Ironigenerasjonen og «det nye alvoret»

I sommerens debatter om ytringsfrihet er det mange som har blandet sammen ytringsfrihet og kunstnerisk frihet. Det er forståelig, da kunstnere ofte har utfordret ytringsfriheten. Men det er også synd. For hadde man snakket om kunstnerisk frihet, ville man oppdaget at mye av det som har vært omtalt som ytringsfrihetens vilkår og utfordringer kan forstås som generasjonsforskjeller. I lys av debattene om Sløseriombudsmannen og Ytringsfrihetskommisjonen fremstår Morten Traaviks «hyperteater» som straffen for et uteblitt generasjonsoppgjør.

«Det nye alvoret»

«Det nye alvoret» – er den betegnelsen teaterviter Knut Ove Arntzen har gitt scenekunsten som følger etter postmodernismen*. Litt forhastet har jeg ofte tenkt. Det er ikke lett å fange og begrepsfeste de forandringene man står midt oppe i. Det er nok heller ikke hans poeng at det skal brukes som en strengt avgrenset definisjon – men å påpeke at noe skjedde med virkemidlene man så i scenekunsten i løpet av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet. Begrepet peker på noe som flere enn ham har forsøkt å sette ord på. I flukt med hvordan postmodernismen viser til et oppgjør med modernismen, gikk det på slutten av 90-tallet/ begynnelsen av 2000-tallet sport i å sette «post» foran det meste. «Post-spektakulært», «post-dramatisk» og senere «post-post-dramatisk», «post-internett» (akkurat den skal jeg komme tilbake til), «post-teater» og «post-post-teater» – etter hvert dro man på smilebåndet av hvor ferdige ulike scenekunstnere var med ting. Men parallelt med at internett på 1990-tallet ble en del av folks hverdag, så man et generasjonsskifte. Leken forsvant. Ironien var død. Generasjon Y erstattet Generasjon X. 

Det er alltid farlig å lage forenklinger på denne måten. Allikevel kan de være til hjelp, også til å forstå de mekanismene som utspiller seg i dag og det som fremstår som en stadig mer bisarr debatt. Gjennom å se på ulike generasjoners kunstsyn og å prøve å forstå hva kunstnere egentlig søker å frigjøre seg fra er det lettere å få øye på betydningen av den samfunnsutviklingen som har funnet sted. For debatten har, til tross for sine avsporinger, beskyldninger og personangrep handlet om ulike syn på frihet og på hva som er akseptabel oppførsel på Facebook.

Generasjon X

Det er lett å glemme at Facebook bare er 17 år. Det er lett å glemme at Generasjon X, eller ironigenerasjonen som vi ofte kaller den i Norge, fikk internett som en gavepakke i fanget mens de holdt på med sine egne frigjøringskamper. Humor, perspektivforandringer, ironi, meta-lag, selviscenesettelser, alter egoer og provokasjoner var noen av virkemidlene de brukte til å utforske hvilken frihet kunsten gir til å stille spørsmål ved det bestående. Kunsten var «transdisiplinær», «polyfonisk», «grenseoverskridende» og «multifasettert».

Friheten individet har til å skape seg selv med alle sine paradokser har jeg ofte tenkt at har vært et mål for denne generasjonen kunstnere å utforske. For det føltes frigjørende å tenke at noe av det Baktruppen gjorde var å ta seg friheten til å leke med hva en teaterforestilling egentlig var. Det åpnet fantasien for alle mulige ideer om hva en forstilling kunne være. Min farmors favoritt; alteregoet «Jens Pikenes» – var underholdende, samtidig som Rolness kommenterte og lekte seg med 1950-tallets mannsrolle. Den ironiske distansen avslørte strukturer i samfunnet og åpnet for at ting kunne være annerledes. Det var mulig å le av det meste – også seg selv og hverandre. Ting hadde både en tragisk og komisk side. Selv Mulla Krekar kunne løftes til en komisk skikkelse. De sparket i alle retninger. Og ble ofte beskyldt for shopping i identitet. De brydde seg ikke. Popkulturer, subkulturer og høykultur – hvilken autoritet eller samfunnsnorm kunne egentlig bestemme at det ene var bedre enn det andre? Det oppstår fort muligheter for maktmisbruk og individuell ufrihet når sosiale koder skal få definere hvordan en ser seg selv og verden. Improvisasjon, studioarbeid og kollasjer var derfor ofte å foretrekke når man ville «sprenge» teateret. Friheten til gjennom lek å velge hvem man vil være kan vi takke denne generasjonen kunstnere for å ha vært med å åpne for oss.

Det er flere grunner til at jeg ofte har lest Morten Traaviks «hyperteater» inn i et slikt kunstsyn. Det er ikke bare prefikset «hyper-», som har fått meg til å tenke tilbake på 90-tallet, på «hyperstate» og annet som var kult den gangen. Men også gleden over å shoppe identitet på anonyme nettkonto- er, leke med totalitarisme, kampmetaforer, lukkede regimer og mye vi ellers kan tenke at det er tabubelagt å shoppe identitet fra, beskriver han som en terapeutisk øvelse i de konfrontasjonene han skaper. «– Wilkommen, bienvenue, welcome og alle skal med!» sa han i ett intervju her i tidsskriftet**. Men nå er jeg usikker på hvor frigjørende dette spillet egentlig er. Personlig har jeg følt mer på det totalitære i «alle skal med» enn det inviterende i «velkommen».

Web 1.0

Noe av grunnen til det finner vi kanskje nettopp på nettplattformer som Facebook. Parallelt i tid med de trekkene Knut Ove Arntzen gjenkjenner som «det nye alvoret» i scenekunsten, ser man fremveksten av det digitaliserte samfunnet. Hva har så dette nye alvoret med internetts utvikling å gjøre? Det henger jo ikke på greip – som man sier i kommentarfeltene. Friheten som oppstod med at det fantes en parallell virkelighet som ikke var regulert av strenge politiske, kulturelle eller sosiale koder, har da ikke noe med kunsten å gjøre. Eller?

Arntzen har selv vært tilbakeholden i å spekulere på hvorfor så mange kunstnere inntok en mer seriøs holdning til kunsten. Men en grunn tror jeg ligger i en tro på at kunstnerisk frihet skal være en pådriver i utviklingen av samfunnet, og at det nettopp kan forstås som et oppgjør med Generasjon X sin tro på den ultimate «liberale» friheten. For med internett oppstår spørsmålet om hvorfor kunstnere skulle søke å være fri til det vi alle nå var gjort frie til å gjøre? Internett viste seg raskt å være en struktur som tilgjengeliggjorde og åpnet informasjon og fri meningsutveksling – for alle og enhver. Å utforske den friheten internett ga til å lage historier, sette sammen nye virkeligheter, spre informasjon, påta seg masker og legge ut «ragebait», osv. var ikke lenger kun en kunstnerisk frihet, men en virkelighet som alle måtte forholde seg til. Det var ingen grunn til å slå inn åpne dører. Og det kan virke som om kunstnerne heller ville utforske friheter som det digitaliserte samfunnet ikke rommet.

En måte jeg har forsøkt å forklare folk hvorfor det kreves 12 timer av din tid for å se og forstå forestillingene til Vegard Vinge og Ida Müller, er kanskje nettopp at disse forestillingene utforsker den friheten man ikke har i en digitalisert verden. Friheten til å konsentrere seg om en fiktiv virkelighet over tid er en frihet man sjeldent kjenner på i dagens samfunn, hvor en forventes å være tilgjengelig på ulike plattformer 24/7. En måte å forstå den friheten Mette Edvardsen utforsker i sine verk, er kanskje nettopp også friheten til å bruke tiden det tar å lære seg kunnskap og ikke google eller sjekke ting opp på nettet. Friheten i å forstå hvilken skjønnhet som forsvinner når kunnskap ikke lenger læres og lagres i oss som mennesker, men lagres og deles digitalt.

Web 2.0

Digitaliseringen av samfunnet har gått ras- kere enn mange tenker over. Det er bare 25 år siden man introduserte web 2.0 og med det lanserte mulighetene til sosial interaksjon på internettet. Friheten til å iscenesette virkeligheten, uttrykke individuelle erfaringer, politiske holdninger og verdenssyn uten å bli møtt med samfunnets moraliserende holdninger, var med innføringen av web 2.0 allemannseie og ironigenerasjonens kunstneriske kamper fremsto i større grad som distraksjoner enn bidrag til samfunnsutviklingen.

Da Bård Tufte Johansen på begynnelsen av 2000-tallet kledde seg ut som kylling og brøt inn i TV2s direktesending, var internett allerede fylt opp av iscenesettelser og konspirasjonsteorier. Alles frihet til å tenke og være seg selv var ikke bare gøy og frigjørende lenger. Det begynte å bli ganske så skummelt. I USA snakket man allerede den gang om det som et politisk og demokratisk problem. Hvordan skulle man snakke sammen om terrorangrepet på World Trade Center når samtalen ble kapret av stadige innvendinger fra de som mente det hele var en konspirasjon? I den digitale virkeligheten ble «fakta» fortellinger om hvilken politisk virkelighet og hvilket verdensbilde man trodde på. For hvem skapte egentlig innholdet? Og hvilken interesse hadde de av å spre noe informasjon og ikke annen? Internett ble et lekerom som bevisst eller ubevisst gjorde alle til «kunstnere».

Internett med liten i

Men samtidig som Facebook bare er 17 år – har internettkulturen eksistert lenge nok til at en hel generasjon kunstnere har vært på plattformen i hele sin kunstneriske karriere. Det har gjort det naturlig å forholde seg til problemstillinger knyttet til det digitale livet som ‘normalen’. Kunst som reflekterte hvordan kunstnere forholder seg til internett som en naturlig del av hverdagen, omtalte den amerikanske kunstneren og kuratoren Marisa Olson som «post internet art» allerede i 2008***. Internett og sosiale medier hadde da for lengst blitt en del av den virkeligheten man forholdt seg til. Internett ble av kunstnere like naturlig brukt som kilde til inspirasjon, som promoteringsplattform, visningsplattform og som møtested. Internett hadde ikke lenger noe med kunstnerisk frihet å gjøre, men med realiteten og det samfunnet kunstneren jobbet i. Å forholde seg til «ragebait», anonyme kontoer, merkelige personers enorme ytringsbehov, krenkelser og påstander om krenkelser, osv., er ikke lenger en «frihet», men noe alle må lære å operere i og en utfordring innenfor mange samfunnssektorer.

For denne generasjonen, kall det gjerne Generasjon Y, er ideen om internett og sosiale medier som et sted hvor liberale mennesker kan være fri, for lengst glemt. Det er virkelighet og politikk. Da er det godt vi har scenekunstnere som søker frihet bortenfor og utenfor denne virkeligheten. På den måten belyser de de rommene friheten til generasjonene før dem ikke muliggjør. Og at internett er en struktur som skaper både frihet og ufrihet.

Jeg tror at den som oppsøker samtidskunsten og lytter til den vil oppdage at ja, den kan ofte være alvorlig. Den krever fokus, tanke og konsentrasjon. Men i dagens samfunn er det en frihet som få er forunt. Kanskje nettopp fordi det er en frihet man ikke har på arenaer hvor algoritmer og oppmerksomhetsøkonomier rår. Hvor anonyme nettkontoer skaper frykt for hvilken kontroll du har over eget liv. Hvor anklager krever tilsvar og alle holdes ansvarlig for alt, men ingen egentlig kan ta ansvar for noe. I nettverksstrukturen blir det fort en fulltidsjobb å være redaktør i sitt eget liv når andre ser på livet som et spill.

FOTNOTER

* Den mest lettfattelige artikkelen: http://www.scenekunst.no/sak/en-nomade-krysser-sitt-spor/

** http://shakespearetidsskrift.no/2020/04/kyllingmannen

*** https://www.artsy.net/gene/post-internet-art