Idealist og opprører

Towards a Poor Theatre

Av Jerzy Grotowski, Eugenio Barba, Peter Brook, m. fl.

Odin Teatret, 1968

Ved å lese Towards a Poor Theatre, om og delvis av, Jerzy Grotowski får man en større forståelse av hva forsakelse og risiko i teatret virkelig er. Og ikke minst hvordan forsakelse forstørres til en estetisk metodikk. Ettertiden er dømt til å forstå Jerzy Grotowskis prosjekt delvis på bakgrunn av Towards a Poor Theatre. Boken er utgitt i 1968 på Odin Teatrets eget forlag, og består av beskrivelser av forestillinger, skildringer fra prosesser og diverse teoretiske og instruktive tekster. Det store spørsmålet er om denne boken gir en god plattform for en slik forståelse?

Jerzy Grotowski er opphavsmannen til begrepene Det Fattige Teater og Teaterlaboratoriet. Han var en polsk teaterregissør som vendte seg til det rituelle teatret for å skape et rengjort teateruttrykk. Han ville viske ut skillet mellom publikum og aktører. Fokuset skulle være på opplevelsen, ikke fremstillingen. Jubileet i år er en markering av at det er 50 år siden han flyttet til Opole i Polen og overtok som regissør for teatret Teatr 13 Rzedow, og at det er 10 år siden han døde. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd med forestillingen Akropolis av Stanislaw Wyspianski.

Fattig teater

Fattig Teater er en motreaksjon mot en verden der vi bombarderes av medierte bilder og inntrykk. Grotowski vil vekk fra illustrasjonsteatret bygd på teaterteknikk og annen løgn. Han vil gjenfinne et teater uten forurensing, der mytene (teatrets grunnstoff) kan eksistere på sine egne premisser. For å oppnå dette krever han alt av sine skuespillere og seg selv. Grotowski erkjenner at han trenger «a few madmen who have nothing to loose and are not afraid of hard work». Skuespilleren burde rekrutteres ved fjortenårsalderen, for så å trenes fysisk og åndelig i opptil ti år for å bli den perfekte Grotowski-skuespiller. Tilsvarende krav stilles også til regissøren, som må være beredt til å ofre alt for prosessen. Etisk skitt som lengsel etter et ordinært liv er ødeleggende.

Begreper som sjokk, konfrontasjon og transe gjentas flere ganger i boken. Grotowski sammenligner seg med Wagner og begrepet Totalkunst. Han er på jakt etter øyeblikket der skuespilleren hengir seg totalt til regissøren, som i kjærlighetsakten, for at deres felles vekst skal bli frigjort i en dobbel fødsel. Han leter etter allmenngyldige lover for at hans metode skal bli vitenskapliggjort. I mine øyne er ikke Grotowski en ydmyk og folkesky asket, slik man av og til kan få inntrykk av, men en ambisiøs og romantisk idealist. Det er en radikal strategi for å bryte ned avhengigheten til borgerskapet og realisere teater på teatrets egne premisser.

The Wooster Group lagde i 2004 forestillingen Poor Theater, et antropologisk forsøk på å rekonstruere forestillingen Akropolis. Jeg så den på gjestespill i Berlin i 2005. Dette var først og fremst en intelligent problematisering av resepsjonshistorien til Grotowski, fordi forestillingen i seg selv diskuterte Grotowskis innflytelse på ettertiden. På slutten av forestillingen forsvant hele Wooster Group ned i et hull, som en rekonstruksjon av sluttscenen i den opprinnelige Akropolis. Publikum applauderte den originale forestillingen, mens gruppen kom opp av hullet og forlot scenen etter at applausen hadde lagt seg. En meget presis kommentar til meningstomheten som oppstår i kjølvannet av en radikal teaterteoretiker som Grotowski.

Forskning og metode

Grotowski hadde et grunnleggende ønske om å forske, altså å vitenskapliggjøre det kunstneriske arbeidet. Han grunnla en metode ut ifra et ønske om å allmenngjøre sine teorier. Men enhver metodikk er utsatt for stor fare i det opphavsmannen dør. Dette problemet er han bevisst. Den eneste som i Grotowskis øyne kvalifiserer til å matche ham selv i metodiske totalitet er Stanislavskij. I tilfellet Stanislavskij mener han likefullt at ettertiden har oversett Stanislavskijs oppfordring til kritisk videreutvikling av hans metode. Brecht fremstår i Grotowskis øyne som en sentral figur, først og fremst som skaper av en regi og fortolkningsmetode. Når det gjelder Grotowskis forhold til Artaud, er det mere komplisert. Fordi Artaud står ham nærmere i resultat kan det virke som Grotowski ønsker å markere stor avstand. Han underslår ikke Artauds individuelle kapasitet, og heller ikke hans bidrag til teaterhistorien. Men han oppfatter hans litterære skrifter som usammenhengende forsøk på å konstruere en metodikk.

I Towards a New Theatre er det spesielt interessant hvordan auraen og myten om Grotowski trer til side for en inspirerende og tydelig vitalisme. Grotowski lærer oss at det ikke er teatrets formål å skape tredimensjonale, litterære analyser, men å risikere noe i forsøket på å oppfinne det teatrale rommet i en tekst. Etter absurdismen går ikke lenger virkeligheten opp i en modernistisk analysetradisjon. Derfor definerer Grotowski meningstomheten som et viktig spillerom for teaterproduksjon.

Boken er gjennomlyst av et ønske om å formidle Grotowskis intensjoner, forsvare hans metodikk og skildre hans kunstneriske bidrag. Den gir detaljerte beskrivelser av klassiske øvelser i kroppsbeherskelse og meditasjon. (For Grotowski var identifikasjon en sikker vei til klisjé og stereotypi.) Boken er ikke et grunnleggende pedagogisk verktøy (som man av og til kan få inntrykk av at Grotowski drømmer om), men en sammensatt beskrivelse av en visjonær og radikal holdning til teaterkunsten. Metoden til Grotowski gjør seg heldigvis uegnet som pedagogisk plattform, og slik kan den fungere som tidløs inspirasjonskilde for oss som arbeider i teatret. Det er ikke Grotowskis metode, men hans innflytelse i sin samtid, og hans teorier, som endret teaterhistorien og som skapte grunnlaget for vår tids fortolkningsmangfoldige og postdramatiske teater.

Noe er for alltid forandret etter at man har lest Grotowski.

Nummer 2-3 2009