Less is more

Spedbygde Katharina Schüttler blir nesten borte når hun lener seg tilbake i den svarte skinnsofaen på Theatercafeen. Men hun er likevel ikke den som går i ett med tapetet. Også privat har den 26-årige skuespilleren scenenærvær, selv om hun ikke gjør noe vesen av seg. Av hva hun skal spise, drikke, svare – eller at hun skal stå på Nationaltheatrets hoved- scene igjen om to timer. Enten det skyldes den coolheten som har blitt framhevet ved hennes tolkning av Hedda, eller rett og slett at hun virker så oppriktig og uaffektert, så har hun en autoritet som gjør inntrykk.

Katharina Schüttler har vokst opp i en teaterfamilie og fikk i ung alder engasjement i forskjellige roller i TV og film. Men hun søkte seg likevel inn på en teaterhøgskole i Hannover for å lære seg håndverket, eller som hun har sagt i et intervju, fordi hun ville lære seg hvordan hun skulle si «Jeg elsker deg».

I dag er hun fast i ensemblet på Schaubühne i Berlin, hvor hun for tiden spil ler i O’Neills Trauer muss Elektra tragen (Mourning Becomes Electra) og Sarah Kanes Zerbombt (Blasted). Men det var hennes tolkning av Hedda Gabler som ga henne prisen som Årets skuespillerinne i Theater heute, som den yngste skuespil-leren noen gang siden prisen ble opprettet for 33 år siden. En pris som for to år siden gikk til Anne Tismer for rollen som Ibsens Nora.

Thomas Ostermeiers Ibsen-oppsetnin-ger på Schaubühne har vært en suksess-historie med gjestespill verden over. Både Nora (2004) og Hedda Gabler (2006) ble valgt ut til Theatertreffen i Berlin, som er en mønstring av de ti beste tyskspråklige teateroppsetningene av året.

– Da Hedda hadde premiere i fjor, var det en av kritikerne som hevdet at det var en kalkulert suksess. Men man kan jo snu på det, og si at det var dristig av Thomas Ostermeier å sette opp Hedda Gabler etter suksessen med Nora.

– Jeg synes det var dumt sagt. Hadde det vært mulig å kalkulere suksess, ville sannsynligvis veldig mange ha gjort det. Hedda Gabler er dessuten et mye vanskeligere stykke enn Nora.

Da jeg fikk tilbudet om å spille Hedda ble jeg selvfølgelig glad. Likevel måtte jeg bruke en uke på å tenke meg om før jeg sa ja. Jeg var klar over den store suksessen med Nora, og tenkte at kritikerne helt sikkert kom til å sammenlikne meg med Anne Tismer. Det var en ganske spesiell situasjon. Men så tenkte jeg at jeg kom til å angre re- sten av livet hvis jeg ikke sa ja…

Jeg syntes Hedda Gabler var ekstremt vanskelig. Hvorfor gir for eksempel egentlig Hedda Løvborg pistolen?

– Kjente du stykket fra andre oppsetninger?

– Jeg hadde bare sett én, i Hamburg i fjor, hvor jeg ikke forsto hva de hadde ment, eller hvorfor personene gjorde det de gjorde. Det er ikke så lett å sannsynliggjøre det som personene gjør.

Men det kan også være en fordel å vite minst mulig. For hvis man har sett andre oppsetninger tror man nok antagelig også at man forstår stykket, og anstrenger seg ikke like hardt. Eller man kan bli altfor opptatt av å skulle gjøre det annerledes. Jeg tror det er slik at jo mer rådløs man er, desto bedre.

Hvem er Hedda?

– I den Hamburg-versjonen du sikter til, av Stephan Kimmig (som også regisserte Nora som gjestet Ibsenfestivalen i 2004), er Heddas depresjon veldig framtredende. Men i Hamburg hadde de også strøket veldig mye, langt mer enn dere. For eksempel åpningsscenen med Tante Julle. Hos dere var det vel bare scenen der hvor Tesman drar til tante Rinas dødsleie som var forandret. Her ble han hjemme. Hvorfor det?

– Hos oss ønsket Ostermeier og Marius von Mayenburg (dramaturg/manusbearbeider) å vise at Hedda går aktivt inn for å tilrane seg Løvborgs manuskript, og at hun ikke får det tilfeldig, sånn ooops! – fordi Tesman må av sted til sin døende tante.

– Var det fordi intrigen virket for «velsmurt»?

– Ja, jeg tror det, men også at de ønsket å konsentrere konflikten.

– Hedda er med andre ord mer aktiv i deres iscenesettelse enn hun andre ganger kan være. Betyr det at dere ikke var så opptatt av temaet depresjon?

– Når man prøver på et stykke går man gjennom mange stadier, hvor man konsentrerer seg om en ting, eller et tema som leder en videre. Og Heddas depresjon var selvfølgelig også viktig for oss. Men jeg hadde lyst til å spille henne annerledes. Og vi syntes at det ble kjedelig å framstille Hedda som deprimert, da vi prøvde på det. For Hedda er det store i livet å ha makt over andre. Og det er den eneste følelsen hun synes det er verdt å leve for. Det er deprimerende, selvsagt -– hvis man tenker nærmere over det. Men så lenge hun slipper å tenke for mye, og så lenge hun kan leke eller manipulere med andre, har hun en grunn til å leve. Det gir henne en ganske god følelse.

– Det kan man kanskje kjenne igjen i seg selv. Men hun er også blottet for medfølelse.

– Jeg tror det knytter seg til depresjon, og at problemet er at hun egentlig føler seg liten. Hedda har en forståelse for situasjonen hun er i: Hun valgte en mann som hun egentlig ikke elsker, og bare for å leve opp til en livsstil hvor hun kan få en ny BMW når som helst. Selv om Hedda innser hvilken situasjon hun befinner seg i, klarer hun ikke å komme seg ut. Hun forakter andre for å være sånn, men hun er sånn selv også, og avskyr seg selv for det. Jeg tror det er dette selvhatet som får henne til å kjenne så lite empati med andre. Det er nesten som om hun føler at hun har rett til å opptre sånn som hun gjør: Hvis man ikke er lykkelig selv, har ingen andre rett til å være det heller.

– I sin versjon på Nationaltheatret har Eirik Stubø valgt å fokusere mindre på sosiale eller sosiologiske forhold enn dere. Han sier at Heddas problem er at hun er veldig intelligent, men ikke begavet. Hva tenker du om Heddas evner og muligheter?

– Jeg har ikke egentlig tenkt på om Hedda er begavet eller ikke. Jeg tror problemet er at hun ikke føler lidenskap for noe.

– Heller ikke Løvborg? Når du klemmer Løvborg før han går, tenkte jeg at dere kunne løpt deres vei! Men det er jo ikke sikkert at Hedda føler noen kjærlighet overfor Løvborg. Det er egentlig veldig tvetydig i oppsetningen deres?

– Det synes jeg alle bør tolke fritt. Jeg tenker at hun engang har elsket ham, men også at hun ikke var modig nok, fordi han var alkoholiker, ikke hadde penger, osv. Når han kommer tilbake, innebærer det en konfrontasjon med fortiden og med hennes fortidige jeg. Men jeg tror ikke at hun vir- kelig elsker ham lenger. På den andre siden, er det et fellesskap mellom dem, fordi begge betrakter livet som ganske latterlig.

– Dere har utelatt replikkene hvor Hedda forestiller seg Løvborg «med vinløv i håret»… det er jo utsagn som viser til Hed- das lengsel mot noe stort og heroisk. Det er i det hele tatt lite heroisme ved denne oppsetningens Hedda?

– Det morsomme ved å sette opp Hedda Gabler er jo at det er så mange innfallsvinkler til stykket. Og at forholdet mellom personene kan tolkes på så mange måter. Hedda snakker jo hele tiden om «skjønnhet» – eller «storhet», som det heter hos oss. Men er det virkelig så viktig for henne? Eller er det bare noe hun sier for å bli i stand til å få makt over andre? Når Løvborg kommer tilbake, er han en trussel for Tesman. Og for Hedda er det både latterlig og truende for hennes egen posisjon. Så alt dette snakket om «skjønnhet» eller «storhet» er kanskje bare noe hun villeder Løvborg med? Kanskje det er ord som ikke betyr noe for henne, men som hun bruker for å manipulere ham med, ved å spille på romantikk og selvmord? Det er så mange måter å tolke teksten på! Men for oss dreier det seg i grunnen mest om makt, ikke om heroisme.

– Hvorfor tar Hedda livet av seg? Hvis det ikke er på grunn av Løvborg, er det på grunn av Brack?

– Jeg tror ikke at det er på grunn av Brack. Jeg tror at en person som begår selvmord, må ha båret på en slik tanke veldig lenge. Det er ikke noe man gjør på grunn av én hendelse. Hvorfor leve dette latterlige livet? Hedda er en som leker med ilden hele tiden – og til slutt brenner hun seg. Når hun innser at Brack har makt over henne, er det

dråpen som får begeret til å renne over.

– Leter du også etter sympativekkende trekk hos Hedda?

– Etter forestillingen på Nationaltheatret igår kom mange opp til meg og sa at de nesten gråt på slutten, at de følte medliden-het med henne. Det er nok en dobbelthet der: Hun er en bitch, men man får vondt av henne. Men likevel prøver jeg overhodet ikke å spille slik at jeg får sympati. Absolutt ikke. Og jeg synes det er veldig morsomt.

– Hvilken scene er mest utfordrende å spille?

– Den vanskeligste å spille, men også å iscenesette, er nok scenen hvor hun ber Løvborg om å ta livet av seg. Det virker så usannsynlig. Og det er sikkert en scene hvor publikum fort kan bli sittende og lure. Vi forsøker å gjøre den så lite teatralsk som mulig.

Det er veldig vanskelig å unngå teater- diksjon, vet du. Det er egentlig det vanskeligste av alt: Å unngå spill, men rett og slett gjøre det som står i stykket – da forteller historien seg selv. I teatret er det jo gjerne slik at less is more: Jeg vil jo helst ikke se «skuespillere» når jeg er på teater.

Kiosklitteratur?

–På den andre siden er vel det å klare å si slike replikker som «vinløv i håret» en del av jobben? En utfordring som man selv-sagt slipper lettere unna når man ikke setter opp stykket i historisk drakt?

– Å sette opp Ibsen historisk er i dag veldig sjeldent. Jeg tror ikke jeg har sett det noen gang. Og jeg tror jeg fort hadde begynt å kjede meg hvis det sto noen på scenen med en kjole fra hundre år siden. Jeg ville tenkt på det som om skuespillerne var «utkledd» i rollene. Når det gjelder det med vinløv i håret, så virker det så kunstig. Det står ikke for noe som jeg kan forholde meg til følelsesmessig.

– Thomas Ostemeier sa i et intervju i dette tidsskriftet (1/2005, red. anm,) at man kan risikere at Hedda Gabler og Nora kan bli en slags kiosklitteratur for intellektuelle kvinner.

– Virkelig? Det har han også sagt om O’Neills Elektra. Men i Elektra mener virkelig personene det de sier, og sånn er det ikke i Hedda. Man vet aldri hva folk egentlig mener hos Ibsen, de avslører ikke hva de egentlig tenker. Og hvis de gjør det, så skjønner du likevel ikke hvorfor. Hedda er et stykke som man må lete seg gjennom, men i Elektra vet du alt fra begynnelsen av. Og derfor er det på en måte «kiosklitteratur».

Det som er vanskelig med Ibsen, er at alt det som skjer blir fortalt. Dramaet «hender ikke», folk kommer bare inn og forteller at de og de forferdelige tingene har skjedd. Det er veldig vanskelig å gjøre det som skjer interessant. Samtidig som man heller ikke bør spille «stort» for å kompensere for at ingenting skjer, men stole på at man kan spille «ned» og likevel gjøre det spennende.

– Foretrekker du å spille klassikere eller nye stykker?

– Det viktigste er om jeg liker stykket, om det griper meg. I Elektra er selve historien stor – selv om språket ikke er så spennende. Det tragiske ligger i historien, i barna som kjemper for å komme seg vekk, som ikke vil identifisere seg med foreldrene, men oppdager at de gjentar foreldrenes feil. Det er tragisk, og sant.

– Her i Norge er det mye kritikk mot at det skrives så mye om familien, også i samtidsdramatikken.

– Men vi kommer jo alle fra familier. Det er noe alle må relatere seg til, som man ikke kan komme unna. De aller fleste forsøker å unnslippe det ved å skape sin egen familie.

Jeg leser ikke så mange nye stykker, men jeg har medvirket i sceniske lesninger av nye tekster på Theatertreffen. Og jeg syntes mye er dårlig. Men jeg bryr meg ikke egentlig om et stykke er nytt eller gammelt.

– Ostermeier har sagt at det var mange som ble sjokkert over Hedda. Eller provosert over at personene er så kalde?

– Det har jeg ikke hørt noen si. Vel, folk er sjokkert over at folk er så kalde, men ikke over at vi har framstilt dem slik. På overflaten slåss vi jo ikke. Jeg tror det har å gjøre med hvordan livet er. For på overflaten slåss vi jo ikke. Vi forstiller oss som høflige og smilende, men «dreper» hverandre likevel.

Jeg opplever det som flott hvis denne kulden sjokkerer. For det er veldig ofte slik at hvis du vil formulere et budskap, så faller det til jorda. Det motsatte av det du vil si, dukker likevel opp. Da vi ville gjøre Hedda ond og jævlig, fungerte det ikke. Hun virket mye verre når hun var hyggelig. Og derfor er det på en måte en kompliment hvis folk blir sjokkert – uten at vi egentlig gjør noe sjokkerende.

– Hvordan er det å jobbe på Schaubühne?

– Berlin tiltrekker meg, Schaubühne tiltrekker meg. For en skuespiller er det veldig flott å få jobbe med Thomas Ostermeier. Du kan like det han gjør eller ikke. Man kan synes at det er for realistisk. Men han er veldig presis, og han forstår veldig mye. Og han kan hjelpe deg når du trenger det. Mange regissører kan ikke det.

I begynnelsen hadde Ostermeier et publikum fra Baracke, studioscenen til Deutsches Theater i Øst-Berlin. Og det var dette publikummet de var kjent med – ungdom fra Øst-Berlin. Men det var vanskelig å få med seg dette publikummet til Schaubühne. I Berlin er det slik at du ikke kan fylle alle scenene på Schaubühne i Vest bare med ungdom fra Øst-Berlin. Så det som har skjedd, er at man måtte forandre seg noe, og lage teater for det lokale publikum. Det innebærer noen kompromisser, men ikke at man mister seg selv. Jeg tror det har vært riktig å gjøre.

– Du har vokst opp i en teaterfamilie, med en far som arbeidet på et teater i Köln. I sjargongen blant tyske kritikere og kjennere blir ofte de tyske byteatrene omtalt litt nedsettende.

– Min far var veldig lenge ved et Landestheater. Du vet, i Tyskland har man 16 delstater, som har sine 3-4 landsteatre, med turnéplikt. Det ligger nederst på rangstigen, under de statlige teatrene (Staatstheater) og byteatrene (Stadttheater). Men jeg liker virkelig ikke å tenke i kategorier. Det er lett å bli arrogant, og så fort du blir arrogant gjør du ikke noe godt arbeid lenger. Du tror at du vet alt på forhånd, og da blir arbeidet ditt kjedelig. I dag er dessuten teatret under økonomisk press, politikerne vil nedlegge og spare. Derfor opplever jeg det som veldig negativt når de samme folka snakker stygt om hverandre i pressen.

– Hvordan opplevde du det norske publikummet i går?

– I begynnelsen merket man at publikum virkelig kjente stykket, at de tenkte: «Ok, så de vil gjøre det slik!» og moret seg over scenen med tante Julle. Men vi har også spilt Hedda i Venzuela, og det var en større forskjell. Der hadde de et helt annet forhold til en pistol. Det var ikke en teater- rekvisitt for dem: De fleste hadde antagelig tatt på en pistol, i hvert fall én gang i livet.

Og de lo veldig mye. I Tyskland forholder publikum seg mer som kritiske intellektuelle.