Usant om Holberg i Norsk Shakespearetidsskrift

Man skulle tro det var visse minimumskrav dersom noen påberoper seg navnet til den engelske dikteren William

Shakespeare (1564–1616). I det minste hvis man kaller seg Norsk Shakespearetidsskrift. 

Et slikt teatertidsskrift bør jo ikke publisere usanne opplysninger. Spesielt ikke feilaktige påstander om hva som er blitt sagt om dramatikeren Ludvig Holberg (1684–1754). Og spesielt ikke hvis de to eneste kvinnene som det publiseres uriktige anklager mot, har afrikansk bakgrunn. Noe som blir ekstra problematisk når bakteppet for diskusjonen er Black Lives Matter og protestene etter drapene på blant andre George Floyd og Breonna Taylor våren 2020. 

For Shakespeare selv har ikke bare gitt agens til en svart, «maurisk» mann i tragedien Othello (1604). Han har i flere av sine tekster også æret afrikanske og fargede kvinners intellekt og skjønnhet. I Shakespeares tidlige komedie Love’s Labour’s Lost (1598) har den svarte og veltalende Rosaline en sentral rolle. I den avsluttende samtalen med prinsessen av Frankrike påpeker Rosaline at hennes eget ansikt ikke «er så blekt som ditt» (5.2.33), men at hun blir om mulig enda høyere elsket av menn. I en tidligere scene har kongen av Navarro, i Spania, da påpekt at Rosaline, lord Birons kjære, er «svart som ibenholt» («By heaven, thy love is black as ebony», 4.3.245). Men Biron slår tilbake mot kongen og de som kommer med nedverdigende bemerkninger om hennes «etiopiske» (afrikanske) utseende: «No face is fair that is not full so black.»

Shakespeare og «The Dark Lady»

Shakespeare tar opp et lignende tema i sine Sonetter (mesteparten anslått skrevet på 1590-tallet, publisert i 1609): Der beskriver jeg-personen «Will» (en selvbiografisk lesning er her mulig) sin langvarige kjærlighet til en svart kvinne. 

Denne kvinnen beskrives i faglitteraturen som «the Dark Lady», eller «the Black Woman». I sonette 127 skriver Shakespeare at svart hudfarge nå offisielt regnes som en vakker hudfarge («But now is black beauty’s successive hair»). Hans elsker har «ravnsvarte» øyne, og hun har hva mange i dag vil kalle afrohår: «If hairs be wires, black wires grow on her head», 130). Jeg-personen i sonettene skriver at hennes hudfarge er den vakreste («Thy black is fairest in my judgement’s place», 131). Mens han konkluderer omtrent som figuren Biron et tiår tidligere: «Then will I swear beatuy herself is black/And all they foul that thy complexion lack» (132).

I flere år har det vært en lengre diskusjon om hvilken afrikanskættet kvinne i London-regionen Shakespeare eventuelt hadde i tankene. For London på 1500-1600-tallet var nemlig et sted for frie afrikanere i en lang rekke ulike yrker. Dette er noe som nå er dokumentert gjennom bøkene til Nottingham-universitetets Onyeka Nubia med Blackamoores: Africans in Tudor England, Their Presence, Status and origins (2013) og Miranda Kaufman med Black Tudors: The Untold Story (2017). Flere kandidater fra hovedstaden kan ha vært virkelighetens «Black Lady» – den svarte kvinnen som har gitt inspirasjonen til kjærlighetserklæringene i Shakespeares Sonetter.

Som Robert F. Fleissner påpekte i 1973, synes «den svarte kvinnen» i sonettene å være en forløper til den sterke Kleopatra-rollen i tragedien Antony og Kleopatra (ca. 1606). Den afrikanske dronningen fra Egypt (Kemet) blir i første akt introdusert som å være «sigøyner» og ha en «tawny front», noe som i samtiden betød mørk hudfarge (synonymt med maurisk/«moor»).

Uriktige slavehandler-påstander om Holberg

Med tanke på Shakespeares flerkulturelle og komplekse tekster blir det slik ekstra paradoksalt, for ikke å si problematisk, at Norsk Shakespearetidsskrift 15. juni 2020 publiserte usanne og uriktige anklager mot to norske kvinner med afrikansk bakgrunn. Dette skjedde i teksten «Holberg var ikke slavehandler», der Marianne Solberg fikk påstå – uten begrunnelse eller dokumentasjon – at Bergens Tidende-spaltist Irene Kinunda Afriyie og Dagbladet-spaltist Camara Lundestad Joof hadde omtalt Ludvig Holberg (1684–1754) som «slavehandler». 

Vi har i dag få kvinner med afrikansk bakgrunn som gis plass i det offentlige rom i Norge. Likevel var disse to skribentene, Afriyie og Joof, de eneste kvinnene som ble anklaget for å ha svertet nasjonaldikteren Holberg. 

Teksten hos Norsk Shakespearetidsskrift gikk så viralt i høyreradikale miljøer – med fyldig dekning hos både Document og Resett. I tillegg lot redaktør Therese Bjørneboe TV 2 publisere en kopi av samme tekst. Mens Klassekampen tok inn en Solberg-kronikk med tilsvarende påstander om at noen på 2000-tallet skulle ha kalt Holberg «slavehandler» – og at disse skal så være «roten» til den opphetede mediedebatten i juni 2020 om Churchill- og Holberg-statuene. Slik ble denne Holberg-artikkelen den mest omtalte teksten hos Norsk Shakespearetidsskrift siden den juridiske adskillelsen fra Det norske Shakespeareselskap i 2007.

Problemet var bare følgende: De publiserte anklagene var usanne. 

Absurd nok har Afriyie ikke engang nevnt Holberg i noen av sine tekster. Og hva med Joof? I sin Dagbladet-spalte i februarpåpekte hun kun det som har vært omtalt i skandinavisk forskningslitteratur siden 1921 og i norsk offentlighet siden 1967: Nemlig det faktum at Holberg investerte i slavehandel. Nærmere bestemt 600 riksdaler, i 1730, i Vestindisk-guineisk Kompagni, som hadde monopol på slavehandelen mellom de dansk-norske kolonier i Guinea (Ghana) og de skandinaviske kolonier og slaveplantasjer i Karibia (Se originalkilder m.m. i Herbjørnsruds Khrono-tekster 25.07. og 06.08.20).

Debatt i over 50 år

Allerede 13. desember 1967 skrev VGs anmelder Jan Andrew Nilsen dette om første bind av danske Thorkild Hansens prisbelønte trilogi om dansk-norsk slavehandel: «En av dem som tjente sitt daglige brød på denne omskoleringsprosess, fra barbarisme og hedendom til sivilisasjon og et sedelig liv … var vår nasjonale stolthet Ludvig Holberg».

Og de siste femti år har Holbergs investering vært omtalt regelmessig i norske medier – og i en lang rekke bøker. Ja, før Norsk Shakespearetidsskrifts feilaktige fremstilling, i juni 2020, var Holberg-investeringen så ukontroversiell at selv Bergens Sjøfartsmuseum la inn en egen post om den i sin byvandringsapp fra desember 2019. 

Likevel blir både Afriyie, Joof, Fartein Horgar og Dag Herbjørnsrud uriktig anklaget i Norsk Shakespearetidsskrift for å ha omtalt Holberg som «slavehandler». Til tross for at Horgar og Herbjørnsrud de siste årene snarere enten offentlig har «frikjent» Holberg, betont hans «verdensborgerskap», eller i forbifarten kun nevnt at han var «blant aksjonærene» i det Ostindiske (Asiatiske) kompani (se mer i deres kronikk i Klassekampen 19.06.). 

TV 2 beklager og retter

De usanne påstandene fra tidsskriftet er imidlertid nå dementert. 23. juni publiserte nemlig TV 2 – etter en lengre faktasjekk – følgende beklagelse: «TV 2 retter og beklager til Horgar og Herbjørnsrud om Holberg og slavehandel.»

I tillegg har TV 2 nå fjernet alle «slavehandler»-anklagene i den versjonen tv-kanalens nettsider publiserte fra Norsk Shakespearetidsskrift. I introen til TV 2s nå oppdaterte tekst står derfor nå følgende bemerkning fra redaksjonen:

«TV 2 retter og beklager:
Etter publisering av den opprinnelige teksten, er det gjort fire rettelser:

I opprinnelig versjon sto det at BT-spaltist Irene Kinunda Afriyie hadde uttalt seg om Holberg, dette er feil. Det ble vist til at forfatter Fartein Horgar i flere år hadde fortalt at Holberg var «slavehandler», dette er feil.

Det ble i innlegget også hevdet at boken Norge - Et lite stykke verdenshistorie (2005) av Dag Herbjørnsrud og Stian Bromark omtalte Holberg som «slavehandler», og at denne boken videreførte denne misforståelsen. Dette er feil.

Det er feil at Dagbladet-spalten som det ble vist til i første versjon av denne teksten omtaler Holberg som «slavehandler» – det står at han investerte formuen sin i et slavekompani.

TV 2 beklager.»

Det er ikke ofte en stor aktør som TV 2 kommer med en så uforbeholden rettelse. Teksten fra Norsk Shakespearetidsskrift er slik blitt av de mest dementerte tekstene i moderne norsk tidsskrifthistorie. Den oppsiktsvekkende beklagelsen fikk da også oppmerksomhet hos Medier24.

Bygger seg stråmann

Istedenfor å beklage eller rette sine faktafeil, eller opplyse om at tekstens personanklager er dementert og tilbakevist i offentligheten, publiserer så Norsk Shakespearetidsskrift et par uker senere heller en ny tekst av Solberg: «Bakgrunnsmateriale til ‘Holberg er ikke slavehandler’.» Men mesteparten av denne tiraden handler om hva som er blitt skrevet etter 15. juni-teksten, mens referansene for en stor del er påstander på interne Facebook-tråder. Og selv disse nær 4000 ord inneholder heller ikke noe som underbygger de dementerte påstandene om at noen skulle ha kalt Holberg «slavehandler». Som jo er noe helt annet enn den at Holberg selv investerte deler av formuen sin i et kompani som hadde slavehandel som hovedgeskjeft. 

Et problem oppstår når Norsk Shakespearetidsskrift tydeligvis ikke skiller mellom det «å være slavehandler» og det å investere i kompanier som driver med slavehandel. Selv det mye omtalte oppropet fra juni 2020 er mer nyansert enn tidsskriftet, da det i oppropets hovedtekst kun påpekes at Holberg «investerte i slavehandel».

Norsk Shakespearetidsskrifts tekst og argument er bygget på tittelen og premisset «Holberg var ikke slavehandler» – selv om altså ingen har påstått at Holberg var slavehandler. Dermed blir både teksten og debatten bygget på en gigantisk stråmann, til bruk for høyreradikale nettroll.

Hvordan Norsk Shakespearetidsskrift kan fremme så åpenbart uriktige påstander at TV 2 må gå ut og beklage dem, er en gåte. Det at tidsskriftet så nekter å omtale TV 2-rettelsene, eller selv rette påstandene, blir mest pinlig på deres vegne. Når tidsskriftet så i over to måneder har unnlatt å svare på en rekke henvendelser fra de som er blitt feilaktig anklaget, er det bekymringsfullt. Det samme er det at det er kun to norske kvinner med afrikansk bakgrunn som feilaktig plukkes ut som syndebukker, i strid med Shakespeares ånd og virke.

Shakespeare fortjener bedre

Det kan selvfølgelig ikke være noen diskriminerende eller rasistiske holdninger, om enn ubevisste, som kan ligge til grunn for at kun Afriyie og Joof er de eneste kvinnene i Norge som omtales, urettmessig, i teksten hos Norsk Shakespearetidsskrift. Men hvorfor unnlater tidsskriftet å beklage eller rette opplysningene? Først da Bergens Tidende tok kontakt og påpekte at Afriyie aldri har skrevet om Holberg, valgte redaktøren å legge ut et par setninger – som vel å merke er blitt lite lest:

«Redaksjonen er gjort oppmerksom på at hun ikke har omtalt Holberg i sine kommentarer. Vi beklager.»

Dette er bare ikke godt nok. Ethvert tidsskrift med respekt for seg selv, og med støtte fra det offentlige, bør kunne klare å ha Vær Varsom-plakatens prinsipper som en minimumsstandard. Også Shakespeare fortjener bedre.

* Fartein Horgar er forfatter av «Vestindiakvintetten», en romanserie som behandler norsk rolle i kolonitidens Dansk Vestindia, 1672–1917.

* Dag Herbjørnsrud er forfatter av Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid (2016) og På høyden-artikkelen «I verdensborgeren Holbergs navn» (07.04.2017).

(Publisert 15.09.2020)