«Festival var litt 2019, så jeg fikk lyst til å være en elv.»

Ingvild (kunstnerisk leder) skriver i programmet. «Hvert år ønsker vi å utfordre lokalsamfunnet med grensesprengende og utforskende

kunstopplevelser, samtidig som vi håper at opplevelsen av lokalsamfunnet kan sette spor hos hver enkelt artist og deres kunstneriske uttrykk. Å skape en festival sammen som en gruppe kunstnere har ført til at vi tenker på festivalen i seg selv som et kunstverk, en festivalforestilling, hvor hver person som er involvert og hver sti en publikummer velger å gå fra sted til sted er en del av helheten. Omgivelsene og lokalsamfunnet blir grunnmaterialet vi jobber med, som gir grobunn til kunstopplevelser av forskjellig art. Denne festivalforestillingen blir en utforskning av organisasjonsformer, strukturer, publikumsrelasjoner, samfunn og sammensetninger av kunstuttrykk, som en vev av verk som påvirkes av hvilken rekkefølge, scene eller mellomrom de befinner seg i under festivalen. En festivalforestilling som også gir plass til å komme ‘hjem’, lese litt, reflektere, ta en telefon, se på havet.»

Sånafest er en elv. Kanskje Sånaelven, som renner fra Hølen til Son (og noen ganger motsatt). Jeg spekulerer (spekulativ realisme) i et (frivillig) orienteringskonsept. Utkledd som orienteringsløper fra Ok-Moss, dukker jeg plutselig opp og joiner fra bak et tre eller en stein (grønt kryss, svart punkt). Vi flyter innom tegn, objekter, kunstneriske strategier, politikk og filosofi. Vi kommer snart til Bruno (Latour, aktør-nettverks-teori, ved elven). Det er bever i Sånaelva. Diskusjoner rundt det stedsspesifikke har Sånafest snakket mye om, i alle år, og Ok-Moss er den lokale orienteringsklubben, og ikke fienden (?). Henning (Ok-Moss) bor i Son. Jeg setter ikke opp enkle motsetninger, det er jeg helt imot (‘ekte’! ‘falsk’!), og jeg er ikke kritisk eller psykologisk, men det er noe undertekst her og der, som handler om strategier. Sånafest orienterer kartet mot objekt og teori, kunst og politikk (miljø, identitet, fellesskap), gjennom det stedsspesifikke (landskap, elv).

Torsdag 17. juni er det program på post 3 (Glenneparken/ Åpen klasse/ Weaving in progress). Jeg er ikke der. Fredag 18. og lørdag 19. sklir over i hverandre i fortellingen, men for orienteringens skyld: Fredag går vi fra post 3 (Glenneparken/ Åpen klasse/ Weaving in progress) til post 2 a, b, c og d til post 4 (Lerviks båtbyggeri/ Forhandling og grenser/ samtale/ Why I Dance). Lørdag 19. og søndag 20. skjer det samme, vi går fra post 3 (Glenneparken/ Åpen klasse/ Weaving in progress/ oppmøte Building Conversations) til post ukjent (som viser seg å være post 4 og kirka). Jeg er ikke der søndag heller.

Lørdag morgen. Mann i Hardangerbåt ved brygge (ledelinje, blått). Båten ligner Norges nasjonalbåt, Oselveren, men er en Strandebarmer. Femti meter nordover, utenfor fiskebutikken, et par meter sør for post 3 (Glenneparken) ligger Cabincruiser der det er fest på tredje døgnet med støyende voksne menn. I Glenneparken (glenne/ gult område mellom hus, Louise/ båt, blått) har Sånafest montert et hvitt kvadratisk dansegulv. Det er Åpen klasse (eller Bygd i bevegelse) med 5 voksne, 6 barn og en instruktør. De danser mot vest, i retning Gjestebrygge 4, Trygg bøye og sjø. Torsdag var det klasse med RichHard fra Dragking-gruppa Gutta, fredag yoga med Camilla (Augusta) og kreativ improvisasjonsklasse med Ellen Margrethe (Røhr-Staff). Frida og Sofie (unge, utviklingshemmet) var der. De elsker å danse. Når klassen er over, tør de. Jeg og. Mann som selger norske jordbær rett fra egen åker passer på tingene (veske, jakke, sko, Ok-Moss-sekk). Sofie og Frida er opptatt av det. Jeg er opptatt av denne demokratiske oppramsingen av objekter (folk, tegn), og logikker som måforfølges. Søndag er det Contakids (foreldre og barn fra 2 – 6) med Yvonne (Wiche Levinsen), og i dag (lørdag) er det Hiphop/ Break med Abuu (Wecos). Thea, Mikkel og Ingvild danser, de er 10 stykker. To av barna er Thea og Mikkels. Thea og Mikkel bor fast i Hølen (ved elv). 

På grunn av korona er Sånafest spredt ut over 11 dager. Det pleier å være tre intense, med åpnings- og avslutningsfest. Mye folk på fest, mindre på forestillinger. De har hatt lokale, nasjonale og internasjonale kunstnere som Maran (SKOOP), Åpninger med Marie (Begby Handeland) og Morten (Liene), Borrowed Landscapes (Fieldworks på KIWI), The Human Clock av Janine (Harrington), DO IT av Hans Ulrich (Obrist), Zero (Cuenca/ Lauro), Room Service (Gob Squad), Oslo-Hølen med busssjåfør Tormod (Karlsen), kompaniet C&C og forestillingen 012 hjemme i stua til en lokal familie, Krumpfusion «!» og Battle (8. klassinger, Vestby kommune, gruppa POING). Alt står på nettsida, med bra og korte videosnutter. 

2020 ble avlyst, og i år er Sånafest en ultralokal (elv), øy eller båt (heterotopi). De har knapt annonsert. Det bør ikke komme så mange. Eller burde. Reglene forandrer seg underveis. Det er en god del familie og venner i tillegg til lokale og noen tilreisende. Jeg snakker med mødre, fedre, venner og kollegaer, folk fra kommunen og en ingeniør fra Ås. Jeg tenker på festival-estetikker, og dette med oss og dem (og elv), når den samlende festen (Dionysos) ikke er der. At festivalen er der for alle, men likevel ikke, selv når den vil. Et sted utenfor stedet (heterotopi). At vi med en gang skjønner at vi er på festival når vi er det. Det autentiske rotet på post 8 (den nedlagte butikken) interesserer meg. Og hva med et Spel, en samtids-fortids-kombo-fiksjon med tilhørende objekter og estetikker, eller autonome abstraksjoner av det? Eller? 

Fredag ettermiddag: Vi sitter ved post 3 (Glenneparken). Dansen er over. Fiskeren (Stefan) i det gule oljehyret kommer med den ekle fisken sin. Palmolive Aquarious. Ocean Refreshing. Sofie får med seg en hjem, med ferske sitrondråper. Hun er fornøyd. Frida har fått festivalprogram, og er også fornøyd. Vi går med Mikkel (caps, flagg) til post 4 (Lerviks båtbyggeri), langs brygge, til høyre langs gjerde (hvitt stakitt), hus (grått), hus (oker), følger asfaltert vei til høyre, til venstre, opp bakken til nr. 14 (svart), der Nicolaj står over DP57490 og synger. We are here together. By the Water. Take your hand and feel your lips. Take your hand and feel your knee. Take your hand and feel between your legs. Forbi nr. 11 (hvitt, idyll) med mannen og drammen og den fantastiske hagen. Døra er rød. Alba synger ‘en dag på stranden’. Anna hoier ‘hej hej, du och jag, vi høll handen, men så ville jag dra – hem’. Den fordømte fiskeren med den ekle fisken spretter opp av gruskassa rett etter bakketopp (kapitalistisk, mareritt), på vei ned mot post 4 (Lerviks båtbyggeri, elv). Noen fra kommunen har gensere der det står Noen fra kommunen. De er fra Kulturskolen. Jeg sitter bak en av dem inne på post 4 der Mia holder foredraget Forhandling og grenser. Vi har elv bak oss og ser mot trevegg, stor vedovn, vedstabler, lerret og bar til venstre. Det er vin i baren. Vi er 50 (lovlig). Det er god stemning. Lerviks båtbyggeri (post 4) er et fint rom. Det er en stund siden jeg så kunst i et slikt rom. Det er en stund siden vi var i et rom med 50 folk.

Mia snakker om kropp og sted, forhandling og grenser, og om heterotopi (andre steder). Hun forteller om Clipperton Island (6 km2, Stillehavet), om kampen om den (Frankrike, Mexico), utnyttingen av den (guano, atomavfall) og ansvaret for den (økosystem, plast). Den er et symbol på kolonialisme og vår tids klimakrise, sier hun. Bobiene (fugl) har reder av plast. 

Michels (Foucault) begrep heterotopi betyr marginale rom i moderniteten. En øy. En båt. Et fengsel. En festival. Et sted uten et sted. Eller et sted isolert fra andre steder. Uten, eller med svak tilknytning. Eller et sted med mange steder og identiteter i seg (kunst, det andre). In civilizations without boats dreams dry up. Jeg noterer ikke hvor sitatet kommer fra, for sol kommer bakfra og lager striper på Noen fra kommunen. Michel mener at moderniteten har avmystifisert steder, at vi er alt for opptatt av verifiserbar vitenskap, og at det ikke gjør sted og rom større, men mindre. Friedrich (Nietzsche) mente også at det er en dramatisk mangel på det Dionysiske, at det er en katastrofal ubalanse mellom kunst og vitenskap, der kunst er viktigst. Å male elv igjen og igjen for å se den bedre.

Mia jobber med de myke grensene, for å gjøre noe med de harde. Hun vil bryte grensene mellom kunst og forskning. Sola setter skyggen hennes på vegg (tre) til høyre under en gruppe kleshengere. Hun sier at hun er en forhandler i forhandling mellom virkeligheter. Simone (Forti, amerikansk italiensk danselegende) blir en ape fordi hun har studert aper (og maur) i årevis. Jeg noterer den transformerende kroppen. Det man ser, og det man tror man ser. Jeg noterer å reise fra apati til aksjon. Men jeg tror ikke det å reise dit/ være der (på grensen/ i konflikten/ egen/ andres) utgjør forskjellen mellom apati og aksjon (‘ekte’, ‘falsk’). En speilinstallasjon (Michel, heterotopi) på Mexicali-grensen (gjerde) blir et hull i det (gjerdet). Men alltid vite at man er den fremmede, sier hun, med fiendebilder. Hun går inn i fienden, fordi hennes kropp kan velge (har privilegier). Ikke alle kropper kan. Jeg noterer fiksjon og virkelighet. Om å lytte for å åpne nye rom i kroppen. Å forhandle vilje med lytting. Fra ryggvirvler (ape) til makrogrenser. Vi lytter (hus, elv, folk, fugl, tett skog, stup). Jeg tenker på Ok-Moss skjorta, og på hvordan det egentlig er mellom Sooninger, Hørninger og Mossinger (aldri kan en Sooning bli en Hørning osv.). Jeg er intim (fornavn) med alt, men fortsatt en fremmed. 

Alt henger sammen.

Det er lørdag og Building Conversations av Lotte (van den Berg) med ØIT. Prosjektet er utviklet basert på Chantals (Mouffe) begrep agonisme, om betydningen av konflikt i det demokratiske rommet, og Brunos (Latour) aktør-nettverk-teorier, som betyr sosio-tekniske nettverk og systemer som inkluderer alt, ikke bare folk. Som prøver å beskrive hvordan aktører i et samfunn oppfører seg og påvirker hverandre. Det handler om fellesskap og demokrati, konflikt og konfliktløsning i en ‘samtale som kunstverk’ der mennesket ikke er sentrum i universet. Vi kan velge mellom Samtale uten ord (ca. åtti prosent av all kommunikasjon er ikke-verbal), og Tingenes parlament. Jeg velger det siste. Vi går med verten Heikki (Riipinen) fra Glenneparken (post 3) til post 4 (Lerviks båtbyggeri), og tar snarveien over Mølleråsen friområde (grønt, gult, brun sirkel), som er sti (stiplet svart strek) foran nr. 14, den stien to unge menn kom ut fra på onsdag. Det handler om klima. Bruno kaller det den (nye) konservative revolusjonen, og teorien er en samtaleteknikk der vi snakker fra tingenes perspektiv, det vil si, vi later som om vi er bestemte ting med bestemte agendaer i et tingenes parlament. Vi er både skuespillere og publikum, og de som er til stede på post 4 er 12 folk, rundt bord, kvadratisk bord med ting på, krakker, alt det autentiske og konstruerte i Lerviks båtbyggeri.

Vi skiller ikke folk fra natur. Handa mi forsvinner inn i bordet (atomer) og bordet kommer inn i meg (atomer). Potet, myr, hav og plast eksister i et nettverk, sier Heikki, som hjelper oss å velge de rette tingene til tinget. Rette på den måten at det som er nødvendig for samtalen er til stede. I Brunos teorier er alt likestilt, men noe har sterkere ‘inskripsjon’ enn andre. Et objekt med sterk inskripsjon skaper et bruksmønster som tvinger oss til å handle på bestemte måter. Et objekt med svak inskripsjon er mer åpen. Alt henger sammen, men noe henger mer sammen (makt, penger), og begreper er også ting. Andre retninger innenfor spekulativ realisme er Timothys (Morton) og Grahams (Harman) Objekt-orientert-ontologi, som mener Brunos teori er mer nytteorientert enn deres egen, som handler mer om tingen i seg selv, og spekulativ på en mer kunstnerisk måte, i alle fall omfavnet av kunsten. I Building Conversations er vi politikere av kosmos og gir stemme til for eksempel oljen som ikke er utvunnet enda (som studenter gjorde på klimatoppmøtet i Paris, med Bruno). Vi bygger et nettverk til problemstillingen Sånaelven. Vi velger mellom tingene som ligger på det firkanta bordet, og bestemmer hva tingen er i tinget. Oslofjorden er en vulkanøystein. Sånaelva er en fjær. Gjødsel er ei nøtt. Studenter ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet er et forstørrelsesglass. Sjø-ørreten er et skjell. Lufta er en stråball. Kvikkleiren er en svamp. Kantvegetasjon i elva som invaderer er en pensel. Kantvegetasjon i elva som beskytter (autentisk) er et nøkkelknippe. Tida er ei vekkerklokke. Fisketråleren er en malingsboks. Den lokale bonden er ei bjelle. Noen har gjort det før og skjønner opplegget, andre er mer usikre. ‘Jeg som er fisk, mener at osv.’ Det er en form for teaterlek, vi kommer i karakter som det heter. Karakterene i parlament med Sånaelva, sjø-ørret, gjødsel, og lokal bonde er mest uenige, selv om hverken penger eller ideologi er invitert. Det plager meg litt at skjell må representere fisk og ikke kan være seg selv (osv.). Det ender med at den lokale bonden spør Oslofjorden, – ‘så du er konservativ av natur?’ 

Fredag kveld i post 4 (Lerviks Båtbyggeri). Andreas samtaler med Morten (Liene) som er en skuespiller som heller vil være danser. Han vil være som andre (dansere); ‘stå opp, spise et par nøtter og gå ut i skogen og danse’. Fra 40-årskrisa og i tre-fire år tar han mange kurs, blant annet med 16-åringer (kontaktimprovisasjon, i par, kleint). Nå gjør han 100 soloer i et butikkvindu ut ifra en femininitets-spilleliste der blikkene fra de som går forbi (som køen til fattighuset) styrer hva han gjør. Han liker pinlighet (jeg og). 

Det er filmpremiere. Why I Dance er en dansedokumentar om frihet og lidenskap for dans i prekære omgivelser, i samarbeid med Snipers Dance Crew og Guardians Dance Crew i Rwanda, koreografert av Louis (Clément da Costa) og regissert av Andreas (festival). I programteksten skriver Andreas at det er umulig som hvit europeisk kunstner å formidle en sannhet om et fremmed land. At filmen er et øyeblikk med folk som elsker å danse, og som danser i Rwanda, fordi de må. Han skriver om fasader, – i et forsøk på å ikke gjøre den klassiske feilen, å begynne med stereotypien vil han filme i det fredelige og vennlige Rwanda, i rene gater foran moderne bygninger, men oppdager at bak de fine fasadene er et strengt regime av regler og kontroll. Det rene er rent fordi man ikke får være der, eller det er for eliten, og ikke dem. Etter filmen er det lang og stor applaus, som gjentas foran kamera fordi ingen (ingen) av de andre medvirkende kunne være der (korona o.a.) Andreas er rørt (og trist). Ingvild holder tale. Han får markblomster (fra utenfor, grøft) og kjøpeblomster. Det er stas. De unge danserne i Rwanda gjør inntrykk. Sola har skint på post 4 hele dagen. Filmen vises på post 8 (Skøien Eftf) i Røttergården filmgalleri under resten av Sånafesten.

Det med autentisk versus konstruert (fra prologen) kan kanskje brukes om scenografi, der den autentiske er vanligere i film enn i scenekunst. Ikke ‘falsk’ (!) stedspesifikk, men autentisk scenografi, som kan være når turnerende (og andre) forestillinger (i et kunstmarked) spiller på steder der rom og kontekst syns (med vilje). Eller når konstruert scenografi laget for en bestemt (annen) oppsetning, blir en ny (‘ekte’) stedsspesifikk fordi den får hovedrollen i en ny forestilling. 

De nære ting

‘Ditt sinn monne flyve så vide omkring, det er som du glemmer de nære ting. Det er som du aldri en time har fred, du lengter bestandig et annet sted. Du syns dine dager er usle og grå, hva er det du søker, hva venter du på. Når aldri du unner deg rast eller ro, kan ingenting vokse og intet gro. Gå inn i din stue hvor liten den er. Så rommer den noe ditt hjerte har kjær. På ropet i skogen skal ingen få svar. Finn veien tilbake til det du har. Den lykken du søker bak blånende fjell, kan hende du alltid har eiet den selv. Du skal ikke jage i hvileløs ring, men lær deg å elske de nære ting.’ 

Vi kaller det et politisk og stedsspesifikt manifest. Det er av Arne (Paasche Aasen, 1901 – 1978), som skrev dikt og sangtekster for arbeiderbevegelsen, og melodi og sang er av Kurt (Foss) og Reidar (Bøe). Fra mandag 21. til onsdag 23. flyter Sånafest fra post 3 (Glenneparken i Son) østover til Hølen og Wowen Land av Vanessa (Grasse) i Trollskogen (post 5), der det er soloppgang, nye begynnelser, og siste helg i programmet.

Ingvild (Holm), torsdag 24. juni klokka 11.55