Den ultimate tragedien

Kan tragedien som utvidet sjanger, og det sublime i kunsten, hjelpe oss med å begripe hva klimaendringer betyr? Hvordan vi forestiller oss fenomenet og hvordan vi forstår oss selv i forhold til det? Vår samtid stiller menneskeheten overfor den doble utfordringen det er å forsøke å bevare naturens mangfold og samtidig opprettholde gode levekår for en raskt økende verdensbefolkning. For enkeltindividet øker både bekymringene, ubehaget og behovet for fornektelse stadig enda et hakk. På terskelen til den ultimate tragedie –  er vi i stand til å redde oss selv? Eller utgjør de samme biologiske komponentene som gjorde oss til jordens herskere også svakheten som vil lede oss mot vår egen undergang? Kanskje har vi mer til felles med den tragiske helten enn vi liker å innrømme?

Kunst som respons på antropocens trusselbilde

Apokalypse, skrekk-scenario, katastrofe og tragedie. Dette er ord som i 2018 dominerer når vi leser om de fremtidige konsekvensene av klimaendringer og masseutryddelse. Amerikansk forskning viser at en økning i geopolitisk frykt hos befolkningen raskt reflekteres i kunst, litteratur, film og teater. The Bulletin of Atomic Sciences¹ har utviklet en indikator som viser sammenhengen mellom antatt risiko for global katastrofe og antallet amerikanske utgivelser av fiksjonsromaner med apokalyptiske temaer. Indikatorens topper har vist seg å korrelere med kunstfeltet generelt, som også responderer med flere verk som representerer apokalyptiske og postapokalyptiske atom-, pandemi- og klimascenarier.

Det blir stadig vanligere at vitenskapsfeltet og kunstfeltet inngår ulike former for samarbeid med felles ambisjon om kunstnerisk representasjon av vår kritiske økologiske virkelighet. I likhet med kunstnere, som ofte strever med å behandle temaet kunstnerisk, sliter også geologer og vitenskapsfolk med å formidle sine data om klimaendringer på en måte som skaper engasjement hos et bredere lag av befolkningen. I 2015 initierte Stockholm Environment Institute et samarbeid med Dramaten kalt «Welcome to the Anthropocene». Prosjektet hadde som ambisjon å utforske hva det innebærer at vi har trådt inn i en geologisk tidsalder dominert av mennesket. En av forestillingene som ble til ut fra dette samarbeidet (Sundin, 2015), var en modifisert utgave av den greske tragedien Antigone, satt i et Theben ødelagt av forurensing og segregering. Dynamikken mellom Antigone og søsteren Ismene ble her utvidet til å omfatte paradokset mellom mennesket og klimaendringer ved å representere de to polariserende posisjonene som ofte tas i møte med denne problematikken; fornektelse eller desperasjon. Antigone motsatte seg et nytt, uetisk politisk pålegg, og ble derfor straffet, mens Ismene forble ubesluttsom inntil det nesten var for sent. Koret representerte menneskeheten som kollektiv. Her i Norge har blant annet en ungdomsversjon av Stormen blitt satt opp på Torshov-scenen (Nationaltheatret) i regi av Morten Cranner, med mål om å knytte Shakespeares klassiker opp mot vår tids klimakamp. Meteorologisk institutt, som hadde 150-årsjubileum i 2016, bidro med klimafakta til forestillingen. Siden har ytterligere prosjekter kommet på banen.

Å behandle klimaendringer i scenekunsten er ingen enkel oppgave å ta på seg. Kanskje kan den internasjonale teater- og kunstforskningen peile oss inn på nye spor. Også der har klima- og miljøspørsmål etterhvert fått en betydelig plass. Professor i Drama and Environmental Studies ved universitetet i New York, Una Chaudhuri, regnes som en av pionerene på feltet. Hovedområdet hennes er utviklingen av et nytt ‘dis-antroposentrisk’ perspektiv i scenekunsten. Forskningen hennes har generert en diskurs i tråd med affirmativ biopolitikk, hvor det menneskelige perspektivet forankres i en mer holistisk forståelse av biologisk sameksistens. Disse tankene er nært beslektet med perspektivet til professor i vitenskap- og teknologistudier, Donna Haraway. Hun kritiserer de biologiske vitenskapene for en bevisst uvilje mot å utfordre det antropocene perspektivet, og hevder denne uviljen har ført til at synet på mennesket som nærmest uavhengig av og hevet over det globale artsmangfoldet har fått stå uutfordret siden imperialismen på 1800-tallet (Haraway, 2015, 263).

Fra menneskets perspektiv befinner vi oss nå i verste fall på terskelen av vår finale som menneskehet; den ultimate tragedie. Men fra et ikke-menneskelig perspektiv kan tilintetgjørelsen av mennesket som globalt virus og årsak til massiv biologisk ødeleggelse være det optimale scenariet. Både Chaudhuri og Haraway fronter at et perspektivskifte mot ikke-menneskelige interesser paradoksalt nok er avgjørende for å oppnå et økologisk skifte i vår egen interesse. 

De Utvalgtes Skipet – Vol.5 Short cuts ble i høst framført ute i et massivt steinbrudd på Nesodden. Steinbruddet utgjorde et slags krater i landskapet, og ble i forestillingen et mektig bilde på menneskets geologiske avtrykk på kloden. «Det er mennesket mot naturgudene nå, det er de vi måler krefter med», skrev Frøydis Århus i sin anmeldelse av forestillingen. Hun beskrev den  «vakreste stjernehimmelen hun hadde sett på lenge» som spektakulær hvelving over steinbruddet. «Det er dette som er styrken til De Utvalgte. De tar trivielle historier og plasserer dem i et scenerom med universet som snorloft, uten at det blir rart.» Hun beskriver at når flomlyset tentes mot steinbruddet i bakgrunnen, var det storslått å være vitne til. Mennesket blir lite i slike omgivelser, og nettopp i det ligger noe stort.

Skrekk og fascinasjon

Det sublime som estetisk begrep i kunsten går helt tilbake til år 100, til det litterære og filosofiske verket Peri Hypsous av Longinus. Siden da har tolkningen og definisjonen av det sublime forandret seg en rekke ganger. Forståelsen av det sublime som begrep er ulik i romantisk, moderne og postmoderne kunst, med variasjoner også mellom ulike tenkere i hver epoke. Kant, Schiller og Lacan har blitt stående som noen av de mest sentrale tenkerne. Filosofen Edmund Burke definerte i 1757 begrepet sublim som en estetisk kategori som skiller seg fra skjønnhet (i publikasjonen A Philosophical Enquiry into the Origin of Our Ideas of the Sublime and Beautiful), men i stedet representerer det mektige. På Burkes tid var det sublime assosiert med kombinasjonen av frykt og beundring det skapte hos mennesket å bevitne naturens overveldende krefter. Det sublime spredte seg til å bli et innflytelsesrikt konsept i romantisk kunst i det 19. århundre, delvis som reaksjon på den tidlige industrialismen. Men siden den gang har menneskeheten gått inn i en ny geologisk epoke, antropocen, og måten vi forstår oss selv i forhold til naturen på, har endret seg fundamentalt. Sumit Paul-Choudhury, fysiker og redaktør for det britiske tidsskriftet New Scientist, etterlyser en ny forståelse av det sublime som responderer på vår tid:

           «I en tid hvor etablerte oppfatninger og sannheter kollapser, har det oppstått et behov for å søke etter nye verdier og begreper — eller fornye de gamle. Kanskje det er på tide at det sublime gjør et comeback, men denne gangen ikke kun omfatter frykt og fascinasjon for naturens krefter — men for menneskets krefter også.» (Paul-Choudhury, 2016)

I artikkelen Face to face in the Arctic with a terrible new Sublime, beskriver Paul-Choudhury arktis som en antropocen koloni underlagt mennesket. Arktis representerer både utemmet og vill natur: «Det er et sted som tilhører alle og ingen. Det er både fullstendig uberørt, og samtidig ett av områdene i verden i raskest geologisk endring, direkte berørt av globale forhold. Så hvordan kan vi representere dets verdi?» (Paul-Choudhury, 2016).

Ifølge Choudhuri lykkes filmskaper Véréna Paravel med sin dokumentar Leviathan (2012). I dokumentaren festet hun kameraer til en nordatlantisk fisketråler og til mannskapet. Målet hennes var å minimere oppmerksomheten på mannskapet så mye som mulig og i stedet portrettere dem på en måte som underordnet dem i noe større, for på den måten å kunne skape et slags «havets selvportrett». Denne tilnærmingen faller sammen med det dis-antropocene perspektivet nevnt innledningsvis, som både Chaudhuri og Haraway etterlyser i scenekunsten.

Paul-Choudhuri beskriver filmen som både grusom og vakker, og mener at den formidler både pirrende skrekk og foruroligende skjønnhet på én og samme tid. Han hevder at Paravels film har visuelle grep som favner både det skremmende og det majestetiske ved havet, og samtidig menneskets brutale påvirkning på det. Derfor, skriver Choudhuri, er filmen et godt eksempel på det sublime i sin fornyede form.

Førsteamanuensis ved Universitetet i North Dakota, Maggie Kainulainen, etterlyser i sitt essay  «Saying Climate Change: Ethics of the Sublime and the Problem of Representation» nye kunstneriske måter å angripe den komplekse problematikken rundt klimaendringer på, og drøfter på hvilken måte kunstnerisk representasjon og det sublime kan spille en rolle i formidlingen av forholdet mennesket/natur.

Hun argumenterer for at dersom representasjon av klimaendringer skal kunne mobilisere en kollektiv oppvåkning, blir vi nødt til å begynne å se på klimaendringer som et etisk fenomen. Ved å behandle klimaendringer som et sublimt scenario, kan man framprovosere nye bilder og sosiale reaksjoner hos tilskueren. Kanskje det var nettopp dette Frøydis Århus mente at De Utvalgte lyktes med i Skipet – Vol.5 Short cuts.

I sitt essay legger Kainulainen fram et rammeverk for kritisk analyse av diskursen rundt klimaendringer hvor hun syntetiserer dekonstruksjon og objekt-orientert ontologi for å kunne identifisere og utnytte potensialet i representasjon og animering av det sublime i klimaendringer. Hun skriver:

 «På tvers av ulike teorier framstilles det sublime som en begivenhet eller et møte med noe som er så stort og omfattende at det er umulig å begripe eller forstå. Klimaendringer sprenger grenser ved å tvinge oss til å tenke utover våre menneskelige interesser, til å forholde oss til en tid utover menneskets skala, og til å ta ikke-menneskelige aktører på kloden alvorlig. Det utgjør en direkte og grusom trussel mot menneskehetens levebrød og liv.»

(Kainulainen, 2013, Ethics of the Sublime,113.)

Lyotards² forståelse av sublim estetikk i postmoderne kunst er at det sublime får en både nostalgisk og idealistisk funksjon ved å  «representere det som ikke kan representere seg selv». I sammenheng med klimaendringer omfatter det urepresenterbare nettopp det etiske imperativet, en faktor som ikke lar seg favne innenfor en bestemt diskurs (Kainulainen, 2013, Ethics of the Sublime, 113). Det sublime sees her som en destabiliserende kraft som overskrider grensene mellom selvet (mennesket) og Det Andre (naturen), mellom begripelig og ubegripelig, nært og fjernt. Dette kan i neste omgang få en katalyserende effekt og generere et skifte mot nye økologiske praksiser og perspektiver, mener Kainulainen. 

Menneskehetens tragiske svakhet

Begrepet  «allmenningens tragedie», innført av den amerikanske økologen Garrett Hardin i 1968, beskriver en tilstand der et felles ressursområde blir sterkere belastet enn det som er samfunnsøkonomisk gunstig. Individets kortsiktige egeninteresser stiller seg i veien for langsiktige og kollektive løsninger. Dette er svært relaterbart til logikken som styrer dagens økologiske beslutninger. I følge Aristoteles finnes det ikke noe slikt som en uskyldig helt i tragedien. Heltens tragiske fall er ikke bare et spørsmål om blind ulykke og uflaks; han bærer alltid en del av ansvaret for sin egen undergang, for eksempel på grunn av sitt tankeløse overmot, hybris (Robertson, 2013, 198). Denne tragiske svakheten hos protagonisten, hamartia, et sentralt konsept i gresk tragedie, finner vi igjen i det paradoksale ved menneskets strategi for å håndtere klimaendringer, hvor selv trusselen om apokalypse ikke fører til noen umiddelbar kursendring. Vi har skapt en situasjon der vi som  «de første vesener som er i stand til bevisst å vite hva de gjør, ødelegger oss selv som resultat av vår egen overlevelsesevne, i en orgie av nytelse og maktbegjær.» (Burgess, 2008, 338).

Sett i dette perspektivet er det som bringer  «den tragiske helten» mot sitt fall nettopp at  det moralske ansvaret på fellesskapets vegne må vike for individets begjær. Med aristoteliske begreper kan man forstå konflikten som en indre kamp mellom apollinske og dionysiske krefter. Nå, som temperaturstigningen på planeten vår allerede har nådd et irreversibelt punkt, et peripeti, og den selvforsterkende loopen av klimaendringer allerede har begynt å akselerere, kan vi kun forsøke å begrense konsekvensene. På den måten er vår tid annerledes enn alle tidligere tider. Vår situasjon, både som menneskehet og enkeltindivider, lar seg overføre til den tragiske heltens, som først innser sine feiltrinn og fullt ut begriper konsekvensene av sine handlinger når det allerede er for sent.

Dermed blir spørsmålet hvorvidt det sublime, slik Slocombe og Kainulainen forstår begrepet, kan utgjøre en nøkkelfaktor for publikums anagnorisis, erkjennelsesøyeblikk.

Kanskje det som mer enn noe annet fyller oss med skrekk og fascinasjon i dag er at vi har blitt ofre for vår egen makt. I oversvømmelser, stormer, tørkeperioder, utryddelse og andre fenomener forårsaket av klimaendringer, ser vi vårt eget ansikt.

En sublim representasjon av klimaendringer kjennetegnes i følge Kainulainen av

        «den foruroligende og uønskede avmakten som oppstår i det man innser at man er omsluttet av et komplekst nett av mekanismer som uunngåelig vil resultere i en eller annen form for global katastrofe.» Hensikten med sublime visuelle scenarier der fremtiden elimineres og katastrofen inntreffer blir således ikke å skrive vår egen tragedie, men tvinge oss til konfrontasjon med hva katastrofen innebærer, nettopp for å kunne mobilisere og unngå den. Kainulainen hevder at en eller annen form for representasjon av det sublime ved klimaendringer er nødvendig for at vi skal kunne forestille oss kraften og alvoret i problemet. Det er kanskje siste akt, men slutten er ikke skrevet ennå.

 Fotnoter:

1. The Bulletin of Atomic Sciences er et akademisk tidsskrift publisert av Taylor and Francis som dekker globale sikkerhets- og folkepolitiske problemstillinger knyttet til farer som atomstrusler, masseødeleggelsesvåpen, klimaendringer, nye teknologi og biologiske våpen. Den har blitt publisert kontinuerlig siden 1945, da den ble grunnlagt av prosjektfysikere i etterkant av atobombingen av Hiroshima og Nagasaki. (Wikipedia)
2. Jean-François Lyotard (1924 – 1998) var en fransk filosof, sosiolog og litteraturteoretiker. Hans tverrfaglige diskursteori strekker seg fra epistemologi og kommunikasjon til moderne- og postmoderne kunst. I verket Leçons sur l’analytique du sublime (1991) diskuterer han filosofisk estetikk. På norsk finnes utgivelsen Forflytninger: lov – form – begivenhet (1992)), som tar for seg forholdet mellom estetikk og politikk (wikipedia).

Referanser:

Bøker:

            Lehmann, Hans-Thies (2016). Tragedy and Dramatic Theatre. Routledge.

Burgess, Parke (2008).  Our Tragic Flaw – A case for Nonviolence. Lulu.

Slocombe, Will (2006). Nihilism and the Sublime Postmodern: The (Hi)story of a  Difficult Relationship from Romanticism to Postmodernism. New York: Routledge.

WWF (2016). Living Planet Report 2016. Risk and resilience in a new era. Editor-In-Chief: Oerlemans, Natasja. WWF International, Gland, Switzerland.

Schiller, Friedrich (1801). On the Sublime. (New York: Frederick Ungar, 1967) 

Artikler:

1. Kainulainen, Maggie (2013). Saying Climate Change: Ethics of the Sublime and the Problem of Representation. Symploké, Vol#21(Issue#1-2), 109-123.
2. Paul- Choudhury, Sumit (2016). Face to face in the Arctic with a terrifying new sublime.

           New Scientist, July 2016 (Issue#3080) Retrieved from        

3. Holloway, Donna. «Anthropocene, Capitalocene, Chthulucene». Art in the Anthropocene – Encounters Among Aesthetics, Politics, Environments and Epistemologies. Ed. Davis/Turpin. (Open Humanities Press, 2015), 255-271.
4. Robertson, Ritchie. On the Sublime and Schiller’s Theory of Tragedy. Philosophical Readings, Vol#5. (University of Oxford, 2013) Retrieved from https://philosophicalreadings.org/home/

             Nettsider:

1. I.S., «Charting trends in apocalyptic and post-apocalyptic fiction», The Economist, April 12th, 2017. Hentet fra https://www.economist.com/blogs/prospero/2017/04/writing-end-world
2. Sundin, Anneli. «Welcome to the Anthropocene», Stockholm Environmental Institute, December 14th 2015. Hentet fra  https://www.sei-international.org/-news-archive/3289
3. Århus, Frøydis. «Antroposcenekunst», anmeldelse. 18.09.2018. Hentet fra http://www.scenekunst.no/sak/antroposcenekunst/