Sløseriombudsmannen og mediene

For en uke siden (20.07) publiserte Dagsavisen et debattinnlegg av Hanan Benammar, som vi republiserte her på nettstedet samme kveld. Innlegget

var primært rettet mot Ytringsfrihetskommisjonen, men Benammar kritiserte også flere medier, Vi Menn, TV 2 og Nettavisen for å ha samarbeidet med Facebook-profilen Sløseriombudsmannen. Hun skrev også at virksomhet har ført til trusler og trakassering, “hvorav noen er etterforsket og dømt”. Dette  førte til reaksjoner, i første omgang på Kjetil Rolness’ og på Shakespearetidsskriftets Facebook-side, hvorpå undertegnede henvendte seg til Hanan Benammar, som omformulerte og rettet “dømt” til “bøtelagt”. Årsaken kommer jeg straks tilbake til, men i Dagsavisen førte kritikken til at de strøk, og ikke rettet til bøteleggelse. Det er deres valg, men det gir dessverre inntrykk av at det med lovovertredelser var tatt ut av lufta. I mellomtiden er det kommet flere reaksjoner, bl.a. et intervju med redaktørene for Vi Menn, TV2 og Nettavisen i Subjekt (https://subjekt.no/2021/07/23/slik-svarer-redaktorene-pa-benammars-ankla...), og et innlegg i Dagsavisen av generalsekretæren for Norsk redaktørforening, Arne Jensen (https://www.dagsavisen.no/debatt/2021/07/26/kunstnerne-og-ytringsfriheten/). Selv om det strengt tatt er Benammar som burde svare, har undertegnede svart på direkte oppfordring av Kjetil Rolness på Facebook, og på Facebook-tråden under innlegget på nettstedet vårt, så det på sin plass å kommentere saken her også.

Bakgrunnen for Hanan Benammars feilaktige bruk av begrepet dommer, er at hun ikke forsto forskjellen mellom dommer og forelegg. Den konkrrete saken det gjelder, er at Tormod Carlsen, medlem av fagutvalget for scenekunst i Norsk kulturråd, mottok en mengde anonyme Messenger-meldinger (21 stk.), knyttet til hans arbeid i utvalget, hvorav to ble oppfattet som svært alvorlige trusler og politianmeldt. Meldingene ble satt under etterforskning, og de to avsendernes identitet avslørt, men partene kom til enighet om at saken skulle bringes inn for Konfliktrådet, ikke for retten. De to (for offentligheten fortsatt anonyme) avsenderne ble ilagt bøter. Og det er viktig å påpeke at forelegg impliserer at tiltalte innrømmer skyld.

I forrige uke skrev Aftenposten om saken, og den ene hattruselen ble dokumentert med et bilde i nettutgaven. Av bildet fremgår det at truselen knyttet seg til en mulig fremtidig tildeling til en kunstner (navnet er sladdet i Aftenposten). Oppslaget i Aftenposten dreide seg likevel ikke om omstendigheten rundt denne konkrete meldingen, men om netthets mer generelt, og hvordan det oppleves (i dette tilfellet av Tormod Carlsen). Men navnet på kunstneren er allerede kjent gjennom en debatt på nettstedet scenekunst.no, hvor Carlsen ble oppfordret til å gjengi eller dokumentere truslene, av Morten Traavik. Det er også så vidt jeg forstår bakgrunnen for at Hanan Benammar skrev det hun skrev, fordi kunstneren, Mette Edvardsen er ett av de mest kjente navnene blant de som er hengt ut av Sløseriombudsmannen. Hun er også en av de som har markert seg tydeligst i offentligheten gjennom sin kritikk av hans virksomhet. Det var kanskje heller ikke tilfeldig at det var nettopp henne Sløseriombudsmannen nevnte ved navn, i den mye omdiskuterte podcasten til Kulturrådet i fjor, hvor Are Søberg fikk uttale seg anonymt, mens hun ikke ble gitt mulighet til å ta til motmæle. Dette har Kulturrådet beklaget og bedt om unnskyldning for, og navnet hennes er slettet i podcasten. Men - som Aftenposten har skrevet om i forbindelse med avsløringen av Are Søbergs identitet, medio mars - rangerer Mette Edvardsen på topp blant de som har fått flest klikk på Sløseriombudsmannens Facebook-side 8https://www.aftenposten.no/kultur/i/bnqB6q/nyttig-vaktbikkje-eller-nedri....) På denne bakgrunnen mener jeg at det er sannsynlig at det er en sammenheng mellom Sløseriombudsmannens virksomhet og det at det nettopp var henne som ble nevnt i meldingen til Carlsen. Det betyr naturligvis ikke at Are Søberg har et juridisk ansvar i saken, men det burde få ham og andre som angriper og/ eller harselerer med navngitte enkeltpersoner, men selv skjuler seg bak anonymitet, til å skjønne at de er med på å senke terskelen for hva andre tror det er greit å bruke sosiale medier til. 

Det er ikke bare feigt, men potensielt farlig, å agere anonymt på internett, fordi det inviterer til å spre klikkvennlig, sensasjonelt og uetterettelig innhold. Det er ikke mine ord, men gjengitt fra en Oxford-utgivelse om Free Speech, i kapitlet om hvordan ytringsfriheten utfordres av sosiale medier. 

I sitt innlegg i Dagsavisen påpeker Arne Jensen at “redaktører, journalister og de mediehusene de representerer skal tåle mye - mer enn folk flest”. Det er en ganske drøy formulering, som forutsetter at det Benammar kommer med topper det mediene vanligvis tåler (og folk flest har vel ikke så mye med saken å gjøre). Det Hanan Benammar har skrevet, uten å veie sine ord, er at mediene Vi Menn, TV2 og Nettavisen har samarbeidet med Sløseriombudsmannen. Det er et faktum at  Sløseriombudsmannen har hatt en spalte i Vi Menn, og at Søberg og eventuelle andre som skriver der, ikke har signert den med navn. Når det gjelder Nettavisen, så har det snarere vært slik at den har utfylt postene til Sløseriombudsmannen, ved å lage nyhetsartikler basert på de forskjellige fortellingene om kunstnerne og hva de har mottatt av støtte. I blant har de tatt ombudsmannens bekymringer videre gjennom å innhente kommentarer, fortrinnsvis fra politikere i FrP, slik som Silje Hjelmdal og Himanshu Gulati (Stortingspolitikere er “drittlei av drittkunst”: https://www.nettavisen.no/okonomi/over-5-mill-i-stotte-til-kunst-med-men....) Og de har gjengitt bestyrtete reaksjoner i utenlandsk presse (ungarske og russiske nettsider) basert på deres egne saker om “rumpemaleren”. For det som har preget oppslagene i Nettavisen, er en sterkt ladet ordbruk i ingresser og overskrifter, montert sammen med videoklipp Sløseriombudsmannen har publisert. Som i “Spruter maling ut av rumpa - får 37 millioner i statsstøtte” (https://www.nettavisen.no/okonomi/spruter-maling-ut-rumpa-far-37-million...), eller “Feministkunstner Henriette får 13 millioner i statstøtte: - Jeg sugde ut alt jeg kunne” (https://www.nettavisen.no/okonomi/feministkunstner-henriette-far-13-mill...). Nettavisens Stavrum & Eikeland har også laget et jovialt interju med Are Søberg i deres podcast.

Nå har Nettavisen også engasjert Søberg som fast spaltist, og dermed innledet en formelt samarbeid. Bakgrunnen for det er det naturlig å søke i den medieoppmerksomheten som Ytringsfrihetskommisjonens invitasjon av Søberg har ført til. Og da er vi tilbake til det som var Hanan Benammars utgangspunkt, nemlig at eller om innspillsmøtet til Ytringsfrihetskommisjonen var ment som en oppfordring til dialog. Jeg har selv ikke riktig skjønt hva invitasjonen til Ytringsfrihetskommisjonen gikk ut på, for jeg har ikke sett den. Men i andre sammenhenger har det blitt framstilt som at poenget var at flest mulig stemmer skulle bli hørt, og at Are Søberg var et opplagt valg, fordi “Sløseriombudsmannen har stått i sentrum for den kanskje mest omfattende debatten om ytringsfrihet og ytringskultur i kunstfeltet.” (Kjersti Løken Stavrum og Jan Inge Sørbø, Klassekampen, 29. 06). 

Hva sa Are Søberg på innspillmøtet, som kommisjonen bør lytte til og ta med seg videre? Jo, først konstaterte han at det ikke var noen forskjell mellom ham (les: Sløseriombudsmannen) og andre medier. Politikere får gjennomgå i kommentarfeltene. Og det må også kunstnere som mottar offentlig støtte finne seg i. Det andre innspillet hans var at de som kritiserer ham/ Sløseriombudsmannen ikke har henvendt seg og argumentert for hvorfor kunst skal ha offentlig støtte. Are Søberg sa videre at han ikke betraktet seg som “noen stor trusel mot ytringsfriheten”, og at “det er en større fare at Kulturrådet har blitt et politisk virkemiddel for en illiberal, autoritær kultur, woke-bevegelsen, som er vår tids m-l-bevegelse”. Søberg begrunnet påstanden med at Camara Lundestad Joof (leder for fagutvalget for scenekunst) i et intervju i Dagsavisen har uttalt at “politikken kommer først, kunsten etterpå.” Søberg avsluttet innlegget med å oppfordre til nedleggelse av Norsk kulturråd, før det er for sent. 

Det mest interessante ved innspillet til Are Søberg, er at måten han argumenterte minner sterkt om hvordan Sløseriombudsmannen tar ting (videoklipp, tildelingsbeløp) ut av kontekst. For eksempel ved at uttalelsene til Camara Lundestad Joof ble referert til som om hun snakket på vegne av Norsk kulturråd. Men i intervjuet uttalte hun seg bare om sitt eget kunstnerskap, og fortalte at hun bruker kunst for å skape forståelse for at rasisme angår henne helt eksistensielt (https://www.dagsavisen.no/oslo/navn-i-nyhetene/2021/03/27/bade-ubehageli...). 

Hvis noen trodde at Søberg var invitert for å argumentere mot offentlig finansiering av kunst, i flukt med de som vektlegger at man må “ta ham der han er best” (Hilde Halvorsrud, scenekunst.no og Klassekampen: http://www.scenekunst.no/sak/hva-skal-vi-gjore-med-are-soberg/), så skjøv han altså ansvaret for at han skal kunne gjøre seg opp en kvalifisert mening om offentlig kunstfinansiering over på andre, dvs. de som har kritisert hans metoder. Det kaster unektelig lys over Sløseriombudsmannens spesielle rolle som selvoppnevnt folkeopplyser. Men det forklarer ikke hvorfor privatpersonen Are Søberg blir regnet som en viktig stemme, både av Nettavisen og Ytringsfrihetskommisjonen. (Publisert 29.07.2021).

Se også kommentar om Espen Teigens reportasje fra Teaterfestivalen i Fjaler, red. anm.