The King is a Thing

(Bergen): Om Forced Entertainments Table top Shakespeare, og et par forestillinger til. 

 The body is with the king,
but the king is not with the body. The king is a thing –
( Hamlet, iv, 2)

Det lyder som en spøk, men Complete works – Table top Shakespeare er en oppsetning av Shakespeares samlede hvor alle roller eller karakterer blir spilt av forbuksvarer og kjøkkenredskap. Scenen er et hvitt enkelt kjøkkenbord, hvor en skuespiller sitter og flytter på tingene.

    Forced Entertainment har alltid holdt seg unna klassikere og tradisjonell dramatikk, men nå har de gjort et knefall. Om bakgrunnen for prosjektet har regissør Tim Etchells sagt at Shakespeare er så til stede i det engelske språket at det er umulig å slippe unna: There is nowhere to run, nowhere to hide – Shakespeare har liksom vært der allerede. Til gjengjeld har de valgt en høyst original måte å gå i dialog med the Bard på. Men blant annet fordi de leker med teaterillusjonen på en veldig menneskelig, men intelligent måte har jeg alltid tenkt at det er noe shakespearesk ved dette kompaniet.

      Table top Shakespeare kan oppfattes som en videreføring av Forced Entertain- ments durative forestillinger, som kan vare fra 6 til 24 timer. And on the Thousandth Night, som ble vist på Nationaltheatret i forbindelse med tildelingen av Ibsenprisen, besto av man- ge titalls historier. Som publikummer kunne man komme og gå, fordi man hele tiden kun- ne hekte seg på. Det var en spillemaskin som gikk og gikk, men som også endret karakter etter hvert som skuespillerne ble slitne og ikke hadde like stor kontroll som i begynnelsen.

       I Table top Shakespeare var det i prinsippet mulig å få med seg alle de 36 stykkene, som varte mellom 45 og 60 minutter, og som ble vist i serier på fire per hver kveld, over ni dager. Ifølge Etchells brukte de prøvetiden på å lære seg handlingsforløpet og alle navnene, som de gjenforteller uten utgangspunkt i et ferdig manus. De snakker et lettforståelig, nåtidig engelsk, som virker forbløffen- de elastisk og musikalsk. Det anakronistiske og lettere absurde ved handlingen i stykkene og/eller selve spillesituasjonen, forholder skuespillerne seg til på ulikt vis. Mens både det intime formatet og skjørheten ved selve konstruksjonen, fører til at stillheten i salen er til å ta og føle på.

Epleskrotter og hårspray

Jeg fikk ikke med meg mer enn 10 av de 36 stykkene, som er for få til at jeg kan si om serien på et eller annet tidspunkt ble ensformig. Det skjedde ikke så lenge jeg var der, tvert imot ble forestillingene bare morsomme- re etter hvert som variasjonsmengden vokste.

     Tingene er valgt med omhu, og sier mye om den sosiale statusen til rollefigurene – men også om deres indre tilstand og liv, underlig nok. For å starte på toppen, er Hamlet en flaske balsamico. Eddiken henspiller på den klassiske forestillingen om sammenhengen mellom kroppsvæske og temperament. Melankoli kommer opprinnelig fra det greske melagkholan, som betyr svart galle, og når den blir dominerende, fører det til tungsinn og nedtrykthet. Terry O’Connor har valgt en elegant flaske, med en langstrakt hals, og et ensomt lite hode på toppen. Hamlet-flasken gir meg også assosiasjoner til den svarte aka- demiske høyhalseren, og balsamico er et uttrykk for god smak og sosial distinksjon.

       I Henry IV blir de stakkerslige og fattige desertørene spilt av halvråtne eple- skrotter. Senatorene i Coriolanus er hvite plastbegere. Det gjør det mulig å stable dem i høyden og gjøre raske exit’er, som er viktig i stykket. Men de bringer også tanken til romerske togaer. Coriolanus er en pokal, altså et seierstrofé. Men klumpet og storvokst. Flere av objektene i de forskjellige oppsetningene er flasker eller beholdere, ofte med eksplosivt innhold. En krenket hårspray er illevarslende. En Dove-flaske som brenner inne med sin forelskelse hjelpeløst feminin. Men Rosalind blir til Ganymed når Dove-flasken stilles på hodet.

      I Antony and Cleopatra blir Cleopatra spilt av en konfektskål i plett. Den er tom, og kan bringe tanken til at «nothing» var et slangord for kvinnens kjønnsorgan på Shake- speares tid. Men i Kathy Nadens versjon er den kitschy skålen allikevel mye mer attraktiv enn Octavia, Antonys ektevidde hustru, her i form av en dåse (sic!) Johnson’s Baby Powder. Mer enn mange oppsetninger med stort ensemble, lykkes Forced Entertainment altså på sin skrudde måte i å vise at selv de minste rollene til Shakespeare er individualisert.

      Ved å unngå originalteksten og replikkene, utfordrer Forced Entertainment oppfatningen om at det er språket som gjør Shakespeare til Shakespeare. I et intervju her i tidsskriftet (2-3 2016) sa Tim Etchells at de hadde gått løs på stykkene med samme motivasjon som når man tar ut motoren av en bil og legger alle delene på bakken for å undersøke hvordan den fungerer. Men noe av det fascinerende og rørende, var at oppsetningene fikk fram det rare samspillet mellom at karakterene både driver handlingen, og selv blir drevet eller spilt på: Totus mondus agit historionem.

       Skuespillerne (Robin Arthur, Jerry Killick, Claire Marshall, Cathy Naden, Terry O’Connor og Richard Lowdon) har forskjellig stil, men avslører aldri helt hva de tenker om historiene. Og kanskje det at man lurer på hva som foregår i hodet på dem, smitter av på blikket vi har på gjenstandene. Skuespillernes blanding av alvor og ironi er som en slags maske, en hemmelighetsfullhet som vi overfører på tingene. Å sette ting i en ny og uventet sammenheng, fører gjerne til en form for underliggjøringseffekt, som i montasjer og surrealistisk kunst og teater. Noe som i Table Top Shakespeare også innebærer en omkalfatring av det høye og lave, som kan oppfattes som en erten protest eller kritikk av hvordan Shakespeare har blitt kidnappet av high brow-kulturen.

Forbruk og resirkulert teaterhistorie

Ingvild Holms PLAST-iiik handler også om forbuksvarer og resirkulering. De viktigste rekvisittene er blå plastposer, som hun har spart fra to års husholdning. Dette blåfjellet befinner seg midt på scenen, og hun inni, mens hun leser en lang liste over hvilke varer, produsenter og opprinnelsesland all plastemballasjen er fra. Som andre kildesorterere har jeg spurt meg om det vi driver med egentlig er en avledningsmanøver fra det faktum at vi produserer mer søppel enn noen sinne. I andre del blir de blå plastikkposene resirkulert som boblejakke og boblehatt, à la hårtørkere i frisørsalonger på 1950-tallet. Det tidligere Baktruppen-medlemmet setter også kunstner- rollen under lupen, ved å iscenesette seg som en starlett og wanna-be stand-up-artist. Det er en sjanger hun (les: karakteren) ikke behersker. Men den selvironiske fremstillingen av en marginalisert kunstners forsøk på å bli tatt inn i varmen, oppfatter jeg som en variasjon over temaet resignasjon eller latskap.

       Jeg så forestillingen i Oslo, hvor den var lagt til Chat Noir, som det i dag kanskje ikke er så mange som vet at startet som en kunstnerisk kabaretscene på Bokken Lassons tid. Det tilførte den enda et lag, ved at Holm gjenbrukte dekorasjonen fra Chat Noir-suksessen Kollaps i kulissene (!). Gjenbruk og resirkulert teaterhistorie gikk igjen i flere forestillinger de dagene jeg tilbragte på Meteor. I Spreafico Eckbos Vive la Phrance! undersøkte de forholdet mellom sal og scene, publikum og skuespillere, gjennom ulike teaterhistoris- ke modeller. På slutten måtte man stemme på hvem som skulle sendes ut, i det som var en slags rekonstruksjon av Christof Schlingensiefs Ausländer raus-aksjon i sentrum av Wien (2000), som på sin side resirkulerte reality-serien Big Brother. Helt til slutt måtte alle publikummere holde opp ku-tegningene våre (som vi hadde laget underveist). Vi ble dermed iscenesatt som kuene i en performance av Baktruppen, hvor de spilte for en flokk kuer ute på jordet. Kuer er tenksomme, men publikum noen naut!