Hvor ble det av det postkoloniale?

«Hvis vi ønsker å fortsette med å utforske, og faktisk jobbe med mangfold, inkludering og representasjon, mener jeg at

man må tørre å sprenge rammene for hvordan utøvere kan se ut, og hva slags tematikk som kan utforskes av hvem», skriver Mariama Fatou Kalley Slåttøy i sin kommentar, «Min belastede kropp» (07.10.2020) til min anmeldelse av forestillingen Spectral av Ingri Fiksdal og Fredrik Floen (06.09.2020). Det er det vanskelig å være uenig i. Men når produksjonen selv velger å gjøre et poeng ut av hvordan utøverne ser ut, samt/og plasserer dem i en kontekst som understreker dette ytterligere, bør dette kunne diskuteres. 

Man vil kunne lese av min anmeldelse av forestillingen Spectral at jeg ikke er en stor fan av posthumanismen. Spesielt når den knyttes opp mot det postkoloniale. Jeg skriver at: «Posthumanismens ønske om å desentralisere individet, kamuflerer det differensierte subjektet i stedet for at det endres eller blir en del av noe større». Jeg opplever at skillet mellom desentralisering og dehumanisering er uklart i posthumanismen. Dette er et hovedpoeng, fordi posthumanismen tar for gitt at vi alle starter fra samme sted, et nøytralt sentrum. Jeg mener det er viktig å spørre om hvem som har etablert det, og om vi har kommet dit hen at vi kan snakke om et nøytralt menneskelig utgangspunkt. 

Belastede subjekter

I forkant av Spectral, ble det gjort en casting som: «er sentral og betydningsfull for prosjektet som helhet» (ifølge programteksten til Dansens Hus: https://www.dansenshus.com/artikler/om-spectral). Slåttøy mener at jeg i anmeldelsen «vier mye plass til det faktum at flere av utøverne i Spectral er synlige minoriteter hva hudfarge angår». Det legger den fint opp til selv. Det at forestillingen allerede har presentert tematikken slik i forkant av premieren, altså både trukket inn det posthumane og det postkoloniale, leder en jo til å tenke at castingen av melaninrike utøvere også blir gjort til et poeng, og at jeg som anmelder eller publikum ikke skal forholde meg fargeblindt til kroppene på scenen.

I min anmeldelse vier jeg mye plass til den overordnede tematikken, knyttet opp til det jeg ser. Når Slåttøy spør om jeg kan tolkes dithen at: «det er regler for hvilke roller og historier melaninrike kropper kan og ikke kan skildre», så kan jeg avkrefte det. Dessverre er spørsmålet også en avsporing fra det jeg forsøkte å si, og et stavsprang fra det kontekstuelle rammeverket som Slåttøy og de andre utøverne i Spectral befinner seg i. For hvilke historier er det som blir fortalt i Spectral? 

I anmeldelsen kritiserer jeg posthumanismen for å være likegyldig til subjektets erfaringer og kunnskap, og at en slik tilnærming til det posthumane for å kunne desentralisere mennesket: «oppleves som en fortielse av at sosiale forskjeller fins, og nødvendigheten av å tenke kritisk rundt asymmetriske maktrelasjoner».

Jeg konkluderer med at det er castingen som er det obskure i forestillingen, ikke fordi synlige minoriteter er obskure eller belastede i seg selv, men fordi det så ut som at kroppene var et problem som var vanskelig å løse koreografisk. Hvorpå jeg stilte meg kritisk til at scenografi, lyd og særlig lys ble brukt som et element for å skjule utøverne, heller enn å skape en:«sameksistens, hvor samspillet og symbiosen mellom et mangfold av levende og ikke-levende kropper danner en sammensatt helhet» (programtekst). Hva var da viktig med castingen, og hvorfor var det vesentlig å understreke at det ble gjort en casting som har: «et spenn i bakgrunner både når det gjelder fagdisipliner, generasjoner og kulturelt»? (Dansens Hus). 

Hinsides mennesket

Spørsmål knyttet til rase, kjønn, seksualitet, klasse og geografi er ofte utelatt fra den posthumanistiske vendingen. Selv om begreper som «post» og «human» historisk, er ladet med rasifisert og diskriminerende mening: Hvem er i en posisjon og privilegert nok til å snakke om en desentrering av individet? Hvilket individ kan gå ut av et sentrum (etablert av hvem?) og stille spørsmål ved sin egen suverenitet? Det er et spørsmål som det bør være legitimt, og er ingen uvanlig innvending mot posthumanismen. 

Ideen om dette «bortenfor mennesket», eller veien dit er underbelyst. En tydelig stemme i kritikken av posthumanismen, Zakiyyah Iman Jackson, stiller spørsmål ved hva slags oppfatning av menneskeheten det er vi beveger oss bortenfor, og kanskje vel så viktig, hvem sin oppfatning er det? Hva innebærer selve forestillingen om et «hinsides»? Et hovedproblem med dette «bortenfor det menneskelige» kan beskrives som et forsøk på å bevege seg bortenfor rase, og da særlig svarthet (blackness), forklarer Jackson. For dette er en kunnskap man ikke kan flykte fra, men som må enten avvises, ansees som irrelevant, eller skjules fra diskusjonen rundt denne bevegelsens «bortenfor».

Svarthet, på samme måte som skeivhet (queerness), står allerede i opposisjon til et homogent og nøytralt sentrum, og bedriver en norm- og maktkritikk av etablerte sannheter og såkalte nøytrale kunnskaper som bare gagner noen få i samfunnet. Posthumanismens invitasjon til desentralisering av mennesket, legger lokk på de kunnskapene som er etablert av de som ikke har fått lov til å ta del i et humant sentrum. At svarthet og skeivhet blir redusert til identitetspolitikk, og ikke betraktes som like viktig i den store sammenhengen, er en grov forenkling og misforståelse fra de som ikke makter å se seg selv eller har behøvd å stille spørsmål ved egen posisjon. 

På linje med posthumanismen har svarthet lenge utforsket tanker rundt de eksistensielle utfordringene knyttet til objektivitet, animalitet og tinglighet, altså om å dele samme opphav som, eller stå i en lik posisjon til, ikke-menneskelige aktører. Svarthet og skeivhet er ment å være ekspansive kategorier. Kategorier som strekker seg utenfor rammen av en hvilken som helst gruppedannelse, og utenfor grensene for det menneskelige og det organiske. Der makten oppløses innenifra, nedenifra og opp, ikke desentreres ovenfra og ned. 

Inkludering, ikke dekolonisering

Jeg tolket Spectrals posthumanisme som et historisk øyeblikk, et endepunkt for en selvforståelse knyttet til en bestemt type menneskelig subjekt, men stilte meg kritisk til gjennomførelsen. Jeg opplevde forestillingen som en «spekulativ løsning ved å forsøke å fjerne og/eller kamuflere mennesket, heller enn å sidestille og integrere det med de andre elementene i rommet. Kroppene viser ingen tegn til endring». 

Jeg savnet et aktivt forhold til det postkoloniale i Spectral, som en kritikk av posthumanismen eller som en destabilsering av vestlige verdier knyttet til transcendering og dette såkalte bortenfor mennesket. Og jeg ga ikke forestillingen et klapp på skulderen fordi man gjort en «annerledes» casting. Hvis dette fellesskapet Slåttøy snakker om hadde lånt et øre til de ulike erfaringene og historiene til kroppene som blir invitert inn, for så å forsøke å nøytralisere dem som et hvitt og vestlig sentrum, for så igjen å kunne desentraliseres, er det påfallende likt det nåværende fellesskapet som ikke makter å ta minoriteters opplevelser og kunnskap på alvor. 

Det kan godt være at problematikken knyttet til det posthumane har blitt diskutert internt i prosessen i Spectral, men da blir spørsmålet hvordan dette er oversatt til scenen, i forestillingen, i kropp; hva er det vi i publikum faktisk ser? 

Usynlig minoritet, fortrengt tolkning

Avslutningsvis, stiller jeg spørsmål ved om menneskekroppen i anmeldelsen min: «er et nødvendig element for å snakke om en potensiell verden uten mennesket i sentrum» og at kroppene i forestillingen: «blir en representasjon av en mulig sameksistens, ikke som en integrert helhet, men som et problem som må løses og kamufleres». Her skulle jeg ønske at Slåttøy brukte mer tid på å diskutere sine innvendinger opp mot mine beskrivelser og tolkning av forestillingen.

Jeg er enig med Slåttøy i at selv om det er synlige minoriteter på scenen, skal ikke dette tillegges: «egenskaper og kvalifikasjoner (som kulturell bakgrunn, historie og traumer)» utenfor den tematikken forestillingen selv forsøker å snakke om. Slåttøy argumenterer for at tolkningen av utøvers kropp sier like mye om tilskuerens referanser og erfaring, og at man på den måten kan bli: «klar over og konfrontert med sitt eget perspektiv». Et viktig poeng jeg kan stille meg bak, samtidig som man må kunne stille spørsmål ved hvordan denne konfrontasjonen oppstår, og om den i det hele tatt gjør det. Som anmelder kan man ikke undervurdere betydningen av en utøvers kropp i en forestilling, så lenge utøverne blir presentert som castet i en spekulativ fremtidsvisjon, der deres kropp og utseende er uvurderlig for det helhetlige uttrykket. (Publisert 16.01.2020)