Nokon har kome

I april 2018 ble det arrangert en Jon Fosse-festival i de to byene Moskva og St. Petersburg, som en oppsummering av russisk teaters forsøk på å bli fortrolig med den fabelaktige norske dramatikeren. Fosses popularitet i Russland har utspring i at det i 2002 ble holdt et seminar om Fosses dramatikk innenfor rammene av festivalen Baltijskij dom (Det baltiske hus) i St. Petersburg. Her ble Draum om haustenoppført som den første iscenesettelsen av Fosse på russisk, i regi av 80-talls-avantgardisten Klim (f. 1952);en elev av Anatolj Vasiliev, og med en tilsvarende sans for et meditativt, saktegående tidsforløp på scenen. Andre som har vendt seg mot Fosse, er Aleksej Sljusartsjuk (f. 1961) fra St. Petersburg-teateret Osobnjak, som satte opp Ein sommars dag som et forsøk på å betrakte det som har skjedd fra et tredjepersons perspektiv. Det samme stykket ble satt opp på Kamal-teatret i Kazan i 2013, i regi av Farid Biktsjantajev (f. 1962), som er en mester i psykologisk karaktertegning og eksistensielle uttrykk. Oppsetningen ble nominert til Gullmasken, som er den viktigste teaterprisen i Russland. En annen som har beskjeftiget seg med Jon Fosse, er Aleksander Ogarjov (f. 1961) fra Skolen for dramatisk kunst i Moskva, som også har røtter i Anatolij Vasiliev-skolen i russisk teater. Han valgte Suzannah (2017), som han iscenesatte i abstrakt tid, for å vise at det kunne utspilt seg når som helst. Russisk teaters viktigste postmodernist, regissøren Jurij Butusov (f. 1961), elsker å dekonstruere for å hente ut det mest aktuelle i tekstene. Hans iscenesettelse av Draum om hausten (2016) fra Lensovet-teateret i St. Petersburg, flommer over av musikk (fra Arvo Pärt til Faustas Latenas og Tiger Lillies), og viser at det er umulig å unngå at menneskelige handlinger får skjebnesvangre konsekvenser. En rekke spennende russiske kunstnere har trykket Fosse til sitt bryst, og funnet en melankoli og evigvarende lengsel, som også er typisk for karakterene til Russlands vel viktigste dramatiker, Anton Tsjekhov. 

Nynorsk

På festivalen innrømmet Fosses russiske oversettere, Vera Djakonova, Jelena Ratsjinskaja og Alla Rybikova, at de hadde støtt på problemer under oversettelsene. Fosse skriver på nynorsk, som er en variant av det norske språket som har et mer komplekst bøyningssystem, en litt annen klang og flere diftonger, forklarte de. Men det de var mest opptatt av var å snakke om sin kjærlighet til dramatikeren som skriver musikalsk nøyaktig oppbygde teaterstykker som gjenspeiler et komplisert flettverk av følelser, sinnsbevegelser og medmenneskelige forhold.

            Også for regissørene av Fosses saktegående historier, er det stykkenes rytmiske struktur — der pausene har like stor betydning som replikkene, og det kan ha gått en hel evighet mellom scenene — som har vakt interesse. Fosses utgiver i Russland er det populære forlaget AST, teaterstykkene er derfor også tilgjengelige for de som befinner seg et stykke unna den profesjonelle teaterverdenen. Tekstene er en slags musikalsk organisert poesi, og kan også leses uavhengig av om man har teater i tankene. Men det var likevel gjennom teateret vi russere først ble kjent med Fosse. 

Tradisjon og mentalitet

Russisk teater har plassert Fosse “mellom Tsjekhov og Maeterlinck” — til tross for at han benekter å ha noen direkte forbindelsetil noen av dem — i det minste til Maeterlinck. Han er heller ikke, hvis vi skal tro intervjuene og de som har jobbet med ham, særlig begeistret for den naturalismen som er typisk for psykologiske dramaer. Før han begynte å arbeide med teater, var Fosse en etablert forfatter og skrev store romaner med en gjenkjennelige stemme og skrivestil. Men nettopp teaterkarrieren førte ham overraskende inn på et nytt og ytterst produktivt spor. “Alle visste at Fosse hatet teater, og syntes det var fryktelig kjedelig. Desto mer uventet var hans debut som dramatiker”, mintes Ola Bø, dramaturg ved Det Norske Teatret. Selv om Fosse hatet teater, kunne han tilby det noe uimotståelig: teaterstykker om dagens mennesker plassert i et universelt, ahistorisk rom. Ola Bø forklarte også at Fosses dramatikk har en særegen humor, som ikke nødvendigvis er like treg og sørgmodig som vi russere oppfatter den som. Også arbeidsmetoden - at Fosse kaller seg et “medium” mellom det han hører og papiret som stykket skrives frem på — virker tiltalende, og passer godt inn i den russiske tradisjonen, som alltid har gitt kunstneren en viss mystisk rett på åpenbaringer.

Fosse og In Yer Face

Det absurde, som for eksempel hos Beckett er basert på pauser og stillhet, er en annen viktig inspirasjonskilde i Fosses stykker, forklarer regissøren Kari Holtan fra kompaniet De Utvalgte, som deltok på festivalen i Moskva med en oppsetning av Skuggar. Fosses debut-stykke Nokon kjem til å komme fra 1992 har sterke drag av nettopp absurdisme i seg, og som en belest forfatter med inngående kjennskap til både Beckett og en annen berømt skandinav, dramatikeren Lars Norén, bruker Jon Fosse, bevisst eller ikke, disse ulike tradisjonene i sin dramatikk. Det er like viktig som at Fosse har et klart mål med diktningen sin, som gjør tekstene hans så særegne. “Han er en mann som vet hva han vil”, bemerket redaktør Cecilie Seiness fra Det Norske Samlaget. Han har vanskelig for å ta imot andres kommentarer, fordi han så godt hva han vil, og derfor kan det være vanskelig å være redaktøren hans.

            Starten på Fosses teaterkarriere falt sammen med In-yer-face-epoken, og i følge Cecilie Seiness sto Fosse i kontrast til den samfunnskritiske dramatikken som var vanlig på den tiden. Fosses stemme var lavmælt og forsiktig — det var uventet og tiltrekkende på samme tid. Det bør tilføyes at de russiske regissørene som har valgt seg Fosse som samtalepartner, har holdt seg unna britisk “ny dramatikk”, som baserer seg på en heftig og ganske direkte samfunnskritikk. Både Sljusartsjuk, Klim og Butusov ønsket å uttrykke seg mer universelt enn det mer overfladiske som var typisk for New writing på 1990-2000-tallet, men samtidig ønsket de seg — åpenbart — moderne/ nåtidige teaterstykker for å kunne snakke om tiden vi lever i. Og de fant sitt ideal i Jon Fosse, nordmannen som vokste opp i en liten bygd hvor det ikke fantes teater, og dermed heller ikke noe grunnlag han kunne støtte seg på.

            Den kommunikasjonsformen som Fosse legger opp til i stykkene sine krever både en spesiell spillestil og en egen regiform. “Karakterene i stykkene hans snakker ikke med hverandre fordi de har noe spesielt å si. I den bygda som jeg kommer fra, kan man stå og snakke om været i tjue minutter og likevel få sagt alt man vil”, sier Kari Holtan. De Utvalgtes Skuggar var et eksempel på et møte mellom tekstbasert teater og ny teknologi. I Moskva var det dette som vakte størst interesse, fordi russisk teater ikke har vært dypt involvert i å utforske ny teknologi. Hvordan kan man bruke teknologi til å uttrykke tekst? Men Kari Holtan reflekterte også omkring den spesielle realiteten mellom drøm og liv som fanges av Fosse. 

            Det at en overveiende stor del av kommunikasjonen skjer gjennom ord er også et tema i Fosses dramatikk. Både Butusov og Sljusartsjuk har virkelig forstått dette — i deres oppsetninger er kommunikasjonsmangelen, som iblant virker både merkelig og paradoksal, den viktigste delen av komposisjonen, og helt avgjørende for skuespillernes framtoning på scenen. 

En unik historie

Fosse på russisk er en helt egen og unik historie. Det kammerspillaktige og poetikken som skinner igjennom i tekstene, det allmenne i ytringene og det lakoniske i replikkene, som skjuler dype og eksistensielle betydninger, — alt dette har virket som en magnet på de mest toneangivende innen russisk regi, som ivrig har lett etter historier om samtidens mennesker. Det er vanskelig å finne lakoniske og minimalistiske paralleller til de norske frasene i det russiske språket. Og så snart man har gjort det, finner en magisk forvandling sted: Fra noe konkret til det abstrakte, fra det hverdagslige til det metafysiske, fra en vanlig samtale til en metafor. Sånn sett er Fosse en helt spesiell utfordring for dagens teater: problemer knyttet til uttale, hvordan skuespillerene skal leve seg inn i rollene, og hvordan tilskuerne skal forstå dramaene blir tatt på alvor i dramatikken hans. Festivalen tilegnet Fosse gjorde både hans dramatiske arv og teaterteoretiske betraktninger aktuelle — og beriket teateret med nye meningsnivåer, som er nødvendige for å forstå den verden vi lever i. 

            (Oversatt fra russisk av Ellen Melgård Solstad)