Kyllingmannen

Det er knyttet høye forventninger til Morten Traaviks kunstpro- sjekt Sløserikommisjonen, som har premiere under Festspillene i Bergen i mai.

Traavik har inngått et samarbeid med Sløseriombudsmannen, som er en anonym Facebook-konto med over 50 000 følgere. Kontoen påtaler offentlig «sløsing» generelt, men følger spesielt nøye med på bevilgninger til det frie scenekunstfeltet. «Unyansert, hvit, mannlig, populistisk dritt» kalte regissør og professor på KhiO, Kai Johnsen, prosjektet på scenekunst.no*.

Sløseriombudsmannen er på alles lepper etter at hen (eller de) rettet fokus mot at de kritikerroste, sagnomsuste publikumsfavorittene Vinge/Müller har lekt med avføring i sine forestillinger. De ble senest omtalt i Nytt på nytt på den såkalte gullrekka (NRK 28.02.2020). Silje Hjemdal, som sitter i familie-og kulturkomite-en i Stortinget for FrP, har tidligere uttalt at «jeg har store vansker med å se at kunst med avføring og andrekroppsvæskerergodbruk avfolksskattepenger.Nakenheti seg selv blir noe helt annet.»**

– Da Hjemdal spurte på spørretimen på Stortinget om kroppskunst og kapital, gnidde du deg i hendene og tenkte «jess, dette passer performancen helt perfekt?», Morten Traavik?

– Jeg tenkte vel først og fremst at FrP med dette prøver å fiske ballene sine opp igjen fra syltekrukken i Erna Solbergs skrivebordsskuff. Dernest at de nok en gang med største selvfølgelighet uttaler seg om ting de hverken har sett eller akter å se – ikke ulikt små, høyrøstede deler av norsk scenekunstmiljø.

I cocktailfylla

«En åpen og fordomsfri selvgranskning av tette nettverk og bruk av skattepenger i norsk kulturliv» kaller de det selv i Sløserikommisjonen. Forestillingen er tenkt oppdelt i to avdelinger på forskjellige dager, med innledende presentasjon på DNS’ Lille Scene og Kommisjonens anbefalinger i Festspillteltet på Festplassen til 31. mai

– Fortell om prosjektet Sløserikommisjonen: Hva var det som fascinerte deg med Sløseriombudsmannen og førte til at du inngikk et samarbeid?

– Enhver stor tanke er alltid litt smartere enn den som tenker den.

Idéen til prosjektet oppstod i cocktailfylla på stiftelsen Traavik.infos julebord den 6. desember 2017. Mens en samlet stab og styret gasset seg med femretters og gode viner, selvsagt på skattebetalernes regning, kom det frem at styremedlem, kunstner og koreograf Helle Siljeholm var dagens luke i Sløseriombudsmannens julekalender, eller gapestokk, om man vil. Jeg var ikke på Facebook på den tiden, men vi tok en spontan selfie med rullede hundrelapper opp i nesa, paraplydrinker og indrefilet og PM’et ham via Helles konto noe sånt som at «Kjære Sløseriombudsmann, vi KREVER å få bli julaftenluken din, hilsen Traavik.info (11, 3 millioner i støtte siste tre år»).

Etter ganske kort tid svarte han tilbake at han i utgangspunktet likte prosjektene våre og ikke hadde tenkt å inkludere oss i kalenderen, men at han samtidig ikke turde krangle med folk som hadde nordkoreanske masseødeleggelsesvåpen i ryggen. Og julaftenluke ble vi.

Så da tenkte jeg at se der, hvem dette nå enn er så har hen eller de i hvert fall sans for humor. Og det er alltid et godt utgangspunkt – kanskje det beste – for å kunne utfordre hverandre i et samarbeidsprosjekt uten at det går for mye prestisje eller gravalvor i det. Jeg så også på det som en interessant utfordring å klare å skape tillit til en gruppe som virket som de var ryggmargsskeptiske til både meg og det jeg stod for, sier han.

På en video som ble lagt ut på Sløseriombudsmannens Facebook for ca. to måneder siden, utfordrer Traavik Sløseriombudsmannen på at de skal gå sammen om et prosjekt***. «Hva sier du? Hvis jeg som statsfinansiert kunstner, med 11 millioner de siste 3 årene, eller noe sånt, du kan google det, klarer å få en prestisjefylt norsk scene til å gi oss plass, vil du være med meg da på forestillingen? Der du, da sier jeg ikke bare du Sløseriombudsmann, men også 50 000 tusen følgere, vil dere være med å møtes på en ny arena? Eller vil dere fortsatt sitte og klage bak tastaturet?»

– Hva tenker du om kritikken prosjektet har blitt møtt med fra blant andre Kai Johnsen? Har du noen forståelse for kritikken?

– Den viktige kjensgjerning at en liten, men høyrøstet del av norsk scenekunstmiljø og, ikke minst, statlige utdanningsinstitusjoner synes at både hudfarge, etnisitet og alder er noe man kan og bør holde mot påståtte meningsmotstandere, er jeg glad for at Sløserikommisjonen med dette allerede har avdekket – og det uten engang å prøve. Kritikken får jo en ekstra og, får vi tro, ufrivillig komisk dimensjon ved at den kommer fra Norges kanskje hviteste mannlige 50+er. I tillegg er det interessant at Johnsen med den største selvfølgelighet kan uttale seg så nedlatende om et prosjekt han ikke vet hva er, ennå ikke har sett, og som har fire måneder til premiere. Jeg mener å huske at ett av hovedankepunktene mot alle FrP’erne som i sin tid gikk av skaftet over Ways of Seeing var at de ikke hadde sett det de kritiserte. En helt relevant innvending, spør du meg, men noen dyr er visst likere enn andre i Johnsen-doktrinen.

– Hva slags reaksjoner har du fått fra ditt eget miljø?

– Ho ho, det vet du sikkert minst like mye om som meg. Jeg ferdes jo ikke så veldig mye eller ofte i det norske scenekunstmiljøet. Dette delvis av praktiske grunner siden jeg for det meste bor i Stockholm og jobber mye internasjonalt, men jeg tror også det gir meg den nødvendige distansen – kall det gjerne utenforskap – for både å kunne komme opp med idéer som Sløserikommisjonen og ikke minst å gjennomføre dem. Men jeg har jo forstått fra mine informanter at praten og spekulasjonene går både høyt og lavt, og at prosjektet allerede genererer masse og sammensatte følelser både i og utenfor fagmiljøet. Alt går med andre ord som det skal – i hvert fall så langt!

Traavik understreker også at både Kai Johnsen og alle andre scenekunstnere med sterke ting på hjertet om Sløseriombudsmannen, Traavik eller prosjektet i seg selv, for lengst er inviterte til å være med i forestillingene, på scenen i Bergen eller på andre måter:

– Wilkommen, bienvenue, welcome og alle skal med!

Setter spørsmålstegn

– Springer dette prosjektet ut av at du mener Kulturrådet støtter for mye rart? Og biter du deg ikke i halen da?

– Hvem har sagt at jeg mener Kulturrådet støtter for mye rart? Eller at jeg mener det er feil å bite seg selv litt i halen av og til? Som Walt Whitman sa, «Do I contradict myself? Very well then. I am large, I contain multitudes». En kunst uten paradokser, selvmotsigelser, flertydighet og ubehag er jo ikke kunst lenger, men holdningskampanje, propaganda, reklame eller underholdning. Ikke at jeg har noe imot noen av de kategoriene heller, men en bør være bevisst på og ærlig om hvilke kaker man meler.

– Du er ikke redd for at prosjektet legitimerer aktivitetene til Sløseriombudsmannen? Altså klipp-og-lim utsnitt av forestillinger løsrevet fra helheten. Sløseriombudsmannens uthengning har ført til rasistisk netthets av for eksempel Mia Habib. En jødisk danser/ koreograf, som nettrollene tok for å være muslim, på grunn av hennes etternavn.

– For det første er ikke et prosjekt som Sløserikommisjonen ute etter å legitimere, men å anskueliggjøre, sette spørsmålstegn og – om det finnes klangbunn for det – kanskje drive littegrann folkeopplysning gjennom konfrontasjonsterapi. For det andre, mener du implisitt at det er illegitimt å jobbe aktivistisk for at kunst ikke skal statsfinansieres? For det tredje er det lett å havne i klippe-lime-fella for noen og enhver. Sløseriombudsmannen har beviselig akkurat like mye eller lite skyld i Mia Habib-saken som for eksempel Ways of Seeing-gjengen er skyld i familietragedien Bertheussen-Wara. I Mias tilfelle var det i kommentarfeltet til Resett de angivelig rasistiske ytringene ble gjort****, ikke hos Sløseriombudsmannen. At sistnevnte lar Resett lage en sak på ett av hans innlegg betyr vel ikke nødvendigvis at han går god for alt Resett står for. For det fjerde, nå har ikke jeg fulgt Mia-saken i detalj, men jeg har så langt ikke sett mer rasistiske ytringer enn at «for å få sugerøret sitt i statskassa hjelper det med et utenlandsk etternavn» og å forvrenge «Habib» til «Hijab». Selvsagt er dette usaklig og primitivt, men såpass får man vel tåle om man som kunstner i det hele tatt vil jobbe utendørs og i en offentlig diskurs? Jeg vil forøvrig stille meg 100 prosent bak hva Mia selv – som forøvrig er minst like mye haugesunder som jøde – sa i et tidligere intervju: «… jeg tenker at å leve med noe annet enn seg selv handler om å ØVE seg på det. Du må ØVE opp en stamina, en kondis, til å klare å møte noe nytt. At man hele tida skal redefinere hvordan man ser verden og sine egne fordommer og virkelighetsforståelser er slitsomt arbeid. Jo mer man trener opp den kondisen, jo mindre behov tror jeg man har for å holde på sin egen redsel.»***** Jeg kunne ikke vært mer enig, og den kondisen er det Sløserikommisjonen gir en mulighet til å trene opp hos noen og enhver.

– Er det ikke ganske dårlig timing å legge press på kunstnere og finansiering nå i kjølvannet av den mistenkeliggjøringen Ways of Seeing ble møtt med?

– Hvorfor i all verden det? Skal et samlet norsk kunstmiljø få være i «safe space»-karantene på ubestemt tid fordi ett teaterstykke – med svært god hjelp av en ustabil samboer – uforvarende skapte noen interessante tabloide bølger i fjor? Og hvor lenge skal karantenen vare i så fall? Og blir det ikke enten overfølsomt eller veldig kynisk og beregnende å skulle time prosjekter ut fra hvor mye eller hvor lite ubehag de kan komme til å skape hos hvem det skulle være? Jeg vil vel snarere si tvert imot, at nå mer enn noen gang er det viktig at kunstfeltet viser at vi har selvtillit og yrkesstolthet nok til å tåle både litt hets og å bli stilt spørsmålstegn ved. De skattebetalerne som er skeptiske til det vi holder på med, på saklig eller usaklig grunnlag, er også arbeidsgiverne våre og har rett til å forvente seg at deres motforestillinger i det minste blir besvarte av dem de gjelder mest, uten at vi skal gjemme oss i skjørtene på onkel Kulturråd og tante Stat. Vi i kulturlivet trenger litt boot camp og konfrontasjonsterapi for å møte samtiden og dens utfordringer rustet til tennene. The only thing we have to fear is fear itself.

– Er det ikke en bagatellisering å kalle det «interessante tabloide bølger» – med tanke på Waras kronikk i Aftenposten****** og hvordan statsministeren offentlig irettesatte kunstnerne?

– Interessante tabloide bølger er vel ikke nødvendigvis bagateller? Igjen går du i klipp-og-lim fella, i likhet med alle dem som plutselig skulle opp på barrikadene og rope «Erna si unnskyld». Det Solberg gjorde var å svare på et spørsmål fra en journalist, der hun i svaret ga uttrykk for at ingen – altså: ingen – burde spekulere offentlig i gjerningsmenn før PST skulle fremlegge sine konklusjoner neste dag. Helt korrekt opptreden spør du meg. Hun forsøkte også å forklare at politikere også er mennesker – til og med de på høyrekanten, og ikke minst, hvilket jeg er fullstendig enig i uten å unnta mitt eget arbeide fra den regelen, at «provoserende kunst må tåle svar». Svaret fra et så godt som samlet norsk kulturliv – hvorav store deler på statsstøtte – er altså å gå mann, kvinne og LGBT+ av huse for å som bortskjemte fjortiser stå og skrike på Mamma Stat. For oss som har brukt mye tid og krefter i samfunn der både kunstnere og andre potensielle «forrædere» risikerer både egne og andres liv og lemmer for mye mindre brautende dissensformer, fremstår det hele som både umodent og selvforherligende.

– FrPs Hjemdal foreslår at en folkejury skal bedømme hvem som får penger. Hva tenker du om dette?

– Jeg er, på prinsipielt og kunstnerisk grunnlag, alltid velvillig innstilt til tenkning utenfor boksen. Så på det grunnlaget gir jeg tommelen opp for en eventuell prøveordning, det hadde vært morsomt å løse alle de praktiske utfordringene i selve avviklingen av den. Det hadde i hvert fall blitt enormt mye arbeid – til og med om ordningen bare skulle gjelde for scenekunsttildelinger. Og hvorfor skulle den i så fall det? Hvorfor ikke turnéstøtte for popband, tilskudd til lokale kultur- og musikkfestivaler på de tusen nes rundtom i landet, idrettsarrangementer, og så videre? Det er jo potensielt hundrevis av arbeidsplasser her. Eventuelt arbeid for trygd.

Ikke provokatør

– Sånn rent teaterfaglig, hvordan vil forestillingene under Festspillene fortone seg praktisk?

– Blant annet slik som dette.

Shabana Rehman har erstattet Hans Wilhelm Steinfeld som seremonimester, programleder og moderator. Grunnen er blant annet å forebygge ytterligere kritikk om manglende mangfold i forestillingen.

– Rollen som provokatør innebærer en påstand om at en gjennomskuer samfunnets bullshit. Er du egentlig så smart? Er du en filosofkonge som gjennomskuer alle aktørers beveggrunner? Og tror du egentlig på dine egne analyser?

– Ha ha, filosofkonge er i hvert fall en bra t-skjorte! Jeg har aldri selv hverken betegnet eller betraktet meg som provokatør, spesielt ikke om en selvhøytidelig påstand om å gjennomskue samfunnets bullshit ligger innbakt i den rollen. De av mine egne analyser som overlever både min egen og andres kritiske blikk, tvil og motforestillinger tror jeg på. Resten får ligge trygt igjen i skyttergravene.

– Du sier at du ikke ser på deg selv som en provokatør, men hvor viktig er det for deg å være kontrær og motstrøms? Er du redd for at du selv som person kan komme i veien for selve verket?

– Det er helt avgjørende for meg å ikke være kontrær og motstrøms på autopilot, det er jo bare speilvarianten av å være konfliktsky. Men det er like avgjørende for meg å ikke være redd for å fremstå som kontrær og motstrøms, for eksempel ved å stå for det man mener uansett hvilken vei strømmen går. Gir det mening? Hvor grensen mellom min person – eller persona – som iscenesetter og aktør går får andre ta stilling til. Men det å være en del av eget pågående verk både på og bak scenen er vel ikke akkurat hverken nytt eller uvanlig, fra Kantor til Knausgård, bare for å nevne et par eksempler off the top of my head.

– Føler du noe slektskap med Harald Eia, og er du skuffet over Eias nye posisjon som sosialdemokratiets forsvarer?

– Har ikke Eia alltid vært sosialdemokratiets forsvarer? Jo, det er kanskje en viss metodelikhet i forhold til at vi begge jobber interdisiplinært og blander alvor og humor, selv om han er en mye større insider enn meg. Men spirituelt sett føler jeg meg egentlig nærmere i slekt med Bård Tufte Johansens ensomme Kyllingmannen.

 Se også intervju med Sven Åge Birkeland: http://shakespearetidsskrift.no/2020/04/det-handler-om-kommunikasjon-dette

FOTNOTER

* http://www.scenekunst.no/sak/flere-turbulente-ar-for-scenekunsten-bring-...

** https://www.bt.no/kultur/i/jdJQ2z/ silje-hjemdal-vil-vite-hva-kulturministeren-mener-om-kunst-som-innebae
*** https://www.fib.no/program/ sloserikommisjonen/
**** https://resett.no/2018/11/08/mia-habib-far-tildelt-11-2-millioner-skatte... kulturradet/

***** https://www.dagsavisen.no/kultur/ kler-av-folkemassene-1.397434

****** https://www.aftenposten.no/meninger/ debatt/i/VR7jXl/black-box-teater-er-moralsk- konkurs-tor-mikkel-wara

Billedtekster
s. 42 Facebook-profil Sløseriombudsmannen
s. 43:1 Collage-teaser for Sløserikom-

misjonen fra hjemmesiden til Festspillene i Bergen. Bildet er klippet fra Vinge/ Müllers ca 12 timers John Gabriel Borkman, Prater, Berlin 2012

s. 43:2 Sven-Åge Birkeland. Foto: BIT teatergarasjen

«Det handler om kommunikasjon, dette.»