Gesten og den andres ansikt

Jeg må innrømme at jeg ble litt oppgitt da jeg hørte at Edouard Louis’ debutroman, Farvel til Eddy

Bellegueule, skulle iscenesettes som monolog. Etter å ha lest boka, skjønte jeg ikke anmeldernes begeistring, og langt mindre behovet for å dramatisere materialet. Likevel mener jeg forestillingen var svært vellykket. 
Farvel til Eddy Bellegueule er en selvbiografisk roman om den feminine og homofile gutten Eddy som vokser opp i en arbeiderklassebygd i Picardie i Nord-Frankrike. Der skal man som gutt først og fremt etterstrebe å bli en mann, hvilket innebefatter å sjekke damer, spille fotball og inkorporere en utpreget maskulin gestus. Eddy gjør sitt beste, men mislykkes og ender til slutt med å flytte – eller snarere, rømme – fra bygda.
Edouard Louis beskriver råskapen i familien, moren og farens krav til maskulin oppførsel, hvordan han blir mobbet og banket dag etter dag på skolen og den lavkulturelle macho­kulturen som regjerer i bygda.
Louis’ prosjekt er å bryte med den borgerlige romantiseringen av bygda og arbeiderklassen. Og det er her han møter begeistring fra litteraturanmeldere som flittig har kopiert hverandres analyser og referanser til sosiologen Pierre Bordieu. Farvel til Eddy Bellegueule får heder for sin «kjølige analyse» og «dannede saklighet» når han beskriver hjembygda si. Problematiseringen av dette perspektivet er nærmest fraværende. I mine øyne er den «kjølige distansen» snarere et maktgrep fra forfatterens side for å heve seg over den klassen han har flyktet fra. Forfatteren er fanget av sin egen forakt for miljøet han beskriver, og skriver derfor snevert. Man må gjerne skrive romaner ut av sinne og forakt, men da må man ikke kamuflere det som sosiologi.

Bekrefter stereotypier
Alle som kjenner Frankrike godt, vet at folk som kommer fra Picardie ikke er særlig stolte av det. I Paris ler man av Picardie. Louis sine beskrivelser av den franske landsbygdas økonomiske og kulturelle fattigdom er kanskje fengende i sin burleske eksotisme, men forventes det virkelig ikke mer av en roman? Er vi ikke allerede kjent med at fattigdom ofte er forbundet med illiberale, rasistiske og homofobe tendenser? At bygda kan være rå? At alkoholisme skaper både smerte og ufrivillig komikk? Da blir spørsmålet i så fall hvordan dette beskrives, og med hvilket blikk. 
Romanen til Louis bekrefter stereo­typiene, uten å finne aktivt handlende subjekter bak de ulike rollene som bygdedyrene angivelig er fanget av. Som leser gis vi ikke rom til å få sympati med andre enn Eddy selv – et menneskesyn jeg mener er både begrenset og begrensende. Til sammenligning har for eksempel filmskaperen Bruno Dumont, også fra Nord-Frankrike, evnet å skildre det samme sosiokulturelle sjiktet uten romantikk, men likevel uten å skape forakt for karakterene. Ikke ulikt slik Jon Fosse (i en ganske annen sjanger) kan skape sine enfoldige karakterer, men dog med et indre liv som har verdi. I Louis’ roman har nesten bare hovedpersonen et indre liv. De andre er redusert til tannhjul i en deterministisk og selv­reprodu­serende sosiologisk maskin. Undertekst er nærmest fraværende, og karakterene dermed flate. En mer moden forfatter ville ha sett mer i den andres ansikt, selv om det er et ansikt man forakter. En mer moden roman ville ha båret et blikk som boret seg dypere inn i de andre, inn i det som Eddy aldri klarte å bli en del av, men som likevel er en del av ham. 
Det var med en slik lesning av roma­nen at jeg gikk for å se drama­tiseringen av Farvel til Eddy Belle­geule, som originalt nok ble satt opp i kjelleren på Jaeger, hvor det normalt er konserter og uteliv.

Tilbake til Eddy
Emil Johnsen kommer ut på scenen med en cocktail og begynner å snakke engelsk med sterk fransk aksent om ubetydeligheter som ikke er hentet fra romanen. Han veiver beruset med hendene, med utpreget feminin gestikk, som om det var Eddys indre fantasi om å kunne leve ut sin feminine fjolsethet vi var vitne til. Anslaget til monologen var oppfriskende og overraskende, og ga en glimrende humoristisk inngang, før Johnsen skiftet til norsk og gikk inn i det tunge materialet.
Etter dette var monologen, rent tekst­lig, skåret ganske direkte ut av romanen, med noen få og vellykkede omplasseringer i rekkefølge. Johnsens tilstedeværelse gjennom hele monologen var sterk og overbevisende, og veide dermed opp for en av manglene i romanen, hvor fortelleren opererer med en falsk distanse til sin egen fortid. Johnsens nærhet drar teksten ut av sosiologien og bringer fokuset tilbake til hovedpersonen selv: Eddy Bellegueule. Ved å skifte navn til Edouard Louis og titulere romanen Farvel til Eddy Bellegueule, gir fortelleren og forfatteren inntrykk av å være ferdig med sin fortid – en illusjon av distanse. Emil Johnsen derimot, skaper en Edouard Louis som slett ikke er ferdig med Eddy Bellegueule, og som dermed er ærligere. Det er skuespillerens kropp som gjør karakteren sårbar, fortiden befester seg rent fysisk i fortelleren og annullerer den emosjonelle distansen til historien. Den betente gesten, kroppen som ikke vil adlyde kravene om maskulinitet. Den amputerte og undertrykte femininiteten. Redselen for vold og maskulinitet som ligger latent i fortellerens kropp.
Enkle sceniske grep – en vindmaskin, sterke lysskift – gir teksten et visuelt og scenisk ekko. Selve scenen på Jaeger er passende nok svært liten og trang, som en fysisk manifestasjon av klaustrofobien fortelleren må ha følt på bygda i Picardie. I forestillingen brukes også mikrofon, ikke en diskret mygg, men en håndholdt mikrofon. Og den holdes ikke med en skuespillers profesjonalitet, men snarere av en forvirret fortellerkarakter. Den inkonsekvente bruken, eller feilbruken, av mikrofon skaper en fortellerkarakter som ikke dominerer sin egen fortelling, på samme måte som han ikke dominerer sin egen kropp. Dette skaper en mer interessant spenning mellom forteller og fortelling, enn romanens beherskede språk.

Å spille sin mor
En annen sentral forskjell mellom roman og oppsetning ligger i hvordan de direkte replikkene framstår. Det er noe ganske annet å sitere det ens mor sier, nærmest som en objektiv sannhet, og å personifisere sin egen mor gjennom de samme replikkene. Det viktige her er at det ikke er skuespilleren Johnsen som veksler mellom å spille Edouard Louis og hans mor, men snarere fortellerkarakteren, Edouard Louis, som inntar rollen som sin egen mor. Altså, Johnsen spiller Louis som spiller sin mor. Med dette grepet, forsvinner enhver påtatt distanse, og fortellingen dykker dermed inn i noen helt sentrale paradokser: Hvordan kan man komme seg vekk fra noe som er del av en selv, men som man selv aldri har vært en del av? Hvordan kan man elske seg selv hvis man forakter sitt opphav? Hvordan kan man samtidig elske og forakte de samme menneskene? Det ligger en enorm sårbarhet i å personifisere sin egen mor, og jeg kan ikke la være å sammenligne dette med Jonathan Caouettes film fra 2003, Tarnation, hvor den 11 år gamle Jonathan nettopp iscenesetter seg selv som sin egen mor. Å tre inn i rollen som mor – og da særlig når man samtidig både elsker og forakter henne – er å plassere konfliktens nerve inn i egen kropp. Et forsøk på å forsone seg med den andre, ved å bli den andre, ved å ta på seg den andres ansikt. Slik blir Edouard Louis sin egen mor, sin egen far, og sin egen overgriper: de to guttene på skolen som spyttet ham i trynet og banket ham dag etter dag. Skuespillerprestasjonen som kreves for å gjennomføre dette er ikke ubetydelig, og Emil Johnsen lykkes godt.
Det er ikke uproblematisk å beskrive fattigdom. Jeg kommer til å tenke på den gamle nonnen i Sorrentinos film, La Grande Bellezza, som sier «Fattigdommen fortelles ikke. Den leves.» Romanen Farvel til Eddy Bellegueule forteller om fattigdom. Forestillingen gjennomlever den, og erkjenner at den er en del av fortellerens kropp.