Et intenst sannhetssøk

I 2004 kommer Thomas Bye over Jens Bjørneboes skuespill Tilfellet Torgersen. Dette møtet fører til en brennende interesse for norske justismord. I monologen 0+0=4 forteller han om sine dypdykk i Torgersen-saken, Liland-saken og Fritz Moen-saken. Resultatet er en virkelighetsbasert forestilling om det norske rettssystems mørkesider. Engasjementet til Thomas Bye er smittende, og publikum blir revet med.

Torgersen-saken

I 1958 blir 23 år gamle Fredrik Ludvig Fasting Torgersen dømt for drapet på den 16 årige Rigmor Johnsen, drept 7. desember 1957 i Skippergata 6B. I forestillingen blir publikum først introdusert for politiets drapsteori. Hovedbevisene er et bitemerke drapsmannen etterlot seg i brystet til offeret og som ifølge de sakkyndige stemmer med Torgersens tannbitt. Det ble funnet barnåler i dressen til Torgersen, som de sakkyndige mener kommer fra et juletre på åstedet, og det ble funnet avføring under Torgersens sko som skal stamme fra offeret. I tillegg var Torgersen ute på prøve for en voldtektsdom, og derfor en gammel kjenning av politiet.

        Deretter tar Thomas Bye for seg kritikken mot bevisene som de sakkyndige gikk god for. Flere utenlandske eksperter mener at bitemerket i brystet umulig kan være Torgersens, siden hans tenner ikke samsvarer med bittet. Det er ikke sikkert at de fem barnålene som ble funnet i dressen kommer fra juletreet. Torgersen hadde kjøpt dressen av en medfange som hadde vært på rømmen i skogen. I tillegg ble en av barnålene funnet i innerlommen på dressjakken. Bye forteller at han i et forsøk på å etterprøve bevismaterialet ristet et juletre sønder og sammen, mens dressskledd. Det var umulig å få en barnål til å havne i innerlommen. Til sist hadde avføringen under tiltales sko hår i seg, og kom derfor sannsynligvis fra et dyr. Bevismaterialets kredibilitet smuldrer opp. 

        Hva som skjedde i Skippergata 6B den 7. desember 1957, er fortsatt et mysterium. I juni i år gikk Bjørg Njaa, datter av en av dommerne, ut offentlig i et intervju med Dagsavisen. «Far var overbevist om at Torgersen var den skyldige, og dette snakket han helt fritt og uhemmet om ved middagsbordet. Allerede før rettssaken snakket han mye om «denne forferdelige Torgersen». «Dette monsteret» som «ikke måtte slippes løs på samfunnet igjen.» Njaa minnes også at faren beundret sakens aktor, statsadvokat Lauritz Dorenfeldt. «Det far også snakket om, var at Dorenfeldt veldig gjerne ville ha ham som dommer.» Det var nettopp Dorenfeldt som hadde tatt initiativ til Torgersens prøveløslatelse. Allikevel ble han ikke ansett for å være inhabil som sakens aktor, og Bjørg Njaas uttalelser tyder på at han også fikk utpeke dommerne.

En reise

Forestillingen er innholdsrik. Fordelt på to akter, som hver er i underkant av en time, sitter man ytterst på setet og lytter intenst. Kan dette  stemme? Detaljene i sakene er mange. Bevismaterialet, vitneforklaringer og drapsteorier blir på finurlig vis flettet inn i en ung kunstners reise fra å være en ivrig skuespillerspire til sterk sannhetsforkjemper.

    Forestillingen har en original oppbygging. Gjennomgangen av Per Liland-saken starter i en helt annen ende, med fortellingen om bandet The Pussycats. Sten Ekroth, en svensk gullarmbånd-millionær, oppdaget gruppen og gjorde sitt for å få dem opp og frem. Hans markedsføringsstrategier som manager for gruppen var på kanten av loven, men velfungerende. Forsvarsadvokaten i Liland-saken, Alf Nordhus, hadde tidligere forsvart Sten da han gav ut en bok om managerjobben (Strengelek 1967). Han inviterer Sten og hans kone Vibeke til å sitte på pressebenken under rettssaken i Sarpsborg i 1970. De er nyforelsket og ønsker å dokumentere all sin tid sammen på lydbånd (!). Båndopptakeren står derfor på under hele rettssaken.

     Per Liland blir dømt for dobbelt øksedrap, og Sten og Vibeke vier livet sitt til å kjempe for gjenopptakelse. Lydbåndene fra rettssaken og annet bevismateriale resulterte i utgivelsen av Pusselspel, en bok på 1730 sider, i 1971. Kampen varer i 24 år og koster dem hele formuen deres. Det er først når privatetterforskeren Tore Sandberg tar opp kampen for Liland i 1990, at saken blir gjenopptatt. Per Liland ble frikjent i 1994. Thomas Bye påpeker en sosial fordomsfullhet. «Gullklovnen» Sten ble ikke hørt. Det måtte en hedersmann som Tore Sandberg til, for å få gjennomslag.

Innlevelse

En skuespillers viktigste egenskap er evnen til innlevelse, sa Stanislavskij. Thomas Bye har definitivt den egenskapen. Han lever seg inn i personene, handlingsforløp, motiv og situasjoner. Ved å gå inn og ut av spillet, kommenterer og informerer han publikum. Den ironiske distansen han har til sin egen justismord-mani, er befriende. Den tillatter oss å le både av ham og med ham. Det er noe naivt og vakkert ved besettelsen hans. På tross av temaet, er 0+0=4 en kriminelt komisk forestilling.

      Fritz Moen-saken spares til slutt. Tempoet økes og detaljene poengteres ikke i like stor grad som tidligere, sannsynligvis fordi det er denne saken folk kjenner best. Bye er tydelig rørt når han beskriver hvordan Fritz Moen ble uskyldig dømt for to drap. I forestillingen Jeg var Fritz Moen på Riksteatret i 2011, skildret skuespillerne verden fra hovedpersonens perspektiv, og det var både døve og hørende aktører på scenen. Den døvstumme Fritz Moen stod ovenfor et uoverstigelig kommunikasjonsproblem med det norske rettssystemet. Han tilstod drapene samtidig som han fastholdt at han var uskyldig.

Tilblivelsen

0+0=4 utforsker rommet mellom fortellerkunst og teater. Tilblivelsen har vært en prosess der Bye i samarbeid med Moe muntlig har jobbet frem teksten. I prøveperioden hadde de visninger på opptil fem timer hjemme i stuen til folk. Deretter ba de om tilbakemeldinger fra publikum og innspill fra fagfolk, før forestillingen ble kuttet ned. Resultatet er gripende godt fortellerteater.

      Å innrømme at man har tatt feil sitter langt inne, også i rettssystemet. Bye sier at han har tillit til rettssystemet, politiet og påtalemyndighetene, men poengterer at det er vanskelig å få en sak gjenopptatt. Samfunnet krever at gjerningsmannen blir tatt. Men dersom man er feil mann på feil sted til feil tid, så er ifølge forestillingen påtalemyndighetene villige til å tolke bevismaterialet i retning av skyld. Thomas Bye argumenterer for at summen av en rekke indisium også kan peke i retning av uskyld. Monologen er suggererende og innholdsrik. Den gav meg en følelse av maktesløshet og urettferdighet. Jeg forlot salen berørt.