Når brodermorderen muterer og blir terrorist

I 2005 satte konseptkunstneren Lars Ramberg opp det tyske ordet ZWEIFEL (tvil) på taket til Palast der Republik i Berlin og re-definerte

den historiske bygningen til å bli et «Palast des Zweifels». De monumentale, hvite bokstavene brant seg fast i netthinnene til dem som betraktet. Ordet satte i gang en tenkeprosess omkring uvissheten som går der hånd i hånd med historien(e)s forløp. Kunstinstallasjonen «Palast des Zweifels» var plassert i det offentlige rom og dermed del av Berlins bybilde i fire måneder. Et teaterrom er noe helt annet. Et teaterrom er et lukket system og i dette tilfelle er studioscenen Cumberland til Staatsschauspiel Hannover en rippet og nøktern Black Box skapt for performative eksperimenter. Dette betyr at alt av liv, historie og kritiske emner må plasseres og etableres i en kunstig ramme, innenfor teaterets mikrokosmos. 

    Forestillingen Einer von uns er en tospråklig norsk-tysk samproduksjon mellom Staatstheater Hannover og Det Norske Teatret i Oslo, hvor regissør Erik Ulfsby har gått sammen med konseptkunstner Lars Ramberg og scenograf og kostymedesigner Ditteke Waidelich om et teatereksperiment som de selv kaller et tilnærmingsforsøk til terroraksjonen den 22. juli 2011. I november 2019 skal forestillingen tas videre til Oslo og vises på Det Norske Teatret. 

Hvordan lage teater av dette? Ved å ikke gjøre det

Einer von uns er selvfølgelig ikke et teaterstykke. Forestillingen er en lecture performance, en materialsamling som er plassert i en kunstinstallasjon og den unngår bevisst all form for dramatisering eller reenactment. Forestillingen spilles av to tyske og to norske skuespillere, Johanna Bantzer og Jonas Steglich fra Schauspiel Hannover og Gjertrud Jynge og Eivin Salthe fra Det Norske Teatret i Oslo. Kunstnerne forsøker å nærme seg etterdønningene, årsakene og konsekvensene til terroraksjonen og skaper et rom for refleksjoner omkring denne grusomme volden som traff samfunnet innenifra. I fokus står ulike tekster og dokumenter og Lars Rambergs installasjon «469 Loud Speakers». 469 er tallet på dem som overlevde massakren på Utøya. 469 er dermed summen av de som Breivik ikke fikk tatt, med andre ord: hans akillessene. Sånn sett bygger Rambergs installasjon på fornektelsen av all Breivik-propaganda. Selve teatersalen er strippet for et konvensjonelt oppsett. Ingen stoler, ingen scene. Derimot et stort tomt rom. Veggene er dekket med hvit plass. I midten står en stor kube sammensatt av 469 lyse trekasser, jeg teller 9 i bredden og 5 i høyden. Kassene er designet som de ikonske såpekassene som ble brukt som platåer ved Speakers Corner. Hver kasse er individuelt preget med et begrep som har blitt brent inn i treverket. Det hele vekker assosiasjoner til en lys Freedom-of-Speech-Kaaba hvor begrep på norsk, tysk og engelsk er samlet: utopi, ANGST, xenofobi, Gro, Hope, METODE, Lüge, Heil, FORSKJELLSBEHANDLING, Erinnerung, Du, extrem, demokrati, Influencer, Peer Gynt, mindreverdskompleks, internet, great again, RADIKALISERT, vaterlos osv… På bakveggen henger en digital klokke som viser kl. 15.00 i det forestillingen starter og denne klokka går i realtid frem til kl. 15.25.22 som var tidspunktet da bomben eksploderte i Regjeringskvartalet den 22. juli 2011. 

Vafler og dugnad 

Når dørene åpnes for publikum strømmer lukten av nystekte vafler imot oss. Ja, en real dugnads- og festduft (!) og uten å ha noe dypere forhold til vafler inntar det tyske premierepublikummet rollen som nyskjerrige utstillingsgjester. Teaterrommet kunne like gjerne vært en sal på Biennalen i Venezia hvor besøkende ærefryktig spaserer rundt en installasjon i 25 minutter mens de momser på free treats og studerer innskriftene på den store kuben. Noen driver med smalltalk, andre tar selfies. En time senere i forestillingen skal vi stusse over at WAFFEL (den tyske stavemåten på vaffel) og WAFFE (som betyr våpen på tysk) ikke ligger så langt unna hverandre og at alt på en merkelig måte henger sammen i dette rommet som kollapser etter 25 minutter i det skuespilleren Jonas Steglich, som har vært gjemt inni installasjonen, begynner å velte og dekonstruere hele kuben og dermed sprenger den innenifra. Dette er en uhyre enkel men virkningsfull aksjon. Trekassene slenges rundt. Farer i gulvet med voldsomme brak. Knallene fra kassene som treffer bakken minner om skudd. Kassene som etterpå ligger strødd ut over gulvet og oppå hverandre minner om en øy. 

    Så blir til trekassene omgjort til sittekasser for publikum. På lydbånd får vi høre et opptak av Jens Stoltenbergs tale fra Rådhusplassen i Oslo den 25.07.2011 mens den tyske oversettelsen av den norske teksten projiseres på veggene. Samtidig begynner den norske skuespilleren Gjertrud Jynge å synge på salmen «Å, eg veit meg eit land». Jeg stusser litt her, det blir jo plutselig en veldig norsk vinkling på saken og jeg lurer på hvilken effekt dette har på det tyske publikum i salen? For oss nordmenn (ja, jeg slipper visst ikke unna å skrive oss) vekker Stoltenberg i kombinasjon med denne salmen kollektive minner i forbindelse med hendelsene den 22. juli. Samtidig føler jeg at dette forteller meg noe om en viss sentimentalitet som tyskerne sjeldent tillater seg, jeg kan i alle fall ikke huske at det var noen spesiell sang eller tale som ble hengende igjen etter terrorangrepet på julemarkedet i Berlin den 19.12. 2016 da terroristen Anis Amri styrte en lastebil inn i folkemengden og drepte et titalls mennesker. Men kanskje det blir helt feil å sammenligne, selvfølgelig skal man ikke sammenligne. 

Er dette relevant?

Digitalklokken som stoppet opp kl. 15.25.22 brukes nå som teksttavle for å presentere spørsmål, for å sette overskrifter og for å komme med kommentarer underveis. Spørsmålet om relevans stilles tidlig i forestillingen: INADEQUATE? Videre spørres det om: WHAT ROLE DO DATES PLAY IN MY MEMORY? og de fire skuespillerne forteller om sine personlige minner omkring den 22. juli 2011. Tyske Johanna Bantzer forteller at hun var i ammetåke på en feriekoloni i Spania og ikke i stand til å begripe angrepets omfang, mens Jonas Steglich ikke forstår poenget av hvorfor akkurat han – som ikke har noen ting med Norge å gjøre – skal rekapitulere hva han gjorde i slutten av juli 2011. Han tar seg sammen og forteller om en hodeløs forelskelse den sommeren, at han fulgte etter en jente til England hvor han tilbrakte dagene i London og Brighton og at han ved en tilfeldighet kom borti informasjonen om massakren på Utøya da han skulle logge seg inn på sin mailadresse på en internetkaffee, og så gidder han ikke mer: «Dette er ikke viktig i det hele tatt!», utbryter han, forlater salen og slår igjen døra etter seg. Teksttavlen sender videre ut spørsmålet: WHAT ROLE DO DATES PLAY IN MY MEMORY? Den 22. juli 2011 betyr nok noe ganske annet for en nordmann enn for en tysker. 

Norge som murrende idyll

I forestillingens videre forløp er skuespillernes funksjon fremfor alt det å være tekst-leverandører, dvs. informasjonsgivere uten spesifikke roller. De blar i forskjellige bøker og leser opp enkelte avsnitt fra Åsne Seierstad sin bok. Slik får publikum nyttige og delvis hårreisende informasjon som f.eks. historien om den gule post-it-lappen med bilnummeret til ABBs fluktbil som ble liggende usett på pulten til operasjonslederen ved Oslo politidistrikt. En enkel papirlapp med tipset som kunne ha forhindret hele tragedien på Utøya dersom politiet hadde reagert raskere. Og teksttavlen spør: WHAT IS GOING WRONG? Så kommer det Seierstad-utdrag om Gro Harlem Brundtlands evinnelige kamp for kvinners rettigheter og publikum blir konfrontert med spørsmålet om den 4 år gamle gutten Anders ble svikta av det gjennomemansiperte Norge i det øyeblikket faren ønsket omsorgen for Anders men den lille gutten fikk bli hos moren fordi man mente at dette var det beste for barnet. Noe det tydeligvis ikke var. Det dukker opp sensitive ordspill på teksttavlen som LANDSMODER og LANDSMORDER og spørsmål om FREEDOM FROM WHAT? og FREEDOM TO WHAT? Norge blir på mange måter fremstilt som en murrende idyll, et land hvor utviklingen kanskje har gått litt fort og (olje)lykken har en bakside preget av en subtil sjalusi og en underliggende grovhet i omgangen med hverandre. Publikum animeres til kritisk tenkning og forestillingen blir en labyrint av ubesvarte spørsmål. 

    Skuespillerne er ved siden av tekstopplesning kontinuerlig opptatt av å omstrukturere kasse-landskapet og de flytter hele tida rundt på disse kassene – noe som i lengden dessverre blir ganske monotont og avleder konsentrasjonen fra tekstenes innhold. At ca 80 pst. av tekstene er norske og blir fremført på norsk er i lengden en real utfordring for det tyske publikum. For meg som er tospråklig fungerer forstillingens kunstneriske grep veldig bra, men så har jeg jo også lest meg inn i tema i forkant, jeg har styr på detaljene både i forhold til Breiviks vanskelige oppvekst og i henhold til de konkrete handlingsforløpene den 22. juli. Det betyr at jeg umiddelbart kan følge dem når tekstene hopper frem og tilbake i tid og fylle opp med nødvendig informasjon der det trengs. Forestillingens kanskje viktigste tekst er «Brodermordet» av Lena Lindgren som ble trykt som kommentar i Morgenbladet den 30.11.11. Teksten tar opp historien om Kain og Abel og det faktum at de fleste drapssaker faktisk skjer mellom folk som står hverandre nær. Det er en tekst som forteller om at det er likheten som fører til problemer og til behovet for å stikke ut. Bli sett. Denne teksten er i sin helhet med i programheftet til forestillingen. Det samme er Stoltenbergs tale og to absolutt leseverdige intervjuer, ett med kunstnerne Ulfsby/Ramberg/Waidelich og ett annet som gjengir en samtale disse har hatt med Åsne Seierstad. Grunnen til at jeg nevner disse programhefte-tekstene i anmeldelsen min er at de formidler en dialog og en dynamikk jeg savner på scenen hvor skuespillernes uttrykk blir noe ensrettet og monologisk. Som teateropplevelse blir derfor de første 25 minuttene og møtet med Rambergs installasjon «469 Loud Speakers» det sterkeste minnet fra forestillingen. Men tankerommet som dette teatereksperimentet griper fatt i og åpner er svært viktig, og likedan det å tørre å gjennomføre et teatereksperiment omkring dette sensitive temaet. Jeg er sikker på at forestillingen kommer til å fungere helt ypperlig på Det Norske Teatret og håper at mange – i sær unge – vil se den. 

Try harder

Rett før forestillingen er slutt kommer Jens Stoltenbergs stemme inn igjen og det blir spilt av et opptak av en telefonsamtale fra den 18.03.19. Her forteller han bekymret og på sin gebrokne Stoltenberg-engelsk om en skummel historisk utvikling, om folks fallende tillit til demokratiet som en farlig tendens som preger tiden vi befinner oss i. Han henviser også til tydelige paralleller mellom det som skjedde den 22. juli i Oslo og det som skjedde den 15.03.19 i Christchurch på New Zealand, og mens han snakker fades lyden langsomt ut samtidig som de norske skuespillerne begynner å synge «Å, eg veit meg et land» igjen. Denne gangen synger de av full hals, mens teksttavlen forteller oss TRY HARDER. Så deler alle skuespillerne ut arbeidshansker til publikum som skal bli med på å gjenreise den store kuben fra starten. Og premierepublikummet er med. De løfter trekasser, hjelper hverandre og først når arbeidet er gjort er det tid for applaus. Kanskje dette er for enkelt. For romantisk. For norskt? Men oppfordringen jeg tar med meg er denne: Gå i dugnad med deg sjøl, med din politiske bevissthet, ta et tak, alene, sammen, bare ikke la vær’ å gjøre det. 

Les også intrveju emd regissør Eirik Ulfsby: http://shakespearetidsskrift.no/2019/03/det-er-et-og-et-etter