Modige Festspill i nord

Festspillene i Nord-Norge 2020

Vástádus Eana

Koreograf og kunstnerisk leder: Elle Sofe Sara

Scenograf: Elin Melberg

Harstad kulturhus, 19.juni

Utvik Senior

Rimfrost produksjoner

Dramatiker og regissør: Nina Wester

Scenograf: Mari Lotherington

Nordic Hall, Harstad, 20.juni

Háiresis – til hvem gir du din sjel?

Nordic Hall, Harstad, 23.juni

Scenekunstkollektivet STATEX

Liv Hanne Haugen, Lawrence Malstaf, Tale Næss, Amund Sjølie Sveen, Jon Tombre

Thon hotel Harstad, Arena Nord-Norge, 25.juni

UNGKUNST

Her Body is a Minefield

Anniell Marlen Åshovd Olsen og Sofie Rødland

Harstad kulturhus, 19.juni

Den samiske halvtimen

Ramona Salo

Tonehuset Harstad, 25.juni

Har ikke meg: Fortellingen om min Tourettes

Kim-Runar Klodiussen

Harstad kulturhus, 24.juni

New Religion

Mathilde Cayers

Nordic Hall, 21.juni

Det har vært få premierer på scenekunstfeltet det siste året, preget som det har vært av restriksjoner, avlysninger og utsettelser som også rammet Festspillene i Nord-Norge i 2020. Årets festspillprogram gjorde mer enn opp for det, med en rekke premierer på programmet som hadde tyngde- og omdreiningspunkt i det nordnorske feltet. I tillegg opptrådte blant andre Carte Blanche med But Then, We’ll Disappear (I’d Prefer Not To), og Transiteatret med 03:08.38 – Tilstander av unntak som de spilte en tidlig versjon av under Festspillene i 2019.

Festivalens tema har vært «Hvem har rett til å fortelle historien?». Dette var delvis tematisert gjennom ulike debatter gjennom uken, men også gjennom forestillingene som har hatt premiere. En gjennomgående tråd er tilknytning til land, hav, og historie, med fortellinger i og fra nord som samtidig er gjenkjennelige og aktuelle uansett hvor i landet (eller verden) man kommer fra. Alle forestillingene holder ikke like høyt nivå, men jevnt er det ikke vanskelig å konkludere at det skjer mye og spennende ting i scenekunstfeltet i nord.

Kraftfull åpningsforestilling

Med åpningsforestillingen, Vástádus Eana – The answer is land har koreograf og festspillprofil Elle Sofe Sara skapt et vakkert, kraftfullt og mangefasettert stykke hvor dansen og joiken er likestilte og bærende elementer. De syv utøverne med ulik bakgrunn fra dans, joik og sang er sjeldent samspilte, i en rytmisk og musikalsk bevegelse hvor de er både flokk og individ på én gang. Alle syv er kledd i enkle, sorte kostymer, en fargekontrast til luene de bærer fra ulike deler av Sápmi, som markerer både en felles samisk identitet og en forskjellighet innenfor dette. Scenografien er storslått, og selv om den opptar en relativt liten del av scenerommet fyller den hele scenen og vel så det. Med strikkede tekstiler gir den en organisk klangbunn i røde og oransje fargetoner. Lysdesignet veksler mellom fargetoner og fremhever deltaljer i kostymene, og blir enda et element som bringer liv til fremføringen.

Valdit dušše maid dárbašit, lyder det i en av joikene. Ta bare det du trenger. Tematisk handler dette om kjærlighet til land, og om rett til land, identitet og fremtid, en klangbunn som blir tydelig uavhengig av om man forstår teksten i joikene eller ikke. Særlig kraftfullt blir dette budskapet for meg når Kajsa Balto joiker Stuora Várrie, men også Sara Marielle Gaup Beaska gjør en sterk scenisk fremstilling i forestillingen. Frode Fjellheims komposisjoner kler både tematikken og uttrykket, og som helhet fremstår Vástádus Eana som et samtemt prosjekt, selv om utendørsdelen i starten ikke virker ferdig utviklet. Det siste er kanskje ikke så rart, all den tid publikumsinvolvering blir komplisert når koronarestriksjonene fortsatt gjelder.

Universelt og aktuelt om skipsforlis og stormaktspill

Festspillene har spilt en viktig rolle for utvikling av nye prosjekt de siste årene, og to forestillinger som hadde prøvevisning i 2019 fikk premieren sin under årets festspill. Den første av disse var Utvik Senior av Rimfrost Teater, en på alle måter sterk forestilling om hva som egentlig skjedde da Utvik Senior forliste på Senja 17. februar 1978. I et stykke som veksler mellom dokumentarteater og familiedrama, får publikum komme tett på hvordan lokalsamfunnet, fiskerne og familiene ble påvirket av den kalde krigens stormaktspill. Rollene bæres av de tre skuespillerne Kristine Myhre Tunheim, Jonas Delerud og Alexander Rindestu, samt et kor som inntar rollen som bygdas mange fiskermenn. Tunheim spiller søsteren til en ung fisker på Utvik Senior, og vi følger familiens fortvilelse, indre konflikter og hvilesløsheten som ligger i å ikke få fastslått hva som faktisk skjedde. Storpolitikken kommer frem gjennom de personlige historiene, utallige avisutklipp, og en detaljrik gjenfortelling av hvordan lokalsamfunnet til slutt fikk sitt svar gjennom aldri å gi opp kampen. Musikk, scenografi og regi er samstemt, og speiler tiden samtidig som det kjennes aktuelt og nært.

Kor og historisk urett er viktige bestanddeler også i Háiresis – Til hvem gir du din sjel?, som tar utgangspunkt i heksebrenningene i Øst-Finnmark på 1600-tallet. Skuespiller og prosjektleder Ida Løken Valkeapää står på scenen sammen med musiker og komponist Tone Åse, i samspill med Vardø Damekor i opptak. Løken Valkeapää formidler en smittsom entusiasme for stoffet og detaljer som vitner om grundig research i bunn, men tross et spennende musikalsk uttrykk og videoprojeksjonene som bakteppe er det en del å hente på en tydeligere dramaturgi. Forestillingen vil mye, men koblingene som skapes mellom fortidens heksebrenninger og lederskikkelser nærmere oss i tid (som Margaret Thatcher) er vanskelig å få tak i. Jeg blir sittende med spørsmålet om ikke forestillingen hadde vært sterkere, og vel så samtidsaktuell, om dreid seg mer om fortellingene fra datiden, om kongen og katta på skipet, om lagmannen Mandrup Schønnebøl som benådet en rekke dødsdømte, og ho «tante Anna» som førte til at så mange ble kastet på bålet. Her skinner forestillingen, og jeg skulle ønske vi fikk se enda mer av dette rike materialet på scenen.

Bredt ungkunst-program

Festspillenes Ungkunst-program, som hvert år gir to stipender til unge kunstnere med virke i nord, bestod i år av hele fire produksjoner med bred vidde i tematikk og uttrykk. Med New Religion har dansekunstner Mathilde Cayers har laget en forestilling som undersøker fri vilje og kunstig intelligens, i et uttrykk hvor fem kunstnere samhandler med og i en scenografi som fungerer som en aktør i seg selv. Danserne blir små opp mot de rektangulære boksene i konstant bevegelse, og får frem hvor trangt det kan kjennes i den grenseløse friheten vi er lovet av teknologiens fremskritt.

Også i Her Body is a Minefield av Anniell Marlen Åshovd Olsen og Sofie Rødland blir samspillet mellom kropp og scenografi viktig. Danseforestillingen handler om psykisk sykdom og hvordan følelser og kropp henger sammen, og den lille kroppen mot de store papirbitene, ord i svart penn og den ellers mørke scenen blir et tydelig uttrykk for hvordan menneskesinnet kan holde seg selv fanget.

I Har ikke meg: Fortellinger om min Tourettes forteller skuespiller Kim-Runar Klodiussen hvordan det er å leve med Tourettes syndrom. Det er en varm, morsom og tankevekkende forestilling, hvor han med enkel scenografi og godt spill formidler ulike sider ved det å være litt annerledes, som han selv beskriver det. Med kun ham selv og en musiker på scenen er det en forestilling som virker å være myntet på DKS, men som er like aktuell for et voksent som et ungt publikum.

Scenografi og kostymer er selve omdreiningspunktet i Den samiske halvtimen, hvor ungkunstner Ramona Salo har fått med seg en liten gruppe dansere på å formidle stemninger fra Sáivu ikledd hennes kjoler og tekstiler. Et lite publikum sitter tett på utøverne, musikken og joiken, og ønskes velkommen til å vandre rundt i scenografien som en utstilling etterpå. Slik blir performancen et slags pusterom, og et velkomment avbrekk i et ellers hektisk festivalprogram.

Å velge utopien

Den siste forestillingen jeg fikk med meg under årets festival: Tro, håp og termodynamikk av scenekunstkollektivet STATEX, markerer tredje del av trilogien Liv Hanne Haugen, Lawrence Malstaf, Tale Næss, Amund Sjølie Sveen, og Jon Tombre påbegynte under Festspillene i 2016. Denne gangen har de valgt seg håpet som ledestjerne: kan vi være bare positive sammen, en hel time til ende? Før de selv går i gang ber de oss i publikum bli med på en liten (og åpenbart Hans Rosling-inspirert) quiz om alt fra andelen fattige i verden og jenter i utdanning, til befolkningsutvikling i nord og hvor mange som dør av naturkatastrofer i verden i dag. Poenget er å illustrere at det stadig blir bedre, tross alt.

Etter denne publikumsinvolveringen går de over til å spille forestillingen, som veksler mellom å være morsom, alvorlig, underfundig, melankolsk og optimistisk. I det tidvis kaotiske scenerommet fremfører de monologer, de lager musikk, synger, danser, bygger installasjoner av tørkede stenger med Tromsøpalmer, og kler forsøksvis av både seg selv og sin egen forutinntatthet. Til slutt blir publikum invitert med igjen – ut av scenerommet og ned til havnen i Harstad, hvor vi sammen bygger et midlertidig kunstverk av tromsøpalmestenger. Om ikke forestillingen gir så mange svar, så utstråler den en menneskelig varme og inviterer til et fellesskap publikummere og utøvere utendørs, hvor latteren og leken sitter løst.

Scenekunsten og historiene

Med en så lang rekke premierer (se også Knut Ove Arntzens anmeldelse av Elle Sofe Saras Vástadus Eana og Ferske Sceners Muohtadivggašat) har det vært interessant å se hvordan årets festspill på mange måter har kompensert for den mangelen på visningsarenaer som har vært det siste året ved å vise frem et bredt spekter av sterk og samfunnsrelevant scenekunst. Svært mange av forestillingene har tilknytning til Tromsø, men også aktører fra andre deler av landet og landsdelen har spilt sterke forestillinger under festspilluken.

Det gir et slags praksisbasert svar på spørsmålet som ligger i årets festivaltema – ikke som en ekskluderende faktor, men snarere en refleksjon over hvordan ulike perspektiv og utgangspunkt får betydning for hvordan historier fortelles. En fellesnevner for de aller fleste av årets premierer og forestillinger, enten de tok utgangspunkt i faktiske eller fiktive hendelser, er en respekt for materialet og refleksjoner rundt kunstnernes eget ståsted, enten det er egne eller andres historier som fortelles.

En rekke av verkene har forholdsvis dyster tematikk, men utviser også en tro på at nettopp scenekunsten, med sine virkemidler, kan fortelle disse historiene og gjøre dem aktuelle. Kanskje kan de også bidra til å bryte taushetstabu, (re)aktualisere spørsmål som angår samfunnet, eller bidra til å endre måten vi tenker om vår egen samtid. På sitt beste er scenekunsten akkurat dette: rom for felles opplevelser og erfaringer, hvor inntrykkene og samtalene fortsetter lenge etter at vi forlater salen.

Publisert 12.07.21