Ways of Seeing, eller: Hvem skal bestemme hva vi ser?

Det er sjeldent det blir noe særlig oppstyr rundt forestillinger i det frie feltet i Norge. Men fra tid til annen dukker det opp en forestilling som trykker på noen knapper som får reaksjoner langt utenfor kunstfeltet. Det har vært tilfellet med teaterforestillingen Ways of Seeing

av Pia Maria Roll, Hanan Benammar, Sara Baban, og Marius von der Fehr, som hadde premiere på Black Box teater i november i fjor.

            Forestillingen, som ifølge programteksten setter søkelys blant annet på «nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn», har ført til heftige debatter langt utenfor de sirklene som har sett verket på scenen. Den utløste umiddelbart kritikk fra blant annet Rita Karlsen i Human Rights Service (HRS), og en rekke oppslag der og på document.no i tiden som fulgte. Også FrPs politikere reagerte. Christian Tybring-Gjedde brukte sin offentlige Facebook-side til å spre påstander om en av skuespillerne i forestillingen, Sara Baban, med blant annet ordlyd om at dette var «takken» for at Norge tok imot kvoteflyktninger, i tillegg til påstander om Baban som slett ikke stemte.[1]

Kontroversielt teaterstykkke

Beskyldninger om alt fra utlevering av privatliv til hvorvidt forestillingen er kunst eller ikke (og i så tilfelle bra eller dårlig kunst), har siden vært tema for utallige debattinnlegg og diskusjoner. Oslo FrP fremmet et forslag i bystyret om å fjerne støtten til Black Box teater. Forslaget fikk ikke flertall, men viste at sentrale lokalpolitikere i Norges største by på ramme alvor mente at de skal kunne bestemme (eller «ta ansvar for», som Tone Ims Larsen, konstituert leder for Oslo FrP sa i en debatt på Vega Scene 1. mars)[2] hva som er god og dårlig, lovlig og ulovlig kunst.

            Å skrive om forestillingen i kjølvannet av alt dette, er mildt sagt krevende. Ulike aktører har snakket forbi hverandre; teateranmelderne har forholdt seg til den på ulikt vis; kunstnerne (eller rettere sagt: de kvinnelige kunstnerne i gruppen) har blitt utsatt for trusler, hvorav noen er politianmeldt, og de har selv fått en politianmeldelse mot seg fra samboeren til justisminister Tor Mikkel Wara, Laila Bertheussen. I tillegg har det vært en rekke medieoppslag som mer eller mindre direkte insinuerer en sammenheng mellom forestillingen og gjentatte angrep på Waras og Bertheussens hjem i Oslo. Selv Aftenpostens Harald Stanghelle har stokket om på kunstnerkvartetten og teateret, i en kronikk hvor han skriver at Black Box teater «krysset en farlig grense» ved å vise opptak av justisministerens hjem på scenen.[3]

            Mer om det senere. Hva slags knapper er det kunstnerne trykket på – og for hvem?

Maktens nettverk

Da jeg så forestillingen på Black Box teater før jul, like før debattene startet i media, var det ikke tydelig for meg hvor husfasadene befant seg, utover at de fleste av dem lå på Oslo Vest. På scenen i teateret var to kvinnelige skuespillere, Benammar og Baban, som ba oss om å snu blikket, og se på noe vi helst ikke vil se i hverdagen. De spurte hvor den rasistiske dreiningen i det norske samfunnet kommer fra. Så rettet de blikket mot maktpersoner i Norge, i form av politikere, investorer som er økonomiske støttespillere for bl.a. Resett ,[4] og andre som på ulike vis tjener på å fyre opp under rasismen i samfunnet. Fra scenen trakk de frem hvem som har gitt penger til hvem, hvem som har skrevet hva i media, og hvem som har sendt militære styrker inn i andre land på hvilket grunnlag.  

            I et lettere absurd plott, hvor alt fra et algerisk spøkelse til en vaskeekte Ketil Lund [5]  dukket opp på scenen, lå de altså i fiktive busker bak filmede husfasader, og forsøkte å forstå hva det er som har skjedd når samfunnet har blitt så rasistisk og overvåkingsorientert. Husene fremstod som en kulisse, et utgangspunkt for en historiefortelling nettopp om hvor umulig det er å komme tett innpå disse menneskene og nettverkene deres. Både Rimi-Hagen, Hege Storhaug, Christian Tybring-Gjedde og Jens Stoltenberg, som alle nevntes i forestillingen, forble på avstand, mens husene deres fungerte som et symbol på hvor vanskelig det er å trenge gjennom det vi ikke vil snakke om.

Å se fra andres perspektiv

Etter forestillingen, er det særlig to ting som har blitt tydelige: det ene er hvor vanskelig det er å snakke om rasisme i Norge i dag, det andre hvor store konsekvenser et dramaturgisk virkemiddel kan få. Da mener jeg ikke at sistnevnte har fått konsekvenser i årsaks/virkningssammenheng med straffbare handlinger, men at det har ført til en reaksjon fra noen som ikke er vant til å bli sett med et blikk som innebærer ubehag for dem. For eksempel har Hege Storhaug fra HRS tidligere oppfordret sine lesere til å ta bilde av tilfeldige muslimer på gaten i Oslo – noe de fikk kraftig kritikk for, [6] men som Rita Karlsen fra HRS nå ser ut til å mene er mindre invaderende enn at en gruppe kunstnere har vist frem noens husfasader.

For Roll/Benammar/Baban/von der Fehr vil at vi skal se, og de vil at det skal være ubehagelig – fordi det er det. Når vi ser med et blikk som ikke tilhører majoritetssamfunnet, må vi også ta innover oss hva slags resultater og effekter konspirasjonsteoriene om Eurabia og Islam i Europa har ført med seg. Samtidig som kunstnerne selv forsøker å forstå, ber de oss se og nesten kjenne på kroppen selv hva denne samfunnsdreiningen betyr.

Den ubehagelige rasismen

Slik sett retter forestillingen blikket også mot et slags oss – det norske samfunnet generelt. Et samfunn som marsjerte i rosetog etter 22. juli, men like etter stemte inn et parti med en stortingsrepresentant som blant annet har skrevet at Arbeiderpartiet tillater en «flerkultur» som «kan komme til å rive landet vårt i filler».[7] I Ways of Seeing, slik også John Bergers bruk av begrepet  impliserer,[8] ligger det en systematisk undersøkelse av hvem som har rett til å se på hvem, og på hvilken måte, i samfunnet. Roll/Benammar/Baban/von der Fehr vil vise hvordan ytre høyre og deres støttespillere bevisst snakker om alle mennesker med en annen kulturell bakgrunn, en annen religion, eller en annen hudfarge, som annerledes og en trussel mot det «norske» Norge – selv når passet deres er aldri så rødt og prydet av riksløven. Da jeg selv så forestillingen, var det denne uroen jeg kjente på: en uro over rasismen som er normalisert i samfunnsdebatten de siste årene, og over hvordan meningsytringer som før var langt ute på høyresiden nå sitter midt i regjeringsapparatet.

Tujabusker og anstendighet

Samtidig skal det ikke underslås at det er ubehagelig at fasaden til et hjem filmes og brukes i en teaterforestilling uten at noen har blitt informert om det på forhånd. Men det er, som Ketil Lund også sier i forestillingen, ikke ulovlig. I det viste materialet har ingen gått inn på eiendommen (ofte er det kun noen tujabusker som er synlige), og ingen har begått noe lovbrudd. Det betyr slett ikke at det er uproblematisk, men nettopp den risikoen scenekunstnerne har tatt, personlig og til dels på vegne av samfunnet, er det som har ført med seg den kraftige debatten som har fulgt.

            Paradoksalt nok har denne debatten spilt ut akkurat hvor lite tolerante deler av høyresiden er. Den har kommet til å handle mer om hvem som er respektable samfunnsborgere (som FrPs kulturpolitiske talsperson Morten Wold kalte sine partifeller på Dagsnytt 18, 28. november i fjor), enn hvordan vi snakker om strukturell rasisme og villet rasisme i Norge i dag.

Demonstrerer maktmekanismene

Det andre paradokset er at diskusjonene om privatlivets fred har utlevert flere detaljer om private liv enn de husfasadene som ble vist på scenen. I en tid der man legger ut hvor man til enhver tid befinner seg på sosiale medier, og der regjeringen vil ha en ny e-lov som både PST og Riksadvokaten er bekymret for, er det merkelig at det legges så mye energi inn i å stanse en forestilling som kun vil bli sett av noen hundretalls mennesker, og hvor ingen sensitive opplysninger ligger ute på nett eller nevnes fra scenen.

            Eksempelvis fikk ingen som så stykket vite at Tor Mikkel Wara har en samboer med helseproblemer, eller hvorvidt hun var inni huset som ble filmet, før hun selv skrev om det i VG.[9] Det ble ikke opplyst om antall eller alderen på barna til Kent Andersen, før Oslo FrPs Tone Ims Larsen gjentok det flere ganger i løpet av debatten på Vega Scene 1. mars, hvor hun utbroderte at hun var bekymret for dem og deres sikkerhet. Det er opplysninger det (kanskje) går an å google seg frem til, men det var ikke noe som ble nevnt i stykket. Tvert i mot er det stykkets motstandere som har valgt å bringe disse opplysningene inn i offentligheten, og la diskusjonen handle om deres privatliv.

            Dette er interessant, fordi teater som beveger seg i slike grenseland for hva vi snakker om og ikke snakker om i samfunnet, ofte virvler med seg beskyldninger som dreier diskusjonen bort fra problemene stykket forsøkte å sette under debatt. Debatten etter Ways of Seeing er en nesten perfekt demonstrasjon av disse mekanismene: I stedet for å diskutere konsekvensene av rasismen i samfunnet, debatterer vi hva som kan vises på en scene. I stedet for hvem som har ansvar bombingen av Midtøsten, diskuteres det om Black Box teater burde miste pengestøtten. Og i stedet for å diskutere økningen av overvåking myndighetene kan bedrive mot vanlige borgere, dreier diskusjonen seg om hvor grensegangen mellom husfasader og privatlivets fred går.

            Det er rett og slett noen ting som er mer ubehagelig å se enn andre. (Publisert 13.mars 2 019)

Fotnoter: