gender, and class privilege — I do, often. But presuming that calls for censorship and destruction constitute a legitimate response to perceived injustice leads us down a very dark path.» 

     Selv populærkulturelle talk-shows debatterte saken, som The View, der Whoopie Goldberg uttalte: «People calling for destroying art goes very, very hard for me, because the Nazis did that. Can you really say ‘destroy art’? […] If you are an artist, young lady [Hannah Black], you should be ashamed of yourself. Because if somebody decides they don’t like your art, then what?”»(The View, mars 2017).

    Schutz’ «Open Casket» og kravet om å fjerne bildet har ført til store debatter i kunstverden. Noen mener at det politisk korrekte er i ferd med å strupe kunsten, det tar over og definerer hva som er lov og ikke lov, og kunsten blir ufri — mens forfatter og kunsthistoriker Aruna D’Souza mener at «sensur-kortet» trekkes hver eneste gang svarte kunstnere protesterer:

    «Vi henger oss opp i at sensur er en kategorisk dårlig ting. Men slik skyver vi også unna spørsmålet om hvordan noen kunstnere i det hele tatt har fått en plattform til å presentere kunsten sin, og andre ikke. Svarte kunstnere må ty til protest for å bli hørt og sett, og da blir de raskt tolket som motstandere av ytringsfriheten. Det er en ond sirkel.»

Peer med buksene nede

Jeg opplevde at Vinge&Müller kommenterte denne tematikken — hvem får lov til å fortelle hvis historie— i sin siste forestilling, Panini-BoysRoom, som jeg så under Festspillene i Bergen i år (27.05.18). Vegard Vinge spiller en slags Peer Gynt-karakter som sitter på kjøkkenet med sin mor. Kjøkkenet er inne i et lite hus som er plassert på scenen, og alt som foregår der inne blir filmet og projisert stort på scenen. Peer repeterer i en håndholdt mikrofon hvor mye han har lyst til å lage en film om «Rumble in the Jungle», boksekampen mellom Muhammad Ali og George Foreman i Kinshasa, daværende Zaire, nå Kongo, i 1974. Men Peer er for hvit, så han får ikke lov, klager han til Mor Åse, som ikke ser ut til å bry seg noe særlig mens hun lager shakes av et eller annet slag. Men Peer har en løsning. Han bæsjer på et stykke papir og smører det i ansiktet, før han skriver en søknad til Kulturrådet med det som er igjen av bæsjen. Deretter kommer han ut på scenen, med buksene nede rundt knærne og en distinkt dunst rundt seg, mens han fortsetter sin fragmenterte enetale om storyboard og kulturrådet og hva han får lov og ikke får lov til. Det er en dobbelthet i det som skjer på scenen, det er noe bortskjemt, genialt, barnslig, kulturpolitisk og historisk betent smeltet sammen. En som tidligere aldri ble korrigert eller hindret i å gjøre som han ville, nemlig den hvite europeiske mannen, blir nå irettesatt og fortalt: «Vent nå litt, sånn kan du ikke bare gjøre.» Eller «Det der kan du ikke si.» Eller «Den historien kan ikke du fortelle. Den er ikke din.» Og så svarer den hvite mannen med å trekke ned buksa og bæsje! Han gjør rett og slett en «black-facing» med egen avføring, før han sender en hilsen til Kulturrådet som ikke innvilget de millionene han hadde håpet på tidligere i år. Det er så banalt, men samtidig med så mange lag, det sier så enormt mye om den tiden vi er inne i og setter i gang en tankeprosess som så altfor sjeldent skjer i teatret. Den bortskjemte mannen som for første gang blir fortalt at han ikke kan gjøre akkurat som han vil, trekker ned buksa, bæsjer, raser rundt på scenen og roper sin frustrasjon inn i en mikrofon. 

Debatt i kunstverden


Panini-BoysRoom. Foto: Therese Bjørneboe

Det som forundrer meg er at denne «black-facingen» med bæsj ikke er blitt skrevet om eller kommentert noen steder, så vidt meg bekjent. Nå er det meget mulig at dette ikke ble gjort på premieren — Vinge & Müllers forestillinger endrer seg mye fra gang til gang, — da de fleste anmelderne var tilstede, men heller ikke Knut Ove Arntzen (som var på samme forestilling som meg) nevner det i sin anmeldelse på shakespearetidsskrift.no. Jeg har heller ikke sett det kommentert noe annet sted. Jeg tviler sterkt på at dette ville gått upåaktet hen i for eksempel Tyskland, der det har vært en stor «black-facing»-debatt over lengre tid. For å ikke snakke om i USA! Der ville det nok nærmest blitt opptøyer. Og det er denne tematikken og disse debattene som raser i kunstverden i dag. 

     Så når Karen Frøsland Nystøyl sier i sin anmeldelse av Panini-BoysRoom på NRK at det ikke er så interessant med all avføringen og urineringen, så er jeg helt uenig. Det er jo kjempeinteressant! Eller når Aftenpostens Per Christian Selmer-Anderssen skriver i sin kommentar om forestillingen: «Jeg er ikke egentlig så provosert av tiss, bæsj og dukkesex, jeg er mest sur for at det ikke sluttet tidligere.» 

      Men ikke vær sur Selmer-Anderssen, det fører intet steds hen. Du burde heller gått tilbake og sett forestillingen én gang til. Da ville du sett at Peer snakker til deg. Dette handler om hva som vil skje videre med den hvite mannen som ikke kan si, skrive og gjøre som han vil. Hør på Steve Bannon: «This is coming. This is real.» Og hva skjer nå? Bannon på sin side er overbevist om at hadde det blitt rullet ut en giljotin under Oprah Winfreys tale på Golden Globe-tildelingene i januar i år, så ville alle mennenes testikler blitt hugget av. Ikke rart Øystein Stene kjenner på «et dypt ubehag ved den autoritære tonen og den ubehagelige massementaliteten i #metoo-bevegelsen.»

«Individet er en mann»

Den britiske statsviteren Carole Pateman har skrevet om at den klassiske ideen om demokrati ikke inkluderer kvinner. De universelle idealene — ideen om at mennesker er født like og fri, der ingen er underordnet en annen, der alle har like rettigheter som borgere — er egentlig kun en mekanisme for ekskludering. «We are all taught that the ‘individual’ is a universal category that applies to anyone or everyone, but this is not the case. ‘The individual’ is a man.» 

      Mens alle vi andre, som ikke er «individ», er satt inn i en kategori eller har satt oss selv inn i en av disse evinnelige kategoriene som vi da skal identifisere oss med — «a gay Caucaisan who doesn‘t identify with gender, a Jew with a vagina, a queer Black man…», eller vanilje, karamell eller sjokolade for den saks skyld. Og like lett som vi i Norge sluker all amerikansk populærkultur, sluker vi også en identitetspolitikk som ikke følger de samme historiske utviklingslinjene som våre. Og når vi skal forsøke å snakke om disse tingene, så mangler vi språk og innbiller oss at vi er kommet så mye lenger enn det vi faktisk har. Kanskje det hadde vært bra om vi utviklet vårt eget språk rundt denne tematikken, og ikke bare overtok den amerikanske diskursen, slik at vi også tør å gå inn i de vanskelige og ubehagelige spørsmålene -?

I turnébussen på Nordmøre

Bare det siste året har det skjedd enormt mye. Man kan være enig eller uenig med bevegelser som #metoo, opprop som #stilleforopptak og protester som «Black Lives Spectacle» og uten å sammenlikne dem, så synes jeg vi er inne i en veldig spennende tid. Jeg har inntrykk av at folk engasjerer seg og at det diskuteres mer enn på lenge. Jeg opplever stadig å bli utfordret, at meningene mine endrer seg, at tanken blir tøyd, at nye interessante perspektiver kommer til, at jeg må sette meg inn i historiske problemstillinger som jeg tidligere visste veldig lite om, nettopp for å forstå protestene, reaksjonene og hvor jeg selv står oppe i alt dette. Som skuespiller kjenner jeg meg i ikke igjen i beskrivelsen av at #metoo har satt kvinner i en skjør, sårbar, anonymisert og ansiktsløs posisjon, slik det har blitt hevdet. For plutselig sitter vi i turnébussen på Nordmøre og snakker om ganske komplisert feministisk teori. Også de kvinnene som normalt ALDRI ville hverken tatt ordet eller fått komme til orde i en forsamling snakker nå høyt om egne erfaringer eller tør å si ifra på en helt annen måte enn tidligere. 

        Men noen begynner kanskje å bli litt lei? Synes at det er vel mye korrekthet, krenkelse og moralisme ute og går - i verste fall sensur. Og noen ganger kan det faktisk virke som at det er kunsten som blir mest irettesatt, som i Sverige der «visse biblioteker hadde nektet lånetakere å lese bøker som bibliotekarene oppfattet som rasistiske, sexistiske eller pornografiske. Det var bibliotekarenes egne moraloppfatning og samfunnssyn som fikk styre hva kommunens innbyggere fikk lese.»

     Samtidig ulmer den gode, gammeldagse rasismen der ute mer enn på veldig lenge. – La dem kalle dere rasister. La dem kalle dere fremmedfiendtlige. Bær slike anklager som en hedersbetegnelse, messer Steve Bannon på sin Europaturné til vill jubel under landsmøtet til Front National i Lille i mars i år.   

     Fordomsfull som jeg er, så regner jeg med at det muligens ikke er så mange høyrepopulister eller Steve Bannon-supportere som leser denne kommentaren, men alle protestene, bevegelsene, oppropene har like mye vært et oppgjør med oss som liksom har de «riktige» meningene, de helt vanlige typene, sympatiske, beleste og snille, som ser på en svart kvinne som en «negermus» — og ikke et individ, for faen! Og et oppgjør med oss som ikke sa noe. 

Fotnoter

1 Basert på et sitat fra et foredrag holdt av den britiske statsviteren Carole Pateman under et møte i America Philosphical Association, St. Louis, Missouri, 1986

2 coco fusco: https://hperallergic.com/368290/censhorship-not-the-painting-must-go-on-...(27.03.2017)

3 Maria Lokna: https://morgenbladet.no/kultur/2018/05/ingen-grasoner (25.05.2018)

4 Per-Christian selmer https://aftenposten.no/kultur/i/P#zXL0/Rapport-fra-promperommet (28.05.2018)

5 CNN, intervju med Joshua Green, forfatteren av boken Devil’ds bargain om Bannon og Trump, https://www.youtube.com/watch?v­H2Kxlein3Z4 (11.02.2018)

6 Aftenposten, tar oppgjør med #metoo-bevegelsen”, kulturdelen, 13.06.2018

7 Carole Pateman, Feminism and particapatory Dempocracy” i The Return of the Political av Chantal Mouffe, London, Verso, 1993, s. 13

8 Øystein Stene: “Fra feminisme til aktivisme til populisme”, Samtiden Nr. 2-2018, S. 17

9 Åsa Lindeborg: “LItteraturen skal ikke være god og ren, den skal være alt”, Klassekamnpen, s. 2 (14.06.2018)

10 Inger Bentzrud: https://www.dagbladet. no/kultur/ europa-er-steve-bannins-nye-misjonærmark/69879340 (08.06.2018)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Finnes i utgave::