Hamlet som soloterrorist

Hamlet som sosloterrorist

(München): Hvorfor har vår kultur gjort en voldelig, selvopptatt prins til helt? Det er hovedspørsmålet som stilles i Christopher Rüpings produksjon av Hamlet på Münchner Kammerspiele.

Christopher Rüpings produksjon av Hamlet er ikke en enkel reproduksjon av Shakespeares tekst. Her er det kuttet og lagt til tekst, scener er byttet

om, og kun tre skuespillere samarbeider om å fortelle historien om den danske prinsen. Utgangspunktet for forestillingen er ordren Hamlet gir Horatio på dødsleiet: Horatio må leve videre slik at Hamlets historie kan gjenfortelles. De tre skuespillerne er dermed tre Horatioer som forsøker å fortelle hva som skjedde med deres avdøde venn. Men historien de forteller, er ikke den vi er vant til om helten og tvileren Hamlet. De forteller i stedet om en selvopptatt og voldelig prins som ødelegger alt og alle rundt seg.

Bøtter med blod

Forestillingen starter med at de tre skuespillerne begynner å fylle blod fra en diger tank bak på scenen i bøtter. Deretter dynker de hele scenen, som for øvrig ser ut som et slaktehus med jernsprinkler i gulvet og store plastflak langs veggene, i blod. Allerede fra første øyeblikk virker det klart at det er volden i Shakespeares tekst som skal stå i fokus. Og slik fortsetter det. De tre skuespillerne, særlig Kahnwald og Bürkle, veksler på å spille Hamlet, men prinsen framstilles hele veien som en selvopptatt og hensynsløs person, som det er svært vanskelig å like. I Nils Kahnwalds skikkelse er han en

arrogant snørrunge som tvinger sin mor og stefar til å ta del i en teaterforestilling han har funnet opp. Når Katja Bürkle spiller han, er han et skrikende, spyttende monster som skjeller ut alle han møter, og sadistisk tvinger folk rundt seg til å slikke fingrene hans som et tegn på edene de sverger.

Når Hamlet er så annerledes enn vi er vant til å se ham, betyr det at vi blir konfrontert med noen svært uventede og sterke tolkninger av av de mest kjente scenene i stykket. Hamlets utskjelling av Ophelia er et godt eksempel. Bürkle begynner som vanlig med å foreslå at Ophelia – spilt av Kahnwald – bør gå i kloster, men etter hvert utvikler scenen seg ut av de rammene Shakespeares tekst setter, og Bürkle skriker spydigheter til Ophelia i nesten ti minutter. Hun beskylder henne for å være en feig og svak kvinneskikkelse uten guts. Dermed er det ikke lenger bare Hamlet som tar et oppgjør med Ophelia, men også skuespilleren Bürkle som tar et oppgjør med en svak kvinnerolle som gir lite til skuespilleren som må spille den, men som samtidig inntar scener verden over igjen og igjen. Også Ophelias død er et svært sterkt øyeblikk. Bürkle som Hamlet dreper Polonius ved å helle en bøtte blod over ham. Men i det han erklæres død, reiser Nils Kahnwald seg opp, tar av seg morgenkåpen han har hatt på og avslører at under har han på seg Ophelias kjole, nå helt tilsølt med blod. Dermed gjøres det helt tydelig at det er Hamlet, som destruktiv kraft, som helt direkte har skyld også i Ophelias død. I denne oppsettingen er Claudius’ eventuelle kriminelle handlinger irrelevante, fordi Hamlet uansett er på jakt etter vold, død og ødeleggelse.

Breivik-Hamlet

Den kanskje sterkeste scenen er imidlertid ’To be or not to be’-monologen som her er plassert helt til slutt som selve kulminasjonen av forestillingen. Normalt viser denne monologen en tenkende og reflekterende Hamlet. Slik er det ikke her. Rommet fylles med røyk og storslått musikk strømmer fra høyttalerne. Inn i dette rommet stiger de tre skuespillerne med fakler og mikrofoner. Estetikken henspiller tydelig til propagandavideoer laget av terroristgrupper og soloterrorister. For en nordmann er det umulig ikke å tenke på 22. juli-terroristen, og de videoene og skriftene han publiserte i forbindelse med terrorangrepet. Rüping har også uttalt at ABB var en av inspirasjonskildene for hans tolkning av Hamlet. I denne settingen får den kjente Shakespeare-monologen en ny betydning. ’Thus conscience does make cowards of us all’, sier Hamlet i Shakespeares tekst. Her blir denne setningen til terroristers ønske om å legge feighet bak seg og gjennomføre grusomme handlinger for å oppnå det de ser på som et større mål. At denne tolkningen så enkelt kan tydeliggjøres uten å forandre Shakespeares tekst, er både overraskende, sterkt og interessant.

Kulturkritikk

For slik jeg ser det, er det dette som er poenget med Rüpings tolkning av Hamlet: å stille spørsmål ved hvilke tekster som får plass i vår kulturs kollektive bevissthet, og hva dette utvalget sier om oss. Hamlet er en av de mest sentrale sekulære tekstene i vestlig kultur, og hovedpersonen blir ofte sett som et ultimat bilde på menneskelighet og humanisme. Men for å få fram dette bildet, må man overse hvordan Hamlet også er en voldsmaskin som ødelegger alt omkring seg på grunn av noe han har hørt av et spøkelse. Rüping stiller spørsmål ved hva det sier om oss at Hamlet er vår helt. Han sier selvfølgelig ikke at Hamlet kan forklare vestlig soloterrorisme og voldsbruk, men han understreker at det er elementer i vår kultur som muliggjør utviklingen av ekstremistiske tanker og handlinger. I en norsk kontekst, der det stadig stilles spørsmål om hvorvidt vi har tatt et ordentlig oppgjør med 22. juli-terroristens tankegods, og der kunstnerisk framstilling av terroren debatteres heftig, er Rüpings inngang til problematikken kanskje ekstra relevant.