Andrzej Wirth, teaterfornyer og professor

ANDRZEJ WIRTH. FLUCHT NACH VOR. Gesprochene Autobiographie und Materialien. Intervjubok av Thomas Irmer. Spector Books Leipzig 2013

Thomas Irmers bok om Andrzej Wirth ble utgitt på bakgrunn av at Wirth ble tildelt en pris fra International Theatre Institute (ITI) under Theater der Welt-festivalen i Halle 2008. I dag er Andrzej Wirth i ferd med å bli en legende i tysk og europeisk teater, noe som særlig skyldes at han som professor ved Justus-Liebig-Universität i Giessen, Tyskland, etablerte en modell for anvendt teatervitenskap som har spredt seg til flere universiteter både i Tyskland og andre land i Europa. Han utdannet to generasjoner studenter i praksisorientert teatervitenskap, og av dem er dramatikeren, teateressayisten og kritikeren Moritz Rinke sammen med dramatiker og regissør René Pollesch særlig kjente. Mens Wirth var professor i Giessen hadde han i en periode Hans-Thies Lehmann som medarbeider. Lehmann ble imidlertid professor i teatervitenskap i Frankfurt og etterfulgte ikke Wirth i Giessen da Wirth ble pensjonist i 1992. Lehmann tok imidlertid opp tråden fra Wirths teoretiske bidrag og praksistenkning i sitt virke i Frankfurt/Main. Det gjaldt ikke minst begrepet om det postdramatiske teater som Wirth arbeidet med tidlig på 1970-tallet på basis av sin idé om et stereometrisk teater fra Polen, og som under hans tid som universitetslærer i teater og germanistikk ved University New York City (CUNY) ble omtalt som postdramatisk. Det var i betydningen av at teatret ble løsrevet fra teksten og at virkemidlene var blitt likestilte med hverandre. For Wirth var Bertolt Brecht og Peter Handke postdramatisk. Det kommer jeg tilbake til, men først:

Hvem er så Andrzej Wirth?
Hvem er denne Andrzej Wirth som Thomas Irmer har laget et portrett av i boken Andrzej Wirth. Flucht nach vorn. Gesprochene Autiobiographie und Materialien? Thomas Irmer har ført lange samtaler med professor emeritus Wirth hvor de går gjennom hans personlige biografi og karriere, med mange tidsmessige sprang som gjør at teksten kan virke litt springende. Men det passer materialet og gir oss Andrzej Wirth personlige stemme på en direkte måte. Her er også en billeddokumentasjon av produksjoner som Andrzej Wirth har vært med på å lage, fra tiden ved CUNY og fra Giessen-perioden. Den midtre delen av boken er en samling av Wirths egne tekster, essays og artikler.
Når jeg spør om hvem denne Wirth er, så må jeg også få svare på en litt personlig måte i tillegg til å utdype litt omkring hans veldig fascinerende og spennende løpebane. Jeg har selv møtt Andrzej Wirth på kontoret hans og med hyggelig lunch i kantinen i Giessen, og igjen flere år etter hans pensjonering i Berlin. Wirth er fortsatt ingen gammel mann blitt, og han tilhører en generasjon polske intellektuelle som overlevde 2. verdenskrig, slik som hans skolekamerat Wojtila, pave Johannes Paul II, som egentlig ville bli teaterkritiker og dramatiker. I den samme generasjonen var Jan Kott og Josef Szajna; førstnevnte berømt fra sine bøker om hvordan man kan lese Shakespeare og Ibsen til bruk i teatret, og den andre scenograf for Jerzy Grotowski og teaterleder i Warszawa. Begge disse to har jeg selv møtt og intervjuet. Szajna overlevde konsentrasjonsleirene, riktignok ved å hoppe av et tog i fart og gjemme seg i skogen. Det samme gjelder Wirth. Han ble som tenåring involvert i Warszawa-oppstanden og skulle deporteres med mange andre, sansynligvis til Auschwitz, og så klarte han å komme unna ved å bore hull i gulvet i den togvognen de ble transportert i og kom seg til Kraków hvor han møtte sin mor igjen. Faren hadde flyktet til England og var i engelsk tjeneste med på slaget om Monte Casino i Italia. Etter krigen fikk Wirth sin utdannelse og studietid i de første etterkrigsårene i Polen, og han var også generasjonsvenn og kollega med den berømte litteraturkritikeren Marcel Reich-Ranicki som delte hans fascinasjon for tysk kultur og litteratur, den ene mer på teatersiden og den andre som berømt litteraturkritiker i sentrale tyske aviser og magasiner. Reich-Ranicki døde i 2013.
Boken til Thomas Irmer gir ikke minst et glimt av personen Andrzej Wirth, en representant for en generasjon som måtte manøvrere mellom forskjellige ideologier fra det kommunistiske Polen til det antikommunistiske USA, og for all del kunne bevise at han ikke tilhørte noen av leirene. Det apolitiske ble et overlevelsesideal, samtidig som en sterk menneskelig holdning til prosesser utvikles. Det kan illustreres ved at Wirth var opptatt av regissørenes forhold til det å være dominerende og bestemmende. Han skriver om dette i forhold til en Peter Stein som forlangte underkastelse under et ensemble, og da Robert Wilson kom til Berlin forsøkte å forklare Edith Clever at hun var en «star» i den amerikanske betydningen av ordet (Irmer s. 246). Det gjorde sterkt inntrykk på Wirth, og Wilson ble hans ideal som samtidens mest betydningsfulle regissør.

Fra Polen via BE til USA og Tyskland
Andrzej Wirth studerte estetikk og filosofi med den polske filosofen Tadeusz Kotarbínski, representant for en logisk filosofisk og praksisorientert skole med forbindelse til Wiener-kretsen og Ludwig Wittgenstein. Inspirert av denne skolen utviklet han den dramaturgiske teorien som han kalte for stereometrisk, det vil si en forståelse av at det sceniske kunstverk løsriver seg fra teksten og uttrykker seg gjennom alle teatrets virkemidler uten å være underordnet teksten. Det var gjestespill fra Berliner Ensemblet (BE) og Bertolt Brecht som inspirerte ham. Under tøværstiden under Gomulka i det kommunistiske Polen fra 1956 til 1966, utviklet han disse innsiktene videre og han får stipend for å reise til BE i Øst-Berlin. Han kommer imidlertid for sent til å møte Brecht personlig fordi han var død kort tid i forveien. Wirth får Helene Weigel som veileder og blir dessuten kjent med den tyske forfattergruppen Gruppe 47, skaperne av en ny generasjon tyske forfattere etter 2. verdenskrig. Wirth gjør seg kjent med Berlin i både øst og vest og blir skribent i tidsskrifter som Sinn und Form, et tidsskrift som også ble lest i Warszawa og Moskva. Men da tøværet under Gomulka avløstes av et mye strengere, pro-sovjetisk regime etter 1966, blir han ufrivillig avhopper til USA hvor det er stort behov for intellektuelle som behersker tysk litteratur og europeiske sammenlignende kulturstudier. Det er slik han havner i Stanford og så i New York. Her møter han Robert Wilson og utvikler en genuin forståelse for et gryende postmoderne teater. Hans stereometriske teori og det polyfone i teaterkunstverket blir så omsatt i en teoridannelse med utgangspunkt i Brecht, som blir forstått og beskrevet som postdramatisk dramatiker; i betydningen av at det skjer en oppløsning av forholdet mellom teater og dramatikk som litteratur. Dessuten står Peter Handke for Wirth som en som skaper en genuin scenisk forståelse ut fra lingvistiske mønstre.
Under tiden i New York blir Wirth gjentatte ganger invitert som gjesteprofessor og det er særlig tiden som gjesteprofessor ved Freie Universität (FU) i Vest Berlin, 1979-80, som får betydning for hans videre karriere. I 1982 blir han invitert til Giessen for å bygge opp et praksisorientert studium i teatervitenskap. Han tar med seg idéen om learning by doing, som var vanlig ved amerikanske universiteter, uten at det betyr at det var den amerikanske praksismodellen han tok med seg, til det var hans teatersyn for radikalt. Publikum skulle være integrert i prosessen og ta stilling – og dermed være med i forestillingen. Dette kjente Wirth så igjen i Wilsons workshops med autistiske barn og unge. Han ville også at teatret skulle være en prosess for personlig utvikling. Hos den tidlige Robert Wilson fikk han se et teater som engasjerte seg i skjæringspunktet mellom tilskuerne og de medvirkende. I dette ligger ansatsen til en forståelse ikke bare for det postdramatiske men også for det senere deltagerteater (tysk: Mitmachertheater), som engasjererte seg sosialt og som tidlig ble utviklet av Rimini Protokoll som alle var utdannet i Giessen.

Hva er egentlig det postdramatiske?
Begrepet om det postdramatiske som har hatt stor innvirkning på teaterforståelsen i forhold til både amerikansk og til dels nederlandsk, belgisk, tysk og skandinavisk prosjektteater fra 1980-tallet av. Da Hans-Thies Lehmann ga ut boken Postdramatisches Theater i 1999 (på engelsk i 2006 under tittelen Postdramatic Theatre) var det en oppsummering av disse tendensene med utgangspunkt i visuell dramaturgi og prosjektteater. Dette teatret gikk på 1980-tallet i en estetisk retning, men for Andrzej Wirth var hovedsaken å inkludere publikum og utfordre det til å ta standpunkt slik som han kjente det fra Brechts lærestykker og særlig Fatzer-fragmentene. Det å trekke inn publikum og gjøre det til en del av forestillingen er det som Wirth oppfatter som postdramatisk, mens Lehmann oppfatter det postdramatiske som noe som er forankret i det visuelle og estetisk autonome. Her er det altså Lehmann og Wirth skiller lag når det gjelder å forstå hva postdramatisk er. Nå når både Wirth og Lehmann er blitt pensjonister kan vi snakke om to generasjoner som har fulgt hverandre tett og som har havnet i en disagreement of terminology. Begrepet postdramatisk blir brukt i New York på begynnelsen av 1970-tallet, og så dukker det opp i Lehmanns bok uten at begrepets genese blir direkte redegjort for. Istedenfor blir Wirth omtalt med tanke på måten han ser en linje fra Brechts lærestykker til Antonin Artaud, Peter Handke og absurdistene. Dette blir for Lehmann lukket inn i et «Sprechraum» (talerom) hvor allikevel den talte diskursen blir sentral (Postdramatisches Theater, Frankfurt/M. 1999, s. 44-45). Ifølge Irmers bok mener imidlertid Wirth at det er Brecht som er postdramatisk, mens jeg må tilføye at Lehmann ser på Brecht som en forutsetning men ikke et uttrykk for det postdramatiske. Forutsetningene ligger mer i neoavantgarden og den visuelle dramaturgien på 1980- og 1990-tallet.
Jeg tror Lehmann ville ta opp begrepet postdramatisk på en helt ny måte, men det er ingen tvil om at det kommer fra Andrzej Wirth. For Wirth er det postdramatiske for lenge siden blitt historie, og det er preget av den historiske avantgarden som Brecht var en del av gjennom sine lærestykker. Det postdramatiske blir for Wirth et teater preget av et brudd mellom teater og dramatikk, noe som skjer gjennom sosialt engasjement og direkte deltagelse. Dermed peker det frem mot en recycling av realismen i det sosiale og politisk deltagende som er bllitt sentralt i vår tids teater. Wirths sier selv: «Postdramatisk var allerede Brecht, og på en mye mer radikal måte enn den senere anvendelsen av dette begrepet antyder» (Irmer s. 304).
Thomas Irmer har laget en verdifull bok som gir et panorama over de siste 60 årene sett gjennom Andrzej Wirths løpebane fra kritiker i Gomulkas Polen til å være på rett tid og rett plass i New York på 1970- tallet i perioden da teatret virkelig var sosialt og performativt, og til selv å realisere en pedagogisk modell på høyden med denne samtiden som professor i Giessen og skaper av en ny bølge i teaterutdannelsen. Alt dette er formidlet i denne boken som på en elegant måte veksler mellom det faglige og det personlige.