Et ekko av FrP

PS. Etter at undertegnedes kommentar til Ways of Seeing (se artikkelen under, red. anm.) ble publisert tidligere i dag, kom Erna Solberg med et utspill på en pressekonferanse som NRK dekket.[1] Her kom hun med skarp kritikk av regissør Pia Maria Roll, som dagen før fortalte VG at hun mener hendelsene ved Waras hus er iscenesatt for å mistenkeliggjøre dem som har laget forestillingen, og at ingen av kunstnerne er avhørt av politiet så langt.[2] Solberg, sitert av NRK, sier blant annet at stykket har gjort noe som «uten tvil» kan oppleves som problematisk for politikernes integritet, og at «det oppleves jo verre når familiene og hjemme våre trekkes inn, fordi da rammer det de rundt oss», også når det er i en «kunstnerisk eller satirisk ramme».

Statsministeren går altså rett inn i den samme retorikken som har preget ordskiftet rundt Ways of Seeing: Uten selv å ha sett forestillingen, baserer hun seg på antagelser og rykter om hva som har vært vist på scenen, og går ut i fra at den har utlevert hjemmene til politikere og deres familier på en måte som oppfordrer til at personen og dem rundt skal rammes. Det er ikke bare feilaktig, det er drøyt og skremmende, og insinuerer noe om teaterstykket som ikke er sant – og som nok en gang flytter diskusjonen fra innhold til form, fra rasisme til hvorvidt husfasader kan avbildes på en scene.

At ikke en statsminister forstår dette, er alvorlig. Like skremmende er det at Solberg, som representerer den øverste statsmakten i landet, uttaler seg om hva som er legitimt å sette opp på en scene og ikke. Det kaster et guffent ekko tilbake til Oslo FrPs forsøk på å sensurere Black Box teater etter fjorårets premiere, og til land og regimer vi slett ikke har lyst til å sammenligne oss med.

For all del: angrepene mot Waras bolig er alvorlig, de må etterforskes og politiet må finne ut hvem som er skyldig. Men som Jon Wessel-Aas, som nå er advokat for Roll, Benammar og Baban, skriver til NRK i den samme saken,[3] er insinuasjonen om at kunstnerne har noe som helst med forholdene som etterforskes, noe de vil ha seg frabedt. De har ikke noe å skjule, og heller ikke noe motiv for handlingene. Det er også en insinuasjon som «gir opphav til både hatefulle og truende ytringer om og mot særlig de to kunstnerne av utenlands opphav, i sosiale medier og på enkelte innvandringsfiendtlige nettsteder», skriver advokaten, og føyer til at det er deres opplagte rett å forsvare seg mot dette.  

Det har han rett i. Vi må heller ikke glemme at Roll, Benammar og Baban selvsagt ikke har den samme makten som politikerne, slik Lillian Bikset også har påpekt tidligere.[4] At pressen virker uinteressert i truslene kunstnerne har mottatt (noen av dem som en direkte konsekvens av uttalelser fra blant annet FrPs Christian Tybring-Gjedde), er både talende og førende for hvordan stykket og dets virkninger oppfattes i offentligheten. Mekanismen er slik i funksjon igjen; den som dreier blikket vårt bort fra tematikken i verket, og over på politikerne som offer. Samtidig lukker vi øynene for maktstrukturene som har det i sin interesse at vi ikke ser på det som er ubehagelig, og vi snur oss bort fra hatytringene og rasismen som rammer medborgere i samfunnet vårt. Det er dette statsministeren ikke ser ut som hun vil snakke om – men som kunstnerne og teaterstykket insisterer på at vi ser.  (Publisert 13. mars 2019)