Prekolumbianske fantasier
Deeply Rooted av koreograf Yaniv Cohen etterlater seg blandede inntrykk; man blir sugd inn i bevegelsene, samtidig som bruken av urfolksestetikk kjennes problematisk.
Publisert
Sist oppdatert
«De røde skal hit og de blå skal dit.» Det knappe publikummet på 20 blir vist til hver sin inngang av Studioscenen ved Dansens Hus. Midt på scenen
Deeply Roteed
Koreograf: Yaniv Cohen
Medskapende utøvere: Madeleine Fairminer og Charlott Madeleine Utzig
Komponister og utøvere: Øyunn og Anders Vestergaard
Lysdesign: Martin Flack
Lyddesign: Terje Wessel Øverland
Kostymedesign: Bregje Van Balen
Hodeskulptur: Mona Strand og Gerd Brox
Scenografi: Yaniv Cohen
Produsent: Margrethe Nandrup Rylander
Studioscenen, Dansens Hus, Oslo, 4. juni - 7. juni 2021
henger noe som kan minne om et usedvanlig langt dusjforheng, og reflekterer lysene som kastes mot det. Utøverne står på hver sin side av forhenget. De sier omtrent det samme på hver sin side, til hvert sitt publikum. De er nesten, men ikke helt synkronisert, så stemmene deres forskyver seg i tid. «Knus bladene i posen under stolen, og legg dem under det nye, røde munnbindet deres. De er som mynte og gir frisk smak.» Noen av publikummerne blir bedt om å se på utøverne, ikke med det nakne øyet men gjennom en kikkert. Blikk-kontakten holdes inntil jeg som publikummer legger kikkerten ned igjen. En etter en kobles sansene på; [nær]syn, hørsel og nå luktesans.
Fargesjatteringer
Deeply Rooted av dansekunstner og koreograf Yaniv Cohen, får endelig spille i Oslo, ett år etter at den opprinnelig skulle ha hatt premiere. I en tid der dansen i økende grad konseptualiseres med store begreper, vil Cohen avkle dansekunsten og blottlegge de råe bestanddelene; bevegelsene, rytmikken og samarbeidet. Utøverne Charlott Madeleine Utzig og Madeleine Fairminer isolerer skuldre, bryst og danser stakkato over gulvet iført slanke, sorte dresser med hvit skjorte inni. Antrekket og bevegelsene kan for en streetdance-kjenner minne om popping. Fargespillet som forhenget skaper, skifter mellom rødt à la Red Light District til syntetisk blått. Iblant blander fargene seg og reflekterer purpurfarger ut i rommet. Lillafargen vekker assosiasjoner til dagsaktuelle politiske situasjoner; fargen ble blant annet båret av profilerte politikere som visepresident Harris og Michelle Obama, under innsettelsen av president Biden, som et symbol på forsoning på tvers av partigrenser etter en svært splittende tid i amerikansk politikk. Prøver utøverne også å finne veien til hverandre? Hittil har de danset hver for seg selv, akkompagnert av hver sin trommis, Øyunn og Anders Vestergaard. Nå blir dansingen mer fysisk intens. Plutselig, med usedvanlig spenst hopper den ene utøveren rett opp og ned, sånn jeg ser for meg at Sinnataggen hadde gjort om han hadde kunnet løsne fra sokkelen. Utøverne hiver av seg dressjakka og dressbuksa, og blir stående igjen i shorts og singlet, før de ikler seg en underlig kreasjon, en hodepryd bestående av rastafletter og tøy utformet som dreadlocks, og noe som ser ut som det kan være fjær.
Forhenget fjernes, og danserne har en lengre face off, hvor de ser hverandre i øynene, iført hver sin hver krone; Fairminer i rødt, Utzig i blått. Igjen, denne langvarige blikk-kontakten. Om den første blikk-kontakten brøt ned den fjerde veggen mellom utøverne og publikum som stirret som instruert gjennom kikkerten, bryter denne blikk-kontakten barrieren mellom utøverne, som inntil nå har holdt seg fra hverandre. De inngår i et samarbeid hvor de lener, støtter og bygger seg opp på hverandre, mens de beveger seg langt mer flytende enn tidligere. Kronene gir koreografien, som involverer undulerende bevegelser med ryggraden, et ytterligere lag av dynamikk. Repetisjonen av bevegelsene, den gjennomgående trampingen og de halvlukkede øynene, gir meg inntrykk av at jeg er vitne til et rituale. Musikken, dansen og lyset skaper et slags psykologisk dragsug som jeg blir revet med i.
Urmystikk
«Canada, du er midt i en urfolksrenessanse», uttalte musikkartisten Jeremy Dutcher fra Tobique-urfolket under en utdelingsseremoni i 2018, da han vant en pris for sitt album hvor han synger på det utrydningstruede språket wolastoq. De siste årenes avkolonialiseringsprosesser, har gjort at urfolkskunst har gått fra å være marginalisert til å innta sentrale posisjoner i mange kunstfelt. I Norge skal tre samiske kunstnere lede den nordiske paviljongen i det såkalte kunstner-OLet, Venezia-biennalen i 2022. Det er på høy tid at slike ekskluderte kunstpraksiser tas inn i varmen. Men har det noe å si hvordan det gjøres, og ikke minst av hvem? Hodeskulpturene i Deeply Rooted, designet av Mona Strand og Gerd Brox, gir umiddelbare assosiasjoner til amerikanske urfolk og deres hodepryder.
Bærekraftens betydning
Forestillingen har en tydelig og definerende bruk av tid. Når utøverne hiver av seg dressen, maler streker i ansiktet og kroner seg med hodepryden, tolker jeg det som en avvisning av vestlig sivilisasjon til fordel for urfolkspraksiser og urfolksepistemologier. Et maleri som dukker opp i minnet er Titus Kaphars «Columbus Day Painting» fra 2014. Verket fremstiller Columbus og spanjolenes ankomst i den nye verden. I Kaphar sin versjon, er spanjolene dekket av tøy - de eneste menneskene som er synlige, er to nakne melaninrike personer i bakgrunnen. De er trolig Lucayan, urfolkene som levde i det som nå er den karibiske øya San Salvador, Bahamas. De er plassert i bakgrunnen, men ved en desentrering av Columbus og co, blir de det nye midtpunktet. Som navnet Deeply Rooted kan røpe, virker det som om en estetikk fra kulturer som er jordnære og ivaretar naturen, favoriseres. Med tanke på mange urfolksepistemologiers bærekraft, er det forståelig å vende seg til og låne referanser fra en prekolumbiansk forhistorie preget av et gjensidig forhold til naturen, framfor kapitalismens og kolonialismens rovdrift på miljøet og mennesker.
Kulturelt overlevelsesinstinkt
«Hodeprydene er noe du gjør deg fortjent til», sier akademiker og medlem av cherokee-urfolket, Adrienne Keene, til the Guardian i et intervju om appropriering av urfolks hodepryder under musikkfestivaler i 2014. Krigshjelmer er hodepryd av ørnefjær som brukes i seremonielle og rituelle sammenhenger av fremtredende menn fra urfolksnasjoner. Disse kronene har i vestlig kultur blitt redusert til konsumvare og Halloween-kostyme hvor de er berøvet sin dype kulturelle betydning. Kulturell latterliggjøring og etnisk utrenskning av urfolk har ført til intergenerasjonelle traumer. Senest 31. mai i år ble det avdekket 215 barnelik i en skjult massegrav ved en katolsk internatskole for urfolk i Kamlaoops, Canada. Arven med internatskoler for urfolk kan sammenlignes med fornorskningspolitikken i Norge. Formålet var likt, å assimilere urfolksbarn inn i europeisk kultur og fortrenge deres eldgamle kultur, levesett og nettverk. Urfolk har overlevd undertrykkelse og risikert livene sine for å berge kulturarv som musikk, dans og tradisjonsdrakter til fremtidige generasjoner. Dette står i skarp kontrast til danserne på scenen, som kan forsyne segavdisse kulturene uten å leve med undertrykkelsen mange urfolk har lidd av og fremdeles lider under.
På den ene siden, argumenteres det for at de som selv opplever undertrykkelse, historisk eller samtidig, skal være de som spiller i roller hvor dette er sentralt for karakteren. Det regnes som uetisk for de som ikke er rammet, å ta fra de få mulighetene minoritetsskuespillere har, og også muligens neokolonialistisk at de i maktposisjoner igjen definerer debatter som burde lyttes til fra et minoritetsperspektiv. «Hun vil ha våre historier, men ikke våre stemmer», sto i et åpent brev ført i pennen av 35 representanter fra ulike kanadiske urfolk om regissør Ariane Mnouchkineforestilling Kanata. Den skulle omhandle relasjonen mellom innflytere og urfolk i Canada, men ingen fra sistnevnte gruppe var medvirkende eller konsultert i forestillingen (les mer i anmeldelsen av Kanata fra Tormod Carlsen). Eksklusjon eller manglende representasjon av de gjeldende minoritetsgruppene i et verk som omhandler dem eller benytter seg av deres estetikk, blir enda en form for maktutnyttelse.
Andre mener at den kunstneriske ytringsfriheten er truet av anklager om kulturell appropriering. «Teatret lever av fortellinger om den Andre. Det er derfor hårreisende dersom tradisjoner, kleskoder eller kulturell attributter som er knyttet til en minoritet eller marginal gruppe, skulle være denne gruppens eiendom» skriver scenekunstner Kirsti Ladegaard. Ideen her er at kunstnerisk frihet knebles av at kunstnerne må begrense seg og ikke fritt kan dele, låne og bruke andres uttrykk. En slik selvsensur kan utgjøre en reell trussel for kunstnerisk frihet, særlig for dem som tilhører majoritetssamfunnet.
Interseksjonell forvirring
Et av hovedspørsmålene forestillingen utforsker, er ifølge introduksjonsvideoen på Dansens Hus sine nettsider, hvordan vi forstår lederskap. Kvinner som bærer krigshjelmer; en hodepryd som tradisjonelt kun bæres av menn i lederstillinger blant amerikanske urfolk, kan leses som en forfriskende feministisk kommentar om å utvide maktposisjoner til å favne de som vanligvis er plassert i underkuede posisjoner, som melaninrike, urfolk eller kvinner. Denne interseksjonelle sammensetningen av makt, kjønn og etnisitet, gjør forestillingen tankeprovoserende. Men jeg sitter likevel igjen med blandede følelser - skal man støtes av kulturell appropriasjon eller være entusiastisk for kvinner i maktposisjoner? Dette handler igjen om hvilken linse man ser forestillingen i, fra et urfolksperspektiv eller feministisk ståsted. Blikket avgjør hva man ser, og hvordan man ser det. Kikkerten virker som en konkretisering av ulike synsvinkler og perspektiver, hvor det iblant handler mer om hvem som ser enn hva man får øye på. Deeply Rooted er en multisensorisk opplevelse som i sin appropriering og feministiske maktforskyvning, både provoserer og forvirrer. (Publisert 15.06.2021)
https://www.theguardian.com/fashion/2014/jul/30/why-the-fashion-headdress-must-be-stopped
