ALI kaffebygget, høyblokka og lageret. Filipstad brygge. Foto: Therese Bjørneboe

Kulturpolitisk forpliktelse

Tove Bratten trekker en linje fra utbyggingen av Aker brygge på 80-tallet, til at vi i dag er i ferd med å miste de siste rester av Oslo som industriby.

– Da Danse- og Teatersentrum i sin tid tidlig på 80-tallet fikk politisk gjennomslag for å få på plass et teater for fri scenekunst i den nye bydelen som vokste frem på Aker Brygge, forutsatte det politiske vedtaket som ble fattet i Oslo bystyre om Aker brygge at det skulle være kultur involvert i utbyggingsprosjektet., forteller Tove Bratten. 

– Statens Teaterhøgskole ble lagt her, BBt, kino og det kommersielle Bryggeteatret – det ble sogar ansatt en kultursjef for området. Den første var Åse Kleveland, den andre Grete Faremo. Visjonen lå nettopp i at gammel industri – Aker Mekaniske Verksted – møter ny kultur. At dette ble meislet ut slik, handlet også om en sterk motkulturstrømning som preget byen og det frie kunstlivet den gangen. Leiekontrakten til BBt hang sammen med leiekontrakten til Teaterhøgskolen, og da man bestemte at Teaterhøyskolen skulle inngå i utviklingen av KHiO, varslet denne utviklingen at kontrakten til teatret ville utgå og BBt måtte starte jakten på nye lokaler. 


Tove Bratten. Foto: Ida Wilassen

Bratten trekker en parallell mellom Aker brygge 1980-tallet/Filipstad 2021:

– Vi vet alle i dag hvordan det har gått med kulturen på brygga. Der har det opprinnelige vedtaket om kultursatsing, som et av elementene i utbyggingen av Aker Brygge rett og slett forvitret. Fra BBT ble åpnet i 1985 til det måtte ut av lokalene på brygga i 2003, hadde vi mødt ulike eiere som drev eiendomsforvaltningen på brygga. Sakte men sikkert drev kulturperspektivet ut av synet. Men nå er Oslo blitt Fjordbyen og hele fjordstripa fra den fantastiske Operaen og bortetter mot Aker brygge har skapt en helt annen arkitektur og et helt annet uttrykk og innhold i bysammenheng. Nå er vi faktisk i ferd med å miste de siste rester av Oslo som industriby – med containere og havnelagre som signaturer. Behovet for å få frem gode, langsiktige og forutsigbare produksjons- og visningsforhold er i dag tilstede akkurat som på 80-tallet da Danse- og Teatersentrum startet sitt arbeid med BBt. Vi har heldigvis Dansens Hus godt plassert, men politikerne har både nasjonalt og lokalt ansvar for at vi har en god nok infrastruktur i hovedstaden. Det ser akkurat nå ut til at det er mange sammenfallende behov hos institusjoner, programmerende scener og det frie feltet.

 

Finnes i utgave::