By Heart

I boken Fahrenheit 451 av Ray Bradbury memorerer en gruppe mennesker bøker for å bevare litteraturhistorien, i en fremtids-dystopi hvor bøker er forbudt og blir brent på bål etter bok-razziaer.

På Store scene på Black Box teater 25. januar 2018 sitter 12 frivillige publikummere på scenen og memorerer Shakespeares sonette 30, veiledet av Tiago Rodrigues.

Etter forestillingen sier Rodrigues: «Now you are together Shakespeare’s Sonnet 30. If it gets lost, all of you; the audience from tonight, can get together and be holders of it.»

Collective body og collective memory er sentrale begrep i scenekunsten. For scenekunstneren er dette ofte undersøkelsespunkt inne i forestillingsstrukturen, enten mellom utøverne, eller som dramaturgisk grep mellom utøverne og publikum.

For en kunstinstitusjon handler det å bygge en kollektiv kropp og et kollektivt minne om en lengre tidslinje; at en institusjon blir sin historie, sitt publikum, sine samtaler som er blitt utvekslet der, sitt samfunn.

Tiago Rodrigues er portugiser, født i 1977. Tre år før han ble født ble Portugal et fritt land, etter det 48-år lange diktaturet Estado Nuovo under António de Oliveira Salazar. Hans bestemor levde det meste av sitt liv under diktaturet, som var en tid med streng sensur. Barnebarna hennes, og Tiago spesielt, hadde et nært forhold til hennes forhold til bøker/litteratur. Og da hun som gammel fikk vite at hun kom til å bli blind, som om sensuren kom tilbake, men denne gangen i kroppslig form, — valgte han ut en bok for henne som hun skulle memorere, slik at hun kunne bli boken.

I am them (eller historien om min portugisiske 17 mai)

40-årsfeiring av Carnation Revolution, Lisboa. Foto: João dos Santos Martins

Tiago valgte at hun skulle memorere Sonette 30 av Shakespeare. Denne sonetten er som en slags selvterapi i form av looping, av en kjærlighetsrelasjon som har tatt slutt, en kjærlighet man ikke får tilgang på lenger, en kjærlighet der den eneste måten å fortsatt kjenne de sterke følelsene på, er ved å gjenta dem alene, leve seg inn i dem, gjenta minnene av dem, helt til gjentagelsen blir kroppslig. Påfallende likt slik memorering og rolleinnlevelse fungerer i skuespillerkunsten.

Sensur har vært tema i flere av Rodrigues’ forestillinger, også i denne, med dens klare referanse til Fahrenheit 451. Men sensur-tematikken går littegrann over hodet på oss Oslobeboere, sånn jeg tolker meg selv og publikummet rundt meg etter forestillingen, og jeg tenker at det er fordi vi ikke lenger har noe collective eller bodily memory av sensur i Norge.

Men jeg er ikke bare nordmann. Eller, genetisk er jeg det, men jeg har levd mange år utenfor Norge. Jeg har f.eks flere portugisiske scenekunstkollegaer. En av dem heter João dos Santos Martins, og den 25 april 2014 gikk jeg i paradetog i gatene i Lisboa på 40-årsmarkeringen av frigjøringen, sammen med han og småsøsknene hans. Gatene i Lisboa den dagen påminte litt om 17 mai, med mennesker utstyrt med nelliker og ballonger overalt.

João og søsknene hans er alle født lenge etter diktaturet, men historien om frigjøring er veldig mye nærmere enn i Norge, så nær at lillesøsteren hans på 11 år også bærer den. Under dagen fikk jeg turiste i deres forankring i historie, bli en liten del av deres kroppslige minne. Og når et forsvars-helikopter flyr over Praça do Comércio og slipper ut tusenvis av røde nelliker, symbolet på revolusjonen i 1974 (som i ettertid fikk navnet Carnation Revolution), så springer vi alle i ekstase og plukker opp nelliker: Unge og gamle og hunder og folk i rullestol, - alle kjemper for å fange nellikene mens de daler ned fra himmelen. Nellikene er ikke bare props av den performative hendelsen der vi løper rundt og minnes revolusjonen, men nellikene er som en forlenget kollektiv kropp og kollektivt minne, som vi kan sette i en vase når vi kommer hjem, mens vi kjenner resonansen til historie manifestert i våre egne kropper.

The acting body

Som norsk kropp, på Black Box teater i januar fire år etter derimot, har jeg glemt nellikene, og tenker på dette:

Jeg sitter på første rad på Black Box teater. Jeg ser forestillingen og blir opptatt av skuespillerfaget, av den deilige følelsen av å bli en tekst, når skuespillerkroppen begynner å holde teksten, når man får bevegelse og tankemønster av ordene som begynner å virke i kroppen, når ordene blir dine. Jeg som tilskuer begynner også å memorere, selv om jeg ikke er en av de frivillige på scenen, fordi det er så deilig å bli på innsiden av den tekstkroppen.

Rodrigues har jo bakgrunn fra tg STAN, en av bautaene fra den frie scenekunsten i Brussel. STAN er kjent for å være større nerder på selve skuespillerfaget enn noen av de andre bauta-kompaniene. Så at Rodrigues lager en forestilling der selve kjærligheten til faget blir inkorporert og kroppsliggjort med tilskuermassene verden rundt, (for dette stykket har turnert i 4 år), er ikke så overraskende. Han tvinger inn det forholdet til live art som bare en skuespiller har.

Men sensurperspektivet tenker jeg ingenting på, der jeg sitter i min norske kropp, selv om jeg har fanget nelliker på Praça do Comércio 25. april 2014, på 40-årsdagen til Carnation Revolution.

To become a performance // the institution is us

By Heart, Black Box teater. Foto: Magda Bizarro

Fordi min opplevelse av å bli sonetten skjer på første rad på Store scene på Black Box teater i Marstrandgata 8 i Oslo. Så istedenfor sensur så tenker jeg på institusjonen jeg sitter på, på publikum som gjør den til en levende organisme, til en kollektiv kropp. Og når Tiago i slutten av forestillingen poengterer det forestillingen har gjort, at vi sammen er blitt «holders of the work» så synes jeg det er en veldig fin måte å starte sesongen på Black Box teater på, at publikum på Black Box teater blir prosjektet i ettertid, og når vi møtes igjen i foajeen etter en annen forestilling så kan vi bli sonetten igjen sammen. Og hvis vi på en reise utenlands møter internasjonale scenekunst-publikummere som også har vært en strofe i Rodrigues By Heart, kan vi oppleve den kollektive kroppen også sammen med dem, via sonette-sitering, selv om vi så forestillingen i forskjellige land og på forskjellig tid.

Slik opplever jeg at det viktigste med forestillingen når den er på gjestespill i Oslo er at den understreker at selve forholdet av teater er å bli en forestilling, ikke å se en forestilling. At alle forestillinger du har sett bærer du i deg, er en del av deg, og at vi slik blir bærere av historie, slik bokfolket i Fahrenheit 451 tok på seg ansvaret å bære litteraturhistoriens klassikere.

Og så tenker jeg på at en viktig del av institusjonsbygging er building an audience. Og at hvis arbeidet med publikumsbygging på Black Box teater også er the works becoming the audience, så er institusjonsbyggingsprosjektet ganske spennende. Det er fint å tenke på publikummet som lik bokfolket i Fahrenheit 451, på at de som går ofte og ser nye scenekunstarbeider er bærere av historie, historie som bare kan dokumenteres fullstendig som kroppslige opplevelser, og at institusjonen er ingenting uten oss, bøkene sine.

Nummer 1 2018