Missing in Action - 14 år etter

Soloforestillingen Missing in Action (M.I.A.) av danser og koreograf Mia Habib ble gjenopptatt på Scenehuset i Oslo, fjorten år etter den først hadde

premiere. Forestillingen var en del av Untaming tradition-programmet under CODA-festivalen, som inviterte til en diskusjon om forholdet mellom nyskapende dansekunst og kulturelle tradisjoner, kuratert av koreografene Sudesh Adhana, Elle Sofe Sara, og Habib selv. Forestillingens tittel refererer til det militæreuttrykket «Missing in Action», som brukes for å rapportere at stridende er savnet (eller med andre ord døde, skadde, bortført eller forlatt) i krig eller under våpenhvile. Forkortelsen «M.I.A.» refererer også til Habibs eget fornavn. I følge CODAs nettsider har soloen siden premieren i Oslo blitt spilt i så ulike kontekster som i en kirke, et okkupert hus, hos PKK-geriljaen, i Israel, Tyrkia, på Madagaskar og i flere nordiske land. I denne sammenhengen er det også interessant å nevne at Scenehuseter et tidligere bedehus, med en lang historie for ikke-institusjonell dans og teater, og at lokalet i Bogstadveien 49 nå eies av Danseinformasjonen – nasjonalt kompetansesenter for dans. 

Å se nytt på det gamle

Når jeg kommer inn i det luftige, hvite lokalet med skogsgrønne vinduskarmer, står Habib allerede på scenen, bakerst i det høyre hjørnet, med ryggen halvt vendt mot publikum. Hun har svarte klær, kort, svart hår og beige knebeskyttere, en estetikk som minner meg om norsk samtidsdans anno 2005, da svarte funksjonelle klær var det mest «nøytrale». Når siste publikummer har satt seg, lukkes døra, og alle blir stille. Habib fortsetter å stå i hjørnet, men gjør ørsmå bevegelser, som jeg knapt kan skimte, som om hun aktivt jobber med å balansere kroppen sin i denne posisjonen. Så beveger hun seg brått ned i en plankeposisjon, og blir stående der mens hun skyver i fra med armene, bakover mot publikum. Det å jobbe med muskulære spenninger i kroppen minner meg om koreografen Hooman Sharifi og hans kompani Impure Company, som var aktive gjennom hele 2000-tallet. Habib beveger seg brått opp igjen til samme posisjon som hun startet i, for så å smette rundt og ned på kne med et brak. Da minner komponeringen av bevegelsesmaterialet meg omdet å jobbe med et score, eller ulike oppgaver satt i en viss rekkefølge, som blant annet den amerikanske koreografen Deborah Hay jobber med. Habib veksler mellom abrupte bevegelser og stillstand, mellom å holde deler av kroppen fast/i spenning mens hun slipper andre deler, hele tiden med blikket ned. Noen bevegelsessekvenser gjentas, andre ikke. Habibs konsentrerte performativitet bringer meg til en tid jeg både kjenner en nærhet til, og en distanse fra. 

Møtet mellom da og nå

Posisjonene Habib inntar med kroppen er betydningsfulle. Hun beveger seg mot publikum med ryggen synlig og bøyd, menshun klyper i sin egen hud til den blir rød.Plutselig går Habib av scenen og skrur av taklyset. Så tar hun på seg svarte boots, triller inn et musikkanlegg og plasserer en mikrofon forrest på scenen. Ulike situasjoner iscenesettes, for så å slippes igjen: Habib stiller seg opp foran mikrofonen uten å si noe i den. Hun knyter den svarte genseren rundt hodet slik at denlikner en finlandshette/(islamsk)terrorist og en svart sko foran midjen slik at denser ut som en pistol, mens hun løper i ring med den andre skoen i høyre hånd, som hun holderhevet over hodet. Det skjer et lysskift, der gulvnært lys fra det venstre hjørnet nærmest ligner en solnedgang, som hun sakte gårmot, for så å gjenta en bevegelsessekvens fra tidligere i forestillingen. Hun spiller av musikk, «Habibi» av Amroyat, som hun veksler mellom å danse rolig klubb-dans og mer eksplosiv samtidsdans til. Disse situasjonene er som glimt som vises fram, av de savnedes ansikter, eller av Habib selv. Skiftene skjer hurtig og kontant. Lyden av Habibs bevegelser oser av nødvendighet, utøvelsen er tidvis så sterk at jeg får frysninger. Når hun til slutt sier takk, oppløses den holdte spenningen blant publikum, som bryter ut i trampeklapp. 

Fremmedhet

Habib nevner kort at gjenopptagelsen ble nødvendig for henne å gjøre. Jeg tenker på hvordan det må ha vært å motta rasistiske kommentarer og hets fra den islamofobe nettsiden Resett, slik hun gjorde da hun mottok fireårig stipend fra Kulturrådet i fjor. Med til forestillingen hører teksten «Missing in Action: en reise mellom fragmenter av arv og en kaotisk samtid», skrevet av teaterviter Deise Faria Nunes og oversatt av Ellen Stokland. Der skriver Nunes om hvordan en kropp kan bære på en motstridende arv, med henvisning til Habibs bakgrunn som jødisk og norsk, og hvordan en slik opplevelse blir et utgangspunkt for å skape sin egen historie. Hun nevner begrepet selv-etnografisk forskning, av den amerikanske filosofen bell hooks; en trang til å ta til motmæle mot maktmisbruk og til å ta tilbake narrativet om sin egen historie, samt bruke det som et analytisk verktøy for å forstå sosio-politiske strukturer. Å se M.I.A. nå er for meg som å se et slags utspring for Habibs kunstnerskap, som har et kulturkritisk perspektiv på kropp, identitet og samfunn. De senere årene har hun beveget seg utenfor konvensjonelle teaterrom og mot mer performative konsept, for eksempel i Stranger Within (2017); et samarbeid med kunstner Jassem Hindi. Her inviterer de seg selv hjem til publikum på middag i bytte mot dans. Slik flyttes dansen/kunsten til en privat sfære og blir «noe annet», samt at kunstnerne blir de fremmede som kommer på besøk. I M.I.A. er tematikken rundt fremmedhet/annerledeshet forankret i Habibs kropp. På CODAs nettsider står det at soloens (visnings?) historie har blitt en del av verket, noe jeg undrer meg litt over hva betyr, siden denne historien ikke gjøres kjent for publikum på Scenehuset. Jeg får høre av en kollega at Habib har snakket om de ulike sammenhengene soloen har blitt vist i uka før på et seminar om dramaturgiske praksiser på Kunsthøgskolen i Oslo, og kunne ønske at noe av dette kunne blitt gjengitt på Scenehuset. Likevel opplever jeg meg som heldig, som har fått se denne eksklusive gjenoppdagelsen av et verk som gir gjenklang langt utenfor Scenehusets vegger. 

Som et bestillingsverk fra samtiden

Nunesskriver om den økende islamofobien etter premieren på stykket,og at det i 2019 kan ses på som et vitnesbyrd om et tiår som ennå ikke hadde startet i 2005.Det å se dette arbeidet i vår anspente politiske virkelighet, som Nunes treffende beskriver som et marerittaktig scenario, får meg til å tenke at det er som om samtiden har bestilt dette verket av Habib. Det er tydelig for meg at hun har valgt å vise stykket akkurat slik det ble laget, og at dette grepet har produsert noe spesielt i meg som jeg nesten ikke finner ord for. Det er som om tiden i mellom 2005 og 2019 har strømmet igjennom kroppen min i løpet av én time. Jeg føler meg som en kombinasjon av rystet og lettet, og tenker påden noe mystifiserte kunstkategorien ‘det sublime’; eller sjokket, som ifølgeden amerikanske litteraturkritikeren Rita Felski kjennetegnerkunstopplevelser som rister mennesker ut av tilvente mønstre. Jeg tenker at estetiske opplevelser skjer i en sammenheng, og at en sammenheng også kan bestå av fortidige hendelser/verk, der det å kunne ta opp igjen et fjorten år gammelt verk byr på uante muligheter innenfor scenekunsten. Stemningen er lun og hyggelig på Scenehuset lenge etter forestillingens slutt. På CODAs nettsider står det at forestillingen sammenstiller bildene av kroppen som terrorist/fremmed/undertrykt for å vise fryktens menneskelige ansikt, og antyder at et menneske er mye mer enn summen av de ideene og forestillingene man mener hen representerer. M.I.A. oppleves kort sagt som en kroppsliggjøring av en betent, storpolitisk virkelighet, der grepet med å vise verket slik det ble laget åpner opp et rom for å være i nåtiden på en litt annen måte, om enn bare for én kveld.