Det e’ flo i hjertet mitt no

Mye er sagt og skrevet om det organiske møtet mellom det folkelige og det avantgarde på Teaterfestivalen i Fjaler, som i år ble arrangert for sjuende

Teaterfestivalen i Fjaler

12.-15. september 2019

Forestillinger på programmet i år:

Roll/Benammar/Baban:Ways Of Seeing, Turteatern & Skolseg/Bakken/Floen: Det siste epos, Teatret Vårt: En folkefiende, Klouman Høiner: Vi, folket, BBC Radio: RiotDays - The Pussy Riot Story, Fauske: Vi er dette auget, Sogn og Fjordane teater: Engelen frå Kobane, Ossavy: Døden kommer ikke med ljå, Hordaland teater: Oppdrag Mottro, Frie Radikale:Hysj!, Handeland/Liene: Grease is the way we are feeling, Thiis: Da New Age kom til bygda, Alm Eriksen/Bendixen/Høstaker: Gjenstand for, Sogn og Fjordane teater & Førde kulturskole: Geitejazz, Lærum Duus: Farfars bombekrater, Campingkompaniet: Askeladden som kappåt med trollet, Sogn og Fjordane teater: Vår mann, Vinje, Erler teaterkompani: Inn i det ukjente

gang. Men som førstereis festivaldeltaker er det vanskelig ikke å bli overvelda av kreftene som er i sving for å skape et rom for scenekunst og sosialt samvær, på en måte der alle elementer – forestillinger, debatter, festivalbloggere, filmvisninger, personlige møter, politikk, natur, fest, alvor – er like viktige og sammenvevd i en kompleks og vennlig festivalorganisme. Festivalen er godt forankret i bygda, der et stort antall frivillige er involverte sjauing, matlaging, vakter og innlosjering av festivalgjester, noe jeg mener er essensielt for den sjeldent varme totalopplevelsen.

I år handler festivalen «om trongen til å seie i frå, til å medverke, men og om skuggesida – kjensla av avmakt, når du ikkje vert høyrt». Linda Eides sjarmbombe Oppdrag Mottro og en jazzet versjon av Ulven og de sju geitekillingene for de aller minste har sin like naturlige plass i programmet som de famøse «motmaktforestillingene»Ways of Seeing og Døden kommer ikke med ljå. Likeså med fotballkamp mellom nye folkevalgte lokalpolitikerne, aktivitetsløyper for barn, mønstring av lokale lag og organisasjoner, og politisk pub med innlegg om framtida i distriktspolitikken. Her var rom både for å reflektere over vilkårene for samfunnskritisk scenekunst og å kaste seg ut i euforisk polonesedans på låven.

Været har vært en markant aktør også ved tidligerefestivalavviklinger, men jeg gjetter at årets konstante høljregn ispedd stadig heftigere vindkast nok tar kaka i festivalvær-historien. Mer om dette seinere.

Flukt og eventyrlyst

Årets festival fulgte opp fjorårets suksess med fortellerkafé på Fjaler sjukeheim. I år ble det fortalt om de lokale Shetlandsfarerne under andre verdenskrig; om ungdom fra Sunnfjord som rømte i retning Shetland, både på grunn av motstandskamp, eventyrlyst og frykt for tvangsarbeid.

Beretninger fra to lokale historiske forskere, ispedd høytlesning av dagboksnotater fra overfarten og dikt av Nordahl Grieg, ga til sammen et malende og levende innblikk i en flik av det omfattende krigsmaskineriet Andre verdenskrig var.

De semre forholdene om bord på båtene, vissheten om hvor mange som måtte bøte med livet før dem på samme rute, detaljerte beretninger om kulde, redsel og sult, om å bli avhørt og ydmyket når de kom i land på grunn av mistenksomhet om at de var tyske agenter – minner mer enn bare litt om historiene til dagens båtflyktninger over Middelhavet. Dette ble ikke eksplisitt omtalt før i Torkil Sandsund (som leder festivalen sammen med Miriam Prestøy Lie og produsent Ingrid Hansen) sin oppsummering av samtalen. Men kanskje er linken så tydelig at den ikke trengs å verbaliseres. Sandsund poengterte imidlertid at «Det er viktig å dele minner, for å få tak i detaljene i historien. Nå bærer vi den sammen.»

Sprengkraft i håndarbeid

Etter fortellerstunden på sykehjemmet tok jeg turen til håndarbeidskafeen Tunkafeen, for et møte med noen som for mange er selve symbolet på motmakt: den russiske feministiske protestgruppa Pussy Riots. Både fredag og lørdag i festivalen var det mulig å lytte kollektivt til hørespillet Riot Days: The Pussy Riot Story.

Riot Days er basert på Pussy Riots mange demonstrasjoner mot russiske myndigheter, hadde premiere på BBC Radio i år og er dramatisert av britiske Emma Crowe, som nylig bosatte seg i Dale. Som i fortellingene til Shetlands-farerne er Riot Days preget av detaljene i de personlige beretningene om motstandskamp: den ungdommelige, naive iveren, sinnet og tvilen, og de konkrete utfordringene som ligger i å kunne brenne gjenstander mest mulig profesjonelt på scenen, etc.

Før og under lyttinga kunne vi kjøpe kaffe og hjemmebakst, og prøve oss på håndarbeid under veiledning av vertinnene på kafeen. På bordene lå strikkeoppskrifter på Pussyhats, en annen kjent markør for motstand (brukt i de mange Women’s March-markeringene mot Trumps kvinnesyn). Hjemmebakst og håndarbeid er ikke de mest åpenbare linkene til motstandskamp, men er kraftige symboler uansett – både fordi de rosa luene er så potent symbol i Russland og USA, men også fordi sjølberging av klær og mat kan bli viktigere i framtida enn det er i dag. Det gir også en link til tidligere tiders nøysomhet. Strikke- og lyttekafeen ble altså en slags slagkraftig meditasjon over makt og motmakt.

Harselering

Senere samme dag kunne festivalpublikummet overvære åttitallsheltene i Frie Radikale (tidligere Tramteatret) sin verkstedsvisning Hysj! i det gamle kommunehuset. Frie Radikale har spurt seg: «Kva har skjedd med det sosialdemokratiske Noreg dei siste 40 åra?». Dette har resultert i en lek med Goethes Faust, hvor Faust har blitt til Ap-velgeren Traust – fristet av Mefisto/kapitalismen, som gir tips om forbrukslån, å «holde seg til høyre» og «den som ikke kan kjøpe seg lykke, tjener ikke nok!». Gjennom sanger og revy-poenger haster gruppa gjennom 80-, 90-, 00- og 10-tallet, dominert av harselering med det de Frie Radikale anser som det mest patetiske ved hvert tiår. Jo tettere på vår egen tid vi kommer, jo mer klisjeaktige blir tidsåndbeskrivelsene.

Men det er grunn til å tro at når manuset blir jobbet videre med og får en tydeligere scenisk innramming, kan Hysj!, med sine beskrivelser av alt det miserable som preger vår tid, spesielt klimakrisen, bli en fengende, satirisk forestilling i slekt med musikalsuksessene fra 70- og 80-tallet. Og ideen om at Traust til slutt bestemmer seg for å følge Gretchen Thunberg er veldig fin!

Smart og ironisk

Marie og Fredriks teaterlag har blitt smått berømte for sine overdådige, langvarige forestillinger, som ofte har blitt sammenlignet med Vinge/Müllers sceniske universer. Til deres siste produksjon har Runa Borch Skolseg skrevet teksten – og samarbeidet mellom de tre selverklærte maksimalistene har resultert i den overlessede og noe utmattende Det siste epos.

Det siste epos, som hadde urpremieren på ungdomshuset i Fjaler under festivalen,har ambisjoner om å være et episk storverk. Vi møter en dystopisk prins, den bibelske karakteren Lillith og hennes døtre, fem astronauter på prøvereise til Mars, havmonsteret Ocean Master som jobber for å få menneskene til å slutte å forsøple havet, noen sprø amfetamin-havfruer, filosofen Simone Weil, en mann som har blitt hyperallergisk av samfunnet, og mange flere. Historiene til karakterene presenteres i et innfløkt flettverk.

Produksjonen er dyster, komisk, trashy, barokk, smart, men slik jeg opplevde det først og fremst sarkastisk - dominert blant annet av en klisjefylt ironisering over popsvisker (men en falsk, gjentatt versjon av Smells Like Teen Spirit gir en egen nervepirrende effekt). I en pussig postapokalyptisk parallell verden (eller rettere sagt: flere verdener) skjer mye rundt et opphøyd «verketårn», både over og under jorda, over og under havoverflaten.

De to første tredjedelene er spillestilen så breial og kaukete at jeg blir utmattet og nesten likegyldig til alt som skjer. Det er som om de sceniske virkemidlene slår i hjel Borch Skolsegs rike og poetiske tekst. Men så forandrer det hele seg i tredje og siste del. Der publikum tidligere har vært plassert langs sidene av catwalkscenen, sitter vi nå foran enden av den. Aktørene spiller nå utelukkende frontalt, noe som skaper en mer intim stemning og dermed et større engasjement for det som utspiller seg.

Selv om det var fint å sitte innendørs i ly av uværet en hel kveld, følte jeg meg likevel litt blåst over ende da jeg gikk ut fra ungdomshuset rundt midnatt.

Styrke gjennom organisering

Den søkkvåte festivallørdagen dagen etter ga rom for lokale lag til å vise seg fram og fremme sine budskap og aktiviteter. I følge festivalsjefene er tanken bak arrangementet at det ligger et motsvar mot avmakt i organisering: at organisasjoner er samfunnsbyggere og skaper kollektiv, og derfor trenger å synliggjøres.

Sogn fjordhestlag, vindkraftmotstandere, politiske partier, et synsk medium i campingvogn, bygdekvinnelaget og lokale (internasjonale) matprodusenter fikk samtale med publikum under teltpresenninger i høljregnet. Høydepunktet på festivallørdagen var tale fra ordføreren, etterfulgt av demonstrasjonstog med barn fra bygda og deres egenkomponerte paroler, som sammen med det stødige lokale korpset marsjerte bort til avspark av fotballkampen mellom de to politiske fløyene i det nye kommunestyret.

Mens det bøttet ned over kunstgressbanen ga politikerne alt i kampen, uavhengig av om de spilte i høyhælte støvletter eller allværs-habitt med partilogo. Rådmannen var dommer, og kampkommentatoren formidlet like mye de politiske posisjonene som de sportslige. En herlig nedpå og direkte iscenesettelse av politikk, hvor det i spillende stund ennå ikke var avgjort hvilken fløy som skulle ende opp med ordførerkjedet.

Troll og fjas

På festivallørdagen opptrådte også Campingkompaniet, som har den prisverdige ambisjonen å kjøre over hele Norge for å tilby gratis «jovial høykvalitetskultur til folk der de er». Kompaniet består av skuespillerne Lisa Birkenes Thun og Sofia Knudsen Estifanos og har i over et år turnert med sin Askeladden som kappåt med trollet. I følge programmet er forestilinga «full av farger, fjær og fjas», noe som beskriver stilen godt.

Kan hende var det stressende å måtte kjempe mot lyden av folkedans i nabolokalet på festivallørdagen, men helhetsinntrykket av forestillinga var nettopp hektisk fjas. Når det er sagt er både Thun og Estifanos gode fysiske utøvere med sterk mimikk, og forestillinga var bygget opp av noen fine ritualer, inspirert av klassisk, norsk eventyrdramaturgi. Men jeg tror den hadde tjent på mer dveling ved enkelte av episodene. Da ville det også bli lettere å følge historien, og virkelig ta inn over seg over det fargerike og morsomme universet Campingkompaniet har skapt.

New Age på menighetshuset

En annen urpremiere i Fjaler var Simone Thiis og Anne-Sophie Erichsens Da New Age kom til bygda, spilt på menighetshuset Ljosheim. Mens publikum ventet i foajeen kom skuespiller Thiis ut og delte oss inn etter kategoriene «innfødte bygdafolk eller medlemmer av alternativbevegelsen», med påfølgende sarkastiske og fordomsfulle kommentarer rettet mot begge leire. Uten å røpe for mye fikk denne inndelingen konsekvenser for hvordan publikum opplevde forestillinga senere.

Da New Age kom til bygda er basert på Simone Thiis’ personlige historier fra tidlig ungdom. Som datter av grunnleggeren av New Age i Norge og med oppvekst på en kursgård for alternativbevegelsen, har hun hatt en mildt sagt uvanlig ungdomstid.

Det var tatt noen spennende grep i forestillinga, og Thiis, som selv forteller og er eneste utøver, utstråler en rørende blanding av sårbarhet, frekkhet og kjærlighet. Men stort sett hvilte Da New Age kom til bygda for mye på en fascinasjon over eksotiske episoder fra livet hennes. De sceniske grepene og fortellingene eksisterte liksom parallelt, og slik opplevdes helheten dessverre noe hakkete.

Protest

Nina Ossavys Døden kommer ikke med ljå er tidligere omtalt av Lars Elton (http://shakespearetidsskrift.no/2019/06/terrorteater-eller-eksistensiell...). I Fjaler framførte Terje Ranes monologen – som er basert på øko-terroristen Ted Kaczynskis dagboknontater – sittende på en krakk i det nedlagte fjøset til Kari Jensen på Joen. Publikum satt inneklemt mellom båsene, og Ranes’ stemme overdøvde bare så vidt lyden av høljregnet utenfor.

At vi var omringet av et så insisterende lydteppe skapte en forsterking av det naturnære i beretningen til Kaczynski,som i store deler av sitt liv isolerte seg i ei hytte i skogen og forsøkte å leve i symbiose med naturen. Men det er også en slags insisterende påminnelse om klimaødeleggelsene Kaczynski advarte mot: Der monologen i Døden kommer ikke med ljå er et lavmælt og innbitt kampskrift, kan man litt svulstig si det som naturen brølte ut sin protest utenfor løeveggene på Joen.

Dyp lytting

Grease is the word. It’s got groove it’s got meaning. Grease is the time, is the place, is the motion.Now, grease is the way we are feeling.

I likhet med Det siste Epos står popsvisker i sentrum i Marie Bergby Handeland og Morten Lienes fine danseforestilling Grease is the way we are feeling, som er den fjerde forestillinga i rekken av deres serie «Ønskekonserten». Duoen kaller seg selv et «danseband», siden både framføring av musikk og koreografi er sentralt i serien. Der det kunstneriske teamet til Det siste epos har et ironisk forhold til sangene de framfører, har Handeland og Liene benyttet seg av teknikken «deep listening», en metode for å oppfatte stadig mer av det du sanser, at det åpner seg og viser fram det komplekse i alle ting.

Slik har deres Grease-forestilling blitt et lavmælt, vittig og intenst show som inkluderer blokkfløyte-, spoken word-, torader- og samtidsdans-versjoner av flere sanger fra den kjente musikalen.

Det er mulig å se forestillingsserien som et ironisk prosjekt, men det er heller en nesten barnlig inderlighet som dominerer. I Fjaler ble forestillinga framført i et sterilt, nesten lydtett rom i Fjalerhallen. Grease is the way we are feeling ble dermed ikke så betinget av værforholdene som flere av de andre forestillingene. I stedet ble vi i publikum smittet av deep listening-teknikken, slik at hver bittelille bevegelse og pust fra både utøverne og medpublikummere ble en viktig del av opplevelsen.

Dauinger

Om naturkreftene var en viktig aktør i Døden kommer ikke med ljå, spilte de førstefiolin i deler av Eirik Fauskes Fjaler-versjon av den bevegelige, stedsspesifikke forestillinga Vi er dette auget.

Vi møtte opp i kjelleren på menighetshuset til en selsom basar- og alternativmesse-aktig seanse, ispedd dramatiseringog fortellerdans. Deretter bar det ut på busstur med «Fauske Reiser», der forhåndsinnspilte meditasjonsinstruksjoner, dokumentariske lydklipp og filosofiske, absurde beretninger ble akkompagnert av ambient techno fra et utmerket lydanlegg (det er en sjelden man opplever så glassklar musikk på bussturer – kanskje flere reiseselskap kan la seg inspirere av dette?). Underveis ble vi «deltakare i ei performativ hending utført på 1900-talet», både om bord på bussen og utenfor vinduene.

Etter en drøy time gikk vi av bussen og ble guidet over de forblåste heiene og knausene ut til Lammetun kystfort, en vandring som kulminerte i møter med hyggelige batikkledde dauinger og en konsert i havgapet som ikke ville vært det samme om ikke værgudene hadde skrudd volumet på max.

Ikke bukke under

Da jeg vendte nesen hjemover var det orkan i kastene, men festivalen ga seg ikke – med en festivalavslutning i fjæra (Alm Eriksen/Bendixen/Høstakers Gjenstand for), som innebar en rekke sceniske handlinger i stormfloen, for et hutrende publikum på stranda. Både festivalprogrammet og værgudene avsluttet altså on a high note.

Slik hedrer vi dem, med avmakt,

med all den tomhet vi vet,

men da har vi sveket de beste,

forrådt dem med bitterhet.

Dette er et av versene av Nordahl Griegs Det er de beste som dør, som ble lest som avslutning på fortellerkafeen om Shetlandsfarerne. Verset kan kanskje stå som en lesning av hele festivalen: Ikke bukke under for avmakt, men ikle seg oljehyra og kjempe imot. Festivalen viste verdien av å møtes, snakke sammen, men også tåle å utfordres når det bokstavelig talt stormer som verst. (Publisert 24. 09.2019)