Hipp og urban folkefiende

Småbarnsforeldrene Thomas og Katrine Stockmann har et urbant og koselig hjem hvor det oser av åpent hus. Ved hjelp av et mini-musikkstudio

fremfører journalisten Billing og Katrine en tøff versjon av David Bowies Changes, før det blir servert spagetti og rødvin. Når Thomas Stockmann kommer hjem og åpner brevet med analysene han ventet på, får han bekreftet sine mistanker: byens vann er forgiftet. Som ansvarlig lege ser Stockmann det som sin soleklare plikt å underrette byens borgere om det som foregår, men ikke alle ser sannheten i samme lys. Ostermeier har skåret Henrik Ibsens samfunnskritiske verk ned til dets kjerne. Gjennom de sentrale karakterene som er igjen stiller han spørsmålet om hvorvidt sannheten har mulighet til å eksistere i et markedsøkonomisk drevet samfunn. Svaret på dette spørsmålet er nok dessverre nei. Der Ibsen lar Stockmann bygge videre på sin idealisme, etterlater Ostermeier det stockmannske paret i en situasjon hvor de sannsynligvis vil benytte seg av aksjene som hennes far, Morten Kiil, kjøpte billig da det ble kjent at vannet var forgiftet. Men før de kommer så langt vil Thomas bli bedratt av Katrine, sveket av sine to journalistvenner, Billing og Hovstad, få sparken av byens ordfører, sin egen bror. Denne klarer å overbevise avisens redaksjon om at det beste for byen er å fortie det hele i påvente av en bedre løsning.

Forumteater og green washing

Thomas Ostermeier bruker Ibsens drama som en ramme og har beholdt det grove handlingsforløpet og de sentrale spørsmålene. Teksten derimot, er glimrende skrevet om ved hjelp av dramaturgen Florian Borchmeyer. De sentrale rollene er rundt tretti år eller yngre, og musikken er fengende, moderniserte 1970- og 80-tallslåter. Temaene som kommer opp i diskusjonene er klimaforandringer, miljø, green washing, og ikke minst bankkrisen som ligger som en trussel under hele stykket. Thomas Stockmann er i sannhetens tjeneste og vi tilskuere ser frem til at han skal triumfere når et møte med byens borgere blir organisert i samfunnshuset. Men plutselig slås lyset på i salen, skuespillerne kommer ned blant publikum, og det går opp for oss at det er vi som er byens borgere og at debatten skal kjøres mellom oss og dem. Dette forumteatret gir forestillingen en ekstra dimensjon og bidrar til dens suksess («Ostermeier triumferer med sin diagnose av demokratiets krise,» le Monde; «… tenner festivalen med En folkefiende, som han forvandler til politisk happening verdig mai ’68,» les Inrockuptibles).

På folkemøtet argumenterer publikum mot Stockmanns ordførerbror, og blir med på Stockmanns ideologi, selv om han på ett tidspunkt går altfor langt. Når lyset slukkes i salen og Stockmann er alene igjen med sine problemer sitter vi med en solidarisk følelse, og med spørsmålet om hvorvidt demokratiet har nådd sin grense. Det må jo finnes et alternativ til global markedsøkonomi hvor andre verdier enn profitt har mulighet til å eksistere.

I en urban, varm og funksjonell scenografi leverer Ostermeier en svært vellykket og gjennomført teaterforestilling. Når det gjelder forumteater er jeg litt delt. Å blande det reelle og fiksjon i denne typen setting er ikke alltid vellykket. Imidlertid skaper det et fint brudd og lar oss komme mye tettere på skuespillerne enn det som er vanlig, noe som først og fremst tjener slutten av stykket. Forestillingen er ellers stilmessig og tematisk god med flotte skuespillere. Ostermeier er en samfunnskjenner, og jeg likte spesielt godt at også Stockmann vakler til slutt. Det gir en menneskelig dimensjon i den sosiale og samfunnsdramatiske kritikken.