Avkolonialisering under lupen

«Dekolonisering som praksis handler om å forstå hvordan kolonialismen gjennomsyrer vår vestlige måte å leve på. Den handler om kampen for å avvikle euro-patriarkalske kunnskapsregimer som er med på å dehumanisere urfolk, svarte og brune mennesker, og som diskrediterer afrikansk, asiatisk og urbefolkningers kunnskap», sier den finske koreografen Sonya Lindfors, som har redigert boken Blackness and the Postmodern (2018). Dekolonialismen har ikke som formål, slik noen tror, å ekskludere vestlig kultur men handler om å utfordre måten vestlige kunnskapssystemer tvinger sitt hegemoni på andre kulturer. En avkolonialisert verden muliggjør en kaleidoskopisk måte å leve på, der ulike perspektiver kan sameksistere på likt grunnlag, i stedet for skjeve maktparadigmer som favoriserer hvite, europeiske og mannlige perspektiver, fortsetter Lindfors. 

Et globalt Europa

Deise Nunes, performanceteoretiker og doktorgradsstudent i «decolonial performance» ved Universitetet i Agder, nyanserer kolonialismebegrepet ytterligere ved å beskrive det som «det historiske prosjektet som har blitt videreført i Amerika og i diasporaen. Kolonialitet handler om arven etter dette prosjektet og om hvordan samfunnet har utviklet seg som et resultat av kolonialisme.» Til tross for at slaveri, apartheid og konvensjonell kolonialisme er blitt avskaffet, blir samfunnet fremdeles formet av disse systemenes ideologi, tenkning og maktdynamikk. Dette kan for eksempel komme til uttrykk gjennom politivold, strukturell rasisme og diskriminering på arbeidsplassen eller boligmarkedet. Thomas Prestø, koreograf for Tabanka Dance Ensemble og doktorgradsstudent i «decolonial performance» ved Universitetet i Sørøst-Norge, sier at avkolonialisering «handler om å adressere den vedvarende og ødeleggende volden som utøves av ‘det globale Europa’. Begrepet henspiller på de europeiske landenes dominerende rolle, men jeg vil føye til at det inkluderer nybyggerkolonier som Australia og Canada. På det institusjonelle planet betyr avkolonialisering å bryte opp det europeiske hegemoniet og gi studenter lik tilgang til forskjellige sentraliteter.» 

«Kill the Indian, save the man»

«Eurosentrisme er en voldelig, hegemonisk avart av universalismen, mens afrosentrismen er pluriversal. Eurosentrisme blir pålagt andre mennesker, mens afrosentrisme er et av mange kunnskapssystemer», fortsetter Prestø. Undertegnedes tanker går øyeblikkelig til Rudyard Kiplings dikt «The White Man’s Burden» (1899), som kan leses som en oppskrift i kolonialisme der forfatteren av den populære Jungelboken oppfordrer sine hvite brødre til å være med og sivilisere villmennene i det globale, «uoppdagede» sør. Et godt eksempel på dette er kristendommen. Misjonærene spilte en sentral rolle i utrenskningen av urbefolkningers språk, kultur og kunnskap til fordel for og bidro til at det ble verdens største religion. I juni i år ble det funnet en massegrav med 751 urfolkbarn under en katolsk internatskole i Saskatchewan i Canada. På samme måte som med fornorskingsskolene i Norge var målet å undertrykke urbefolkningens språk og kultur for å fornorske dem – eller som Richard Pratt, grunnleggeren av Carlisle Indian Industrial College, en av USAs mest innflytelsesrike assimileringsskoler, sa: «Drep indianeren i ham og redd mannen». 

Av frykt for at uttrykket skal bli vannet ut, understreker Nunes at avkolonialisering må innebære strukturell forandring, ikke bare «kosmetiske endringer og påtatt identifikasjon. Da er det ikke dekolonialisering, men tom symbolpolitikk.» Denne kritikken gjelder også frigjøringsbevegelser som overlapper med avkolonialisering, som når store selskaper har regnbuefargede businessprofiler under Pride, men ikke gjør noe for å inkludere LHBTIAQ+ personer resten av året, eller da folk postet svarte firkanter på sosiale medier for å minnes George Floyd, men ellers aldri har gjort og heller ikke gjør noe for å oppnå mer etnisk representasjon på arbeidsplassen.  

Identitetspolitikk

«Identitetspolitikk er ikke det de hevder det er. Identitetspolitikk er nynazisme. Identitetspolitikk er alt-right. Hvis vi demonstrerer for Black Lives Matter, er det som en borgerretts- og menneskerettighetsbevegelse.» Prestø er tydelig i sin definisjon av dette ladede begrepet. Lindfors legger til at identitetspolitikk brukes til å mistenkeliggjøre kunstutdanningers forsøk på å undervise om antirasistiske verk, da dette blir sett på som et politisk standpunkt heller enn et likestillingstiltak. Nunes påpeker hvordan «vi ofte blir tvunget til å debattere språk, for i språket finner vi kimen til mye konflikt. Ord og uttrykk blir brukt mot oss for å undergrave at vi kjemper for rettferdighet». Et eksempel på dette er den stadig tilbakevendende «negerdebatten». Prestø forteller at han når han underviser på Politihøgskolen har gått fra å kritisere bruken av n-ordet ut ifra en antirasistisk argumentasjon til en profesjonell. «Hvordan kan bruken av ordet neger være forenelig med politiets oppgave, som er å sikre ro og orden i befolkningen? Enhver politimann som bruker det ordet er uprofesjonell. Å si at Picasso var inspirert av vestafrikansk kunst er historisk korrekt, og det burde være et krav om at man påpeker dette på kunsthøgskolene. Disse smålige diskusjonene gjør at vi mister det store bildet av syne.» 

Lite representasjon

Til tross for at studenter med innvandrerforeldre er godt representert i høyere utdanningsinstitusjoner i Norge, er rekrutteringen til kunstutdanningene overraskende lav. «Dansefakultetet ved University of Arts Helsinki har i alle år vært hovedsakelig hvit», sier Lindfors. Prestø, som sitter i styret til Fond for lyd og bilde, ble overrasket over at hans brede nettverk ikke ble speilet i søknadene. Hvordan har det seg at kunstsektoren og kunstutdanningene rekrutterer så få mennesker med minoritetsbakgrunn? “Norskfødte med innvandrerforeldre griper utdanningsmulighetene som finnes ved norske læresteder”, sier professor i sosiologi ved Universitet i Oslo, Gunn Elisabeth Birkelund i 2015. Hvorfor er det så få som velger kunstruta? 

Jeg, altså undertegnede, tror det har sammenheng med at andre yrker har tydeligere opptaksprosesser og bedre jobbsikkerhet, som gjør dem mer attraktive for folk med minoritetsbakgrunn fordi de er mer utsatt for diskriminering i arbeidslivet. I en undersøkelse fra 2019 gjort i fem europeiske land, var Norge verst da det kom til arbeidslivsdiskriminering av muslimer (Klassekampen 27.12.2019) . Innenfor kunstsektoren er jobbsikkerheten mer ujevn, siden man ofte bruker mindre transparente ansettelsesmetoder som nettverksbygging og profilering. Dette, i tillegg til mer subjektive opptak- og kvalitetskrav, utgjør en utfordring for kunststudenter med minoritetsbakgrunn. 

Overarbeidet og undervurdert

Mange kunstnere med minoritetsbakgrunn opplever at det ikke er noe samsvar mellom arbeidet de gjør og mulighetene som er tilgjengelige for dem. «En av Finlands største stiftelser ga ekstra koronastøtte til tre hvite dansekompanier som bare setter opp to forestillinger i året, mens jeg ser alle disse svarte, brune og urfolkskunstnerne som gjør en hel masse i tillegg til å skape kunst, og de er helt utslitt. Utslitt av alt fra å spre kunnskap om antirasisme etter fjorårets #BlackLivesMatter-protester til å trykke opp egne publikasjoner, eller arrangere feministiske plattformer og konfrontere kunstinstitusjoner,» sier Lindfors. Hun fortsetter: «Mange BIPOC-kunstnere (Black, Indigenous and other People of Colour) har blitt satt på sidelinja når det gjelder pengestøtte. Dette har i mange tilfeller ført til at svarte, brune og innfødte kunstnere må gjøre det antirasistiske og dekoloniale arbeidet for institusjonene, noe institusjonene drar nytte av uten å måtte betale dem for det.» Prestø har bidratt med begrepet melaninrik, som et positivt ladet alternativ til svart og neger. Ordet har økt i popularitet og opphavet er offentliggjort i medier, men brukes ofte i faglige sammenhenger uten at det krediteres. Dette er en faglig usynliggjøring av melaninrikes bidrag på.

Mange som ansettes på fulltid for å bedre mangfoldet ofte representerer majoritetssamfunnet. Mange «artists of colour» må lage kunst og dele av sin kunnskap på frivillighets- eller frilansbasis, uten at dette blir kompensert, sier Prestø, som mener at mange føler at de er fanget i et hamsterhjul, der de alltid har noe de må bevise. 

Styrke kommer an på øyet som ser

De siste årene har søkelyset blitt rettet mot mangfold blant kritikere, som i Elizabeth Mendez Berry og Chi-hui Yangs artikkel i New York Times fra 2019, «The Dominance of the White Male Critic». Artikkelen reiser spørsmål ved at kritikerstanden er for homogen og for fokusert på vestlig kunnskap og kunstforståelse, og at de utelater perspektiver som ikke passer inn i disse paradigmene. Tidligere i år vakte professor i teatervitenskap Knut Ove Arntzens anmeldelse av Duduzile Mathonsis’ Bitch Where The Fuck is My Manifesto? på nettsiden shakespearetidsskrift.no sterke reaksjoner, og Deise Nunes, som var forestillingens dramaturg, valgte å svare Arntzen.

Kan kritikere skrive om kunst som er utviklet innenfor et annet kunstnerisk referansessystem enn deres egen? «Ja, det er fullt mulig for en hvit mann å skrive, hvis han gjør det med en stor dose ydmykhet, omfattende research, og ved å posisjonere seg selv riktig. Det kan faktisk åpne opp for nye forståelser og konseptualiseringer», sier Prestø. Mange urfolk- og minoritetskunstnere opplever derimot at kritikerne forenkler arbeidet deres. Lindfors forteller hvordan hennes performance Noble Savage ble beskrevet som «rotete» av en finsk kritiker fordi hun brukte scenerommet på en annen måte enn hva som er vanlig i vestlig performance. Dette er en devaluering der svart kreativitet blir sett på som mindreverdig så snart den skiller seg fra den vestlige normen. 

Fra identitetspolitikk og dekolonialisering av pensumlistene til representasjon innenfor kunstkritikken – temaet «mangfold i kunstsektoren» er et minefelt. Noen av debattdeltakerne reagerer på at jeg forsøker å gape over så mange tema i denne Zoom-samtalen. «Dette er en del av problemet – når minoritetskunstnere eller -akademikere blir del av en institusjon, så blir de satt til å løse alle disse problemene på en gang. Kanskje hvite kritikere burde se nærmere på sin egen hvithet i stedet?» foreslår Lindfors. Avkolonialisering innebærer selvransakelse fra alles side – hvordan undertrykkes eller drar jeg nytte av en skjev maktdynamikk? Interseksjonalitet er et verktøy for å undersøke interaksjonen mellom ulike identiteter. Det ble utviklet av den afroamerikanske jusprofessoren Kimberlé Crensaw  i 1989. Det henviser til at man f.eks. som svart kvinne kan være utsatt for rasisme og sexisme, men også være privilegert som funksjonsfrisk og heterofil. Å pakke ut de mange lagene av identiteter, bidrar til å oppdage på hvilken måte ens eget liv er påvirket av skjeve maktforhold, og hvordan man kan bruke sine fordeler til å jevne dem ut.

Ulik adgang

«I det siste har alle stillingene ved teaterstudiene her i Helsinki blitt gjort om til faste ansettelser, og ingen samiske, svarte, brune, rom eller innfødte er representert», forteller Sonya Linfors, og framholder at disse institusjonenes mangel på mangfold vil ha en ødeleggende virkning for minoritetene i flere tiår framover. Roterende stillinger ville høynet sjansen for å trekke inn ulike perspektiver i kunstfeltet, og det ble i sin tid argumentert for av samtidsdansere som ønsket tilgang til mektige kunstinstitusjoner.  Men mange trekker stigen opp etter seg. «Fordi det er mange viktige posisjoner innenfor disse institusjonene, holder de tett om det faktum at stillingene går på rundgang innenfor et lite miljø, noe som gjør at svarte, brune og urfolkskunstnere blir ytterligere ekskludert», sier Prestø.

Han framholder at diskusjonen rundt identitetspolitikk, «wokeness» og andre moteord skygger for den egentlige debatten, nemlig trusselen som representasjon utgjør i kunstfeltet. Om man objektivt målte kunnskapen mange BIPOC-kunstnere har, ville de i mange tilfeller både utfordret og overgått deres hvite kolleger, som ofte besitter avgrenset kunnskap. «Deise kan sette opp på fire språk og har overblikk og innsikt i norske, portugisiske og brasilianske kunstpraksiser – det er få hvite kolleger som kan måle seg med henne. Diskusjonen burde derfor ikke handle om antirasisme, men heller om kunnskapsnivå og profesjonalitet», konkluderer Prestø. 

Om «artists of colour» ikke får mulighet til å gjennomføre strukturelle endringer i de tilfellene der de faktisk blir inkludert, kan de ende opp som tomme symboler på mangfold heller enn agents of change. Det er ikke uvanlig at aktivister eller kritikere blir invitert med i den hensikt å kneble dem, i følge Deise Nunes: «De inviterer deg for å få deg til å bli lojal overfor deres agenda». Nunes fortsetter om at når du først er innlemmet i et styre eller en organisasjon, møtes du med en forventing om at du ikke skal kritisere det du er en del av. 

Veien frem

Mitt siste spørsmål handler om strategi – hvordan ser fremtiden ut for avkolonialiserings-  praksiser? Trengs det en mer saktegående og reformerende tilnærming, eller ville det beste være radikale endringer der alt det gamle blir byttet ut over natta?  Sonya Lindfors utfordrer måten jeg stiller spørsmålet på, og mener at dette skillet representerer en «veldig hvit måte å tenke på: dersom vi ser på det fra et multisentralt perspektiv, så kan radikale og reformistiske tilnærminger sameksistere». Nunes nikker, og viser til at avkolonialisering skjer gjennom flere samtidige prosesser, både lokalt og globalt, reformativt og radikalt. Det er en prosess som går ut på å avkolonialisere våre egne kropper og re-konseptualisere samfunnet. Prestø peker på hvor enormt omfattende avkolonialiseringen er, at alle aspekter ved verden slik vi kjenner den må revurderes og undersøkes på nytt: «Vi har bare så vidt begynt her i Norge.» (Oversatt fra engelsk av Johanne Elster Hanson og Therese Bjørneboe)

Kilder

https://urbanapa.fi/publications/blackness-the-postmodern/

https://kifinfo.no/nb/2016/05/sterkt-utdanningsdriv-blant-minoriteter

https://arkiv.klassekampen.no/article/20191227/ARTICLE/191229978

https://www.jstor.org/stable/1229039