Litt risiko, mye ro

Noen uker før festivalstart ble det klart at det på grunn av smittevernreglene ikke ble mulig å gjennomføre den internasjonale delen av årets program

Teaterfestivalen i Stamsund 2021

Plantana Regi: Ellen Jerstad/Øyteatret

27.05, Teater Nor liten

Spør gresset – det vetAv: Draug Produksjoner, ved Stina Rávdná Lorås

27.05., Frysa-Hurtigrutekaia

Miniscule desires Av: Sigurd Ziegler, Camilla Kold Andersen, Ivar Furre Aam og Maria Drangeid (avgangsstudenter, BA-regi KHIO) i samarbeid med Kristin Ryg Helgebostad

27.05, Scene X

Kunst som lydighet Foredrag ved Anniken Greve, 28.05.,Velferden

Habitat Av Guerrilla Plastic Movement

28.05, Galleri 2

ERROR:gender – You had your period and we forgot to throw you a party // residensfest Av: Mari Bø og Eva Svaneblom

28.5.2021, Figurteateret

Flytende speil Regi: Marius Kolbenstvedt

28.05, Marri bua

Rettssaken mot oss selv Av: Julian Blaue og Edy Poppy, 28.05, Teater Nor stor

Turisten Av Baktruppen, 28.05, Pynten utenfor hotellet

Jeg.. eh jeg Av: Het Houten Huis i samarbeid med Figurteatret i Nordland

Digital visning 29.05, Figurteateret

Hydrabane Av og med: Sudesh Adhana og Nora Martine Svenning

29.05., Kullbingen-Hurtigrutekaia

Weaving in progress Av Fabrice Moinet

29.05, 2.etasje-Hurtigrutekaia

på teaterfestivalen i Stamsund. Festivalen ble dermed kuttet med én dag og kun de norske forestillingene ble stående. Planen er å vise de seks internasjonale forestillingene ei helg i september.

Men selv med «bare» norske gjester på programmet var årets festival en nokså mangefasettert totalopplevelse. Og det er vel nettopp i år, hvor det har blitt tydelig hvordan den norske, frie, scenekunsten er under press at vi trenger et ekstra fokus på nettopp den. Smittevernsrestriksjonene gjorde at forestillingene i hovedsak åpnet for tilreisende gjester og fagfolk, det var få billetter tilgjengelig for lokale publikummere. Både de glisne publikumsrekkene og det manglende internasjonale perspektivet skapte en festival som opplevdes som litt i limbo, amputert og døsig.

Samtidig ga det en ro over det hele slik at vi få, privilegerte festivalgjengerne kunne fordøye de kunstneriske opplevelsene festivalen bød på. Men om festivalen i år ikke har hverken mulighet til eller mål om å være en «kioskvelter», har den potensiale til å være et laboratorium for den utforskende scenekunsten og faglig refleksjon. Det sistnevnte potensialet opplevdes litt uutnyttet på årets festival.

Å være sårbar

Av programposter utenfor de rent kunstneriske, var det kunstnersamtaler med kunstnerne bak utvalgte verk, ei lesegruppe for kritikere (som jeg dessverre ikke hadde anledning til å delta i), og forelesning ved festivalens husfilosof Anniken Greve. Kunstnersamtalene opplevdes lavterskel og ga fine innblikk i hvordan kunstnerne har arbeidet med og tenkt rundt verkene sine. Men det hadde vært interessant om de også ble satt inn en større ramme, for eksempel gjennom mer bevisst moderering av samtalene.

Det er noen år siden festivalen, som er lokalisert i det idylliske fiskeværet Stamsund i Lofoten, sluttet å operere med overordnede temaer. Likevel er det gjerne mulig se noen tematiske tråder i en helhetlig festivalopplevelse. For min del så jeg det «å være sårbar og ny» og «å utsette seg for risiko» som tema for flere av forestillingene og programpostene på årets festival. Dette skulle jeg gjerne sett løftet også i panelsamtaler eller lignende, men det bød ikke årets program på.

Men husfilosof Anniken Greves faste foredragspost på programmet hadde i år tittelen «Kunst som lydighet». Hennes tanker om en sårbar og barnlig kunstnerrolle og et forsvar for nybegynnertilstand, ga gjenklang inn i flere av forestillingene på festivalen.

Tvil og redsel

Tankene fra forelesningen står blant annet godt til Magnus Myhrs Heartfelt, årets åpningsforestilling. I denne dansesoloen er det nettopp det utprøvende og søkende som står i fokus. Forestillinga dreier seg om å se virtuositet og kraft i sammenheng med det å være ny og kanskje klumsete, og viser blant annet hvordan Myhr har jobbet for å lære seg å spille et helt nytt instrument – harpe (se egen anmeldelse av forestillingen her: http://shakespearetidsskrift.no/2020/09/harpekroppen).

Jeg så ikke Heartfelt på festivalen, men har sett den tidligere på Black Box teater og jeg overvar kunstnersamtalen med ham i Stamsund. «Jeg tviler mye på mitt eget kunstneriske virke, men kanskje all tvilen og redselen også er drivkraft for kreativiteten?» spurte han der. Han reflekterte videre rundt at det handler om å pushe seg selv, og at han ser det som et slags ansvar som kunstner å grave i det som gjør en redd.

Det gir iallfall gjenklang hos meg og hvordan jeg opplevde forestillinga hans i oktober, hvordan det plutselig keitete og såre midt i det svulstige, virtuose, hardtarbeidende fortsatt får det til å søkke i meg.

Terapi som kunst

Også de drevne scenekunstnerne og musikerne Torbjørn Davidsen, Juliana Venter, Julian Skar og Marius Kolbenstvedt har forsøkt å jobbe uten sikkerhetsnett i sin nydelige og rystende intimforestilling Flytende speil. På loftstua i Maribua, et gammelt, lite privathus i utkanten av festivalområdet, sitter vi 12 i publikum (smittevernsforsvarlig) tett, tett på utøverne.

Det hele starter midt i en vond samtale mellom et par i krise (Venter og Davidsen), som sitter ovenfor hverandre som i en terapitime. Innimellom bryter de ut i sangnumre som alle, på helt forskjellige vis, er totalt hjerteskjærende. Julian Skar spiller lavt på Wurlitzer og andre elektroniske instrumenter, og deltar etter hvert også med emosjonelt ladede personlige fortellinger, framført så upretensiøst at de får like sterk effekt som Davidsen og Venters emosjonelle utbrudd. Regissør Kolbenstvedt sitter i et hjørne og hinter innimellom forsiktig til utøverne om justering av volum eller intensitet.

Det som blir sagt bygger på kunstnernes egne liv, og man merker på de respektive utøvernes ulike uttrykk at de har valgt temaer hvor mye står på spill. Det oppleves som det foregår en faktisk bearbeiding av traumer foran øynene på oss, en slags terapi for åpen scene. Det handler blant annet om å forsøke å bryte (ut av) nedarvede mønstre av vold og rus. Publikumsrollen oppleves også sårbar, alle den tid vi bokstavelig talt kommer så tett på disse traumebearbeidingene, samtidig som man kjenner seg helt trygg på at dette er kunstnere som vet hva de holder på med.

På kunstnersamtalen dagen etter premieren avslører de at storparten av arbeidet har ligget i å bygge relasjon og kjemi mellom alle i det kunstneriske teamet. Slik vet de også hvordan de kan bygge adekvat på innspill fra de andre underveis i selve forestillinga. Ambisjonen er hele tiden å improvisere videre på materialet, å tåle risikoen for at det hele kan klappe sammen, at forestillinga skal være i stadig forandring, slik alle relasjoner i virkeligheten er i forandring. Kanskje er det dette som gjør at Flytende speil virker som en form for hypervirkelighet. Jeg håper den får lang spilletid flere steder i landet.

Komisk moshpit

Avgangsstudentene fra regilinja på KHIO kom inn på festivaloppløpssida med sin «bonus-avgangsforestilling» Miniscule Desires. Også de har jobbet med å slippe kontrollen.

«Hei, vi skal danse til hele albumet «Loveless» av My Bloody Valentine» sier en av utøverne når vi har satt oss på publikumsrekkene i noe som ligner en sliten bygde-gymsal. For oss i publikum som kjenner albumet går åpningssporet rett i fletta. Vi begynner umiddelbart å rugge til musikken, men det gjør ikke de som har annonsert de skal danse. To av utøverne står lenge bom stille med hengende hoder, mens en tredje sitter langt bak på scenen og bivåner det hele.

Det står i stil med shoegaze-sjangeren det undergrunnsberømte bandet My Bloody Valentine er en av de fremste representantene for. Shoegaze er med sine støyende gitarer og dronende lydbilde gjerne forbundet med det innadvendte. Og i starten består koreografien kun av så vidt skjelvende fingre og saaakte forskyving av kroppsvekt fra den ene foten til den andre.

«Å regissere handler ofte om å overbevise andre om å hoppe ut i det ukjente, nå tar de nyklekkede registudentene saken i egne hender og hopper sjæl», skriver de i programteksten. Koreografen Kristin Helgebostad har hatt regi og det er lett å kjenne igjen hennes stiluttrykk. Rent fysisk beveger utøverne seg snart over til å hoppe voldsomt rundt, skli på et enormt plastikkunderlag og kaste seg inn i hverandre på en måte som gjør at man skjønner det ikke lenger er kontroll det handler om. Miniscule Desires kulminerer i en langvarig moshpit, med kvelende tjukk scenerøyk og – svingende håndvesker (!).

Det er noe befriende over den krystallklare dramaturgien, fra innovervendt og økonomisert, til kakafonisk, komisk og utmattende.

Mer tragedie!

Skyldig eller ikke skyldig i å ha utøvd strukturell vold mot egne overgripere? Duoen Julian Blaue og Edy Poppy er godt kjent for sitt pågående prosjekt Rettsaken mot oss selv, om å få seg selv dømt for medvirkning i det brutale ranet deble utsatt for i Rio de Janeiro i 2015 (les anmeldelse fra premieren herhttp://shakespearetidsskrift.no/2021/04/ufokusert-iscenesettelse-av-viktige-problemstillinger). Også denne forestillinga sentrerer rundt usikkerhetsfaktorer, blant annet i det at man ikke vet hvordan nye publikumsgrupper vil dømme dem,og at man utsetter seg for faktisk straff. Det mest imponerende ved rettsak-forestillinga er hvor grundig de har gått til verks for å finne både for- og motargumenter for at de skal bli dømt.

Blaue og Poppy er to fascinerende kunstnere, og forestillinga viser at de er klare over sin egen fascinasjonskraft og privilegerthet. Dette både tematiseres og problematiseres, men jeg skulle gjerne ha sett den faktiske tragedien prosjektet løfter – hvordan kapitalistiske systemer forårsaker stor lidelse for de nederst på rangstigen — adressertenda tydeligere. Det er brukt mange distanserende (og komiske) grep i forestillinga, som ofte står i veien for den absolutt edle og beundringsverdige hensikten med det hele.

Men: Etter visningen av Rettsaken mot oss selv i Stamsund blir jeg som én av flere festivalgjengere intervjuet av de to nede på kaia om en mulig videre retning for prosjektet. Uten å røpe for mye (og jeg vet heller ikke så mye) skal det bli spennende å følge med på hvilke veier dette vil ta. Kanskje vil den tragiske tematikken oppleves enda mer prekær også for oss privilegerte smal-scenekunst-publikummere i den videre utviklingen av prosjektet?

Sakte film

Ei av forestillingene på programmet som kanskje kunne hatt bruk for litt mer usikkerhet er Stina Rávdná Lorås Spør gresset – det vet, som spilles i et skur på hurtigrutekaia. Selv om den handler om utforsking av en tilsynelatende sår del av egen samiske arv, blir helhetsinntrykket litt svulstig.

Iallfall fungerer sceniske grep som midtstilte scenebilder, løping i sakte film med utringet kjole og bare bein gjennom høyt gress, med kontinuerlig følge av gravalvorlig musikk, det å male seg selv med blod og å stirre på én og én publikummer om gangen, dessverre for insisterende til å få meg til å bli særlig berørt av det Lorås har på hjertet.

Tablå med dekk

Dansekunstnerne Sudesh Adhana og Nora Martine Svenning var invitert til festivalen for å skape noe med utgangspunkt i Stamsunds kultur, miljø og naturlige omgivelser. De skulle egentlig lage to stedsspesifikke forestillinger. Den første skulle ta utgangspunkt i en sjark, den andre til et enormt dekk.

Uheldigvis måtte sjarken de hadde sett seg ut, dra på fiske i Finnmark like før festivalen (he-he), men det store dekket fant heldigvis ingen noen grunn til å flytte på. I Hydrabane bruker to danserne dekkene og de faktiske omgivelsene grusbane, kai, sjø og fjell til en utforsking av hvordan våre handlinger som mennesker gjerne har farlige konsekvenser for naturen. De to har gransket dekkenes muligheter grundig, og det skapes mange fine visuelle og lydlige tablåer. Men ideene oppleves i overkant uthalt – og hver scene kunne med fordel vært kuttet med et minutt eller to.

Røverhistorier

Og så: Rosinen i årets festivalprogram-pølse var legendariske Baktruppens bebudede gjenforening og tilbakekomst til Stamsund. De har gjestet festivalen flere ganger. Siste gang (i 2004) var det for å forære bygda skulpturen «Turisten» i gave.

Når man hører fortellingene om «Turisten», er det ikke godt å vite hva som er røverhistorier og ikke. Det er ikke så nøye heller, det er alle disse historiene og de overraskende vendingene de tar som gir liv til verket. Baktruppen ønsket opprinnelig egentlig å senke «Turisten» i vannet, rett utfor kaia, som en markering av at det var så mange små lokalsamfunn i Nordland som hadde fått kunstverk de ikke ønska seg [1]. – Vi mente selv skulpturen var så stygg at folk ville protestere, og kreve at den ble fjernet da de fikk se den, sa Jørgen Knudsen fra Baktruppen. Slik gikk det ikke.

Lokalsamfunnet protesterte derimot mot nedsenkinga, de lenket seg fast og krevde at statuen skulle reises på stedet! Men trefiguren var jo ikke laget for å tåle vær og vind, og ganske snart deiset den i bakken – og ble deretter behørig tatt avskjed med, under en minnestund med korps, taler og blomster.

Årets festival hadde som sagt nesten bare plass for tilreisende gjester og fagfolk på forestillingene på grunn av den begrensede setekapasiteten, men den utendørs avdukinga av «Nye Turisten» tiltrakk mange lokale Stamsund-folk til festivalen. Det ble en høytidelig og rørende stund hvor publikum på pynten utenfor hotellet både hoiet, lo og klappet begeistret når den riktig stygge figuren – nå reist i bronse – ble avduket og igjen får stå og skue ut over hurtigruteleia.

Vev

Videre rommet festivalprogrammet en Bing & Bringsværd-aktig ny figurforestilling i regi av Øyteatret: Plantana var et overskuddsprosjekt av ei science fiction-fortelling for barn, med velkjent klimatematikk, nydelige figurer og figurspill, topp musikk – og et i overkant kronglete manus. Det var flere utstillinger rundt på festivalområdet, lansering av Mette Edvardsens bok Time has fallen asleep in the afternoon sunshine – A book on reading, writing, memory and forgetting in a library of living books(som jeg dessverre ikke fikk med meg), og en underveis-visning av ERROR:gender – You had your period and we forgot to throw you a party som skal bli en slags «feiring av mensen» i en åpningsfest-installasjon under årets Festspillene i Nord-Norge.

Som siste post i min festivalløype gikk jeg inn i Fabrice Moinets lydinstallasjon Weaving in Progress, som består av 50 håndlagde høyttalere i tre stilt opp i et forfallent industrilokale på hurtigrutekaia. De lyserøde kablene fra hver høyttaler dannet et billedvevaktig visuelt inntrykk, og de mange høyttalerne ga en mulighet for både visuelt og lydlig å undersøke forskjellige kvaliteter ved en lytteopplevelse. For meg fungerte det som et omfavnende og upretensiøst rom for å lene seg inn i lyttinga, en takknemlig behagelig avrunding av festivalen.

Selv om Stamsund Teaterfestival 2021 nok ikke virker like mye som et overflødighetshorn av høyt og lavt, smalt og bredt som den har gjort andre år, oppleves den likevel som en fullverdig festivalopplevelse som gir ro rundt den poetiske, risikofylte og ambivalente scenekunsten. Men jeg savnet at det også var programposter som diskuterte aktuelle problemstillinger for norsk scenekunst, ikke bare kunstnersamtaler rundt enkeltverk. Og så får vi håpe at det blir mulig å slippe til også «vanlige» publikummere på den internasjonale delen av programmet til høsten. (Publisert 07.06.2021).

Fotnote: