Enquete

Ingun Bjørnsgaard, koreograf:

Jeg så et verk i 2012 som jeg fremdeles i dag husker som en øyeåpner i forhold til denne tematikken. Forestillingen, av den kongolesiske koreografen Faustin Linyekula, het La creation dumonde 1923-2012og var en rekonstruksjon av en ballett med omtrent samme navn (La Création du monde, Op. 81a). Originalversjonen, som altså ble skapt i 1922-23, hadde musikk av Darius Milhaud, libretto av Blaise Cendrars, scenografi av Fernand Léger og koreografi av Jean Börlin – og må sees som en del av en naiv afrikainspirert kubistisk bølge i kunsten. Den helaftens rekonstruksjonen, som Linyekula hadde skapt for Ballet de Lorraine, og som ble framført på Théâtre de la Ville i Paris, var enormt påkostet og med Légers svære skulpturelle kostymer. Derfor gjorde det et stort inntrykk på publikum da Linyekula selv bryter inn i slutten av forestillingen – stående alene på scenen har han en monolog hvor han roper ut at han «hater dette». Dette var mitt første møte med kompaniet før jeg selv skulle skape en ny koreografi for dem.

         I forhold til den andre delen av denne aktuelle identitetspolitiske tendensen, så føler jeg meg på en merkelig måte ganske alene i det å jobbe med problematikk knyttet til heterofile forhold. Dette ligger liksom utenfor det som synes å være interessant å programmere på dagens festivaler for scenekunst. Når det er sagt har jeg alltid vært interessert i det androgyne, og det heller som en blanding av det maskuline og feminine i samme person, enn en utvisking av kjønn. For jeg har alltid vært opptatt av kjønn i arbeidet mitt. En viktig referanse for meg i forhold til dette var den amerikanske feministen Camille Paglias bok Sexual Personaefra 1990. 

Roza Moshtaghi, koreograf og danser: 

Hvis jeg skal svare på dette ut fra mitt kunstneriske ståsted, så vil jeg si at ja, dans er en praksis som har potensial til å skape utopier der kroppen kan eksistere utenfor rammer og systemer som vi (kanskje) er kritisk mot. Samtidig ser jeg på den dansende kroppen ikke bare som et intellektuelt individ men også som en kollektiv kropp, som utvikler seg basert på en felles erfaring vi har som mennesker. Visse ting kan åpenbart ha en fysisk effekt, og bli akkurat som et tegn som vi er nødt til å bære. Tegn som er en del av oss selv eller kulturer vi er relatert til. Dans kan handle om å ville finne logikken i alle disse tegnene, og utforske hvordan dette kan skape bevegelse. Dans for meg er et fleksibelt og plastisk konsept som må defineres igjen og igjen. Dansen er en mental byggeplass som gir rom for hver dumdristige idé og hvert eksentriske påfunn. 

Jeg har selvfølgelig mange eksempler. Men velger å nevne kunstneren Sandra Mujinga (født i Kongo, basert i Oslo og Berlin), ikke på grunn av enkeltprosjektene hun har laget, som ofte presenteres innenfor en visuell-kunst kontekst, men hennes kunstnerisk praksis generelt. For jeg vil understreke, som jeg allerede har nevnt, at det potensielle ligger ikke i enkelte kunstverk, men i vår kollektive produksjon av nye kvaliteter.

Jo Strømgren, koreograf: 

Fokus på kjønn/gender og postkoloniale diskurser er tydelig i enkelte deler av dansemiljøet, spesielt i Skandinavia, men jeg kan ikke merke at tendensen har slått rot i miljøet sånn generelt. Og heller ikke i resten av Europa eller verden forøvrig. Om vi er i forkant eller i utkant vet jeg ikke, men jeg har ikke sett tematikken blitt gjenspeilt i forestillinger der jeg har ferdes utenlands. Jeg opplever at majoriteten er opptatt av helt andre ting. Det landet hvor de temaene er mest på agendaen er vel USA, men da ikke spesielt i dansemiljøet. Perspektivene og drivkreftene der er også forskjellige fra i Norge. Det er en god ting å sette aktuelle ting på dagsorden, men jeg synes man fyrer for kråkene ved å bruke dansen som arena for akkurat disse temaene. Det er vel de mer konservative arenaene som trenger korrigering og fornyelse, ikke oss. 

Min inspirasjon til å starte som koreograf var Arne Johan Hegdahls gripende solo-forestilling Naken mann tar på kjole. Det var for 30 år siden. I mellomtiden har jeg sett så mange forestillinger som diskuterer kjønnsrollene at jeg faktisk savner større variasjon i tematikk. Når det gjelder den postkoloniale diskursen så har vel dansen lenge vært en multikulturell frisone uten særlig bias. Jeg tror ikke disse temaene på sikt vil forandre noe i dansen.

Samme Raeymaekers, kunstnerisk leder Dansen Hus i Oslo:

Forestillinger som tematiserer gender og postkoloniale diskurser er ikke noe nytt. 

Slik forestillinger har man kunnet se mange av rundt omkring. Innholdet er ikke nytt, heller ikke kroppene, og det påtrengende behovet absolutt ikke. Det som skjer nå, er at vi har endret vår holdning til slike forestillinger og hvorfor vi velger dem ut, måten vi prioriterer, og hvordan vi utfordrer hierarkier. Vi har en større kontekst nå enn noen sinne. 

Som programmerer nærmer jeg med dette med et 360-gradersperspektiv. Jeg tilrettelegger for mange perspektiv, utfordrer mitt eget blikk og forhåpentlig også blikket til publikum og kunstnerne. Det handler om å skaffe best mulig betingelser for kunsten, og å møte kunstnere på alle nivåer og stadier av deres karriere og kunstnerskap. Det er også hyggelig å se at denne innfallsvinkelen er blitt lagt merke til (jf. at Dansens Hus ble tildelt Utvider-prisen på NPU-konferansen nå nylig).

Vil dansen endre seg gjennom programmering av verker av Robin Orlyn, Mohammed Toukabri, Tabanka, Dana Michel, les ballet C. de la B., Serge Aimé Coulibaly, Harald & Louis, Daniel Mariblanca, Deep Down Dopism, Siri og Snelle? Nei! For det ville bety at dette ikke er dans, men det er det! Jeg håper likefullt at det vil utfordre oss til å utvide vårt syn på og persepsjon av dans. Jeg tror at dansefeltet vil vokse, gi rom for flere mennesker, flere forskjeller og perspektiv og mer diversitet. 

Ine Therese Berg, stipendiat, OsloMet – storbyuniversitetet:

Bølgen av identitetspolitikk som man ser i dans i dag er ikke et isolert fenomen, så at dansefeltet tar opp i seg og artikulerer denne diskursen gjennom de virkemidlene som er spesifikke for dansekunsten er egentlig ikke så overraskende. Hvis noe er overraskende er det kanskje at det har tatt så lang tid, i alle fall her i Norge? Men det henger kanskje sammen med at vi inntil nylig har vært et såpass homogent samfunn at majoriteten har kunnet ha på skylapper. Det er her endringspotensialet til bølgen av «identitetspolitisk dans» kommer inn. Ved å artikulere spørsmål som utfordrer strukturer så inngrodde at mange ikke tror de finnes, så når man forhåpentligvis et nivå av bevisstgjøring som gjør det vanskelig å gå tilbake til slik det var før. 

Jeg tror ikke enkeltforestillinger kan forandre så mye og jeg vet ikke om det er riktig å forvente det heller. Først når forestillingene når en kritisk masse og det skapes en samtale rundt dem, både i den direkte konteksten på teatrene, eller i medier som dette, skapes endring. Skal jeg trekke fram noen vil jeg heller peke mot kunstnere og fagpersoner som Thomas Prestø og Deise Nunes, samt nyere stemmer som Grace Tabea Tenga. De setter en ny og knivskarp standard for scenekunstdiskursen som bør inspirere flere enn meg til å ta på seg lesebrillene. 

Per Ananiassen, teatersjef Rosendal teater:

Det tror jeg den allerede har gjort fordi disse temaene har forsterket tendenser som allerede var i spill. Og dansefeltet, mener jeg, har vært forbilledlig når det gjelder å åpne for og synliggjøre brudd med normative praksiser. I samtidsdansen har det vært jobbet med nedbygging av hierarkier mellom danseformer, spørsmålstilling ved institusjonsmakt, nytenkning omkring hva som kan være selve stedet for dans, spørsmålstillinger ved underrepresentasjon, kroppspress og heteronormative uttrykk. For institusjonene har altfor lenge henvendt seg til mainstram og neglisjert ulike grupper, ikke bare minoritetsgrupper. For teater, men ikke så mye i dans, må det sies at kvinner og kvinneroller tradisjonelt har vært underrepresentert, hvilket selvsagt er en skam. Men institusjonene har etter hvert blitt tvunget til å gi plass til kvinne- og minoritetsdiskurser, i tillegg også det post-koloniale og til identitetsdiskurser. De forsterkete tendensene har også bidratt til endring av dansen i retning hverdagserfaringer, seksualitet, undertrykking og politikk blir gjenstand for tematisk og formmessig behandling.

 Eksempler på forestillinger?Her er det mange som kan nevnes, men jeg skal begrense meg til Florentina Holzinger og Elle Sofe Sara. Førstnevnte utfordrer begrensende, normative blikk på og forventninger til kvinners kropp, identitet og seksualitet. Sara etablerer en praksis basert på samiske, koloniale og post-koloniale erfaringer og tvinger oss til å normalisere den andre.

Solveig Styve Holte, stipendiat i koreografi på KHiO:

Dersom det å synligjere eigen subjektive ståstad får nemninga identitetspolitikk oppleves det reduserande. All kunst skapes frå ei levd erfaring av verda, like fullt kan kunsten aldri reduseres til å handle om dette åleine. Problemet for dansen er jo den vestlige (mannlige) kanonen sin dominans, som gir seg utslag i alt frå at eg enklere kan referere til amerikansk framfor norsk dansehistorie til langt meir alvorlige ekskludering og maktsentrering. Det som har falt ut av historieskrivinga, utanfor kanonen og er fråværande i utdanning og på scenene tek no sakte meir plass og opnar rommet. Det meiner eg kjem oss alle til gode. 

Noble Savageav Sonya Lindfors og Shine Utopiansav Harald og Louis er gode døme på potente arbeid eg har sett nylig. Lindfors arbeider eksplisitt med å sentrere den svarte kroppen og framsyninga fungerer godt både som estetisk erfaring og kunnskapsformidling. Harald og Louis si framsyninga tek det interseksjonelle rommet på alvor. Begge framsyningane er sterke kroppslige og konseptuelle erfaringar, som bidrar til samtida vår sine store samtalar. Samtalen om mangfoldiggjeringa i kunsten må handle om strukturell endring som kollektivt ansvar og ikkje kvile på enkeltkunstnere som skal «representere» slik at majoriteten kan slappe av. Kunst handler om frihet og retten til kompleksitet og abstraksjon, ingen forventer at eg skal lage kunst om kyst- og jordbruksamfunn sjølv om eg var fødd i den kulturen, den same retten til kompleksitet og fleirstemmighet unner eg alle.