Nettavisens avledningsmanøver

Nettavisen har bedt meg om å komme med et tilsvar til kommentaren «Kunstmiljøet fortsetter å bløffe og forvrenge»; av Erik Stephansen, (06.08.21). Og de har stilt meg noen konkrete spørsmål på e-post. Jeg vil svare på begge henvendelser her. 

Spm. 1: «Det vi lurer på er jo om du har sett denne avtalen fra konfliktrådet, og i så fall hvorfor du påstår at den inneholder et annet innhold enn det

Erik Stephansen sier den gjør.»

Ja, jeg har sett avtalen, som Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum i forrige uke ba meg om å sende til ham. Fordi politianmeldelsen som var utgangspunktet for saken i Konfliktrådet hadde tilknytning til Tormod Carlsens arbeid i Kulturrådet, ba jeg ham om å ta direkte kontakt med dem.. Jeg vil samtidig presisere at den kommentaren jeg skrev i etterkant av Hanan Benammars debattinnlegg i Dagsavisen, «Sløseriombudsmannen og mediene» (29.06), ikke refererte til Avtalen - som jeg ikke hadde lest på det tidspunktet - men var basert på ulike kilder, som scenekunst.no, Kulturrådets innspillseminar i april, et par intervjuer med Tormod Carlsen i Aftenposten, samt mine egne samtaler med ham. Erik Stephansen gjengir at jeg i kommentaren skrev «den konkrete saken gjaldt i alt 21 trusler mot regissør Tormod Carlsen». Dette er feil. Det jeg skrev var at Carlsen hadde mottatt «en mengde anonyme Messenger-meldinger (21 stk.), knyttet til hans arbeid i kulturrådet, hvorav to ble oppfattet som svært alvorlige trusler» (du kan lese kommentaren her).

I Avtalen, som jeg først har fått ganske nylig, står det at disse meldingene ble oppfattet som «merkelig koordinert og uttrykk for sinne over hans rolle som utvalgsmedlem i kulturrådet.» I den ene av de to trussel-meldingene sto det at «noe kan skje» om han (Carlsen) bevilger midler til Mette Edvardsen, og at det «oppleves som en trussel mot å utføre sitt arbeid». Politianmeldelsene hadde altså en sammenheng med at truslene knyttet seg til opplevelsen Carlsen hadde i forhold til sitt verv som utvalgsmedlem.

Stephansen gir inntrykk av jeg har overdrevet og dramatisert (i overskriften står det «bløffe og forvrenge»), når han skriver: «De to personene bak truslene (…), ble ikke bøtelagt, ble ikke straffet. Det fikk ikke bøter heller, eller forelegg – uansett hvilke ord man bruker på det. Og de hadde ikke status som tiltalte. Man er ikke det i Konfliktrådet.»

Dette er påstander som får meg til å lure på om han faktisk har lest dokumentet, for i Avtalen som partene inngikk i Konfliktrådet benyttes gjennomgående betegnelsen «tiltalte». I første avsnitt står det at de to personene (navnene er sladdet) «er tiltalt for brudd på § 266, strl. (Straffeloven), og i neste avsnitt står det at de vedkjenner brudd på § 266, og at de vil betale 5000 kroner til fornærmede «for tapt arbeidsinntekt og den belastningen han har vært utsatt for.» Det er min kursivering, for Stephansen fremstiller det som om det kun dreide seg om en kompensasjon for «tapt arbeidsfortjeneste for tiden han kastet bort på meldingene deres.» Poenget er at når Konfliktrådet brukes i straffesaker, kommer partene til enighet om et beløp gjerningspersonen(e) skal betale. Dette minner om bøter som i eldre norsk rett ble betalt til offeret, eller deres familie. Jeg burde altså ha skrevet «bot» i anførselstegn. Uansett, så svekker det ikke feilbenevnelsen hovedpoenget, nemlig at de tiltalte gikk med på å betale 5000 kroner hver for å slippe straffesak, og at påtalemyndighetene har ment at det de har gjort var straffbart.

Stephansen fremstiller det som partene «skværet opp i minnelighet, og laget en frivillig avtale seg imellom». Dette fremstår som en forenkling, for de laget ikke en avtale på eget initiativ, det var en forutsetning for at saken skulle kunne avsluttes i Konfliktrådet. Avtalen inkluderer en saksfremstilling (historikk) som er godkjent av begge parter. Men det fremgår også i avtalen at saken vil returneres til politiet som «ikke løst, dersom den får et etterspill i form av uthenging på nett eller i offentligheten.»

Erik Stephansens skriver at undertegnede «bruker mye av sin angivelige kunnskap til å fortelle at særlig én av truslene hadde tilknytning til en kvinnelig kunstner som også var nevnt av Sløseriombudsmannen». Men jeg skrev ikke bare at Mette Edvardsen er «nevnt» av

Sløseriombudsmannen, for det er det veldig mange andre kunstnere som er, men at Edvardsen er den som har tatt sterkest til motmæle mot Sløseriombudsmannen i offentligheten, og at hun ifølge en opptelling i Aftenposten, er den enkeltkunstneren som har hatt flest klikk på Sløseriombudsmannens side. Videre ble Edvardsen også nevnt ved navn i en podcast produsert for Norsk kulturråd i desember i fjor, hvor Sløseriombudsmannen (identifisert som Are Søberg mars i år), fikk uttale seg anonymt, men Edvardsen ikke ble gitt anledning til samtidig imøtegåelse. Dette har ført til mye kritikk av Kulturrådet, og direktør Kristin Danielsen har beklaget det som svakt redaksjonelt arbeid. Da jeg skrev at det er «en sannsynlig sammenheng mellom Sløseriombudsmannens virksomhet og at det er nettopp henne (Mette Edvardsen) som ble nevnt i meldingen til Carlsen», var det på bakgrunn av dette, i tillegg til at jeg regner det som lite sannsynlig at som sto bak meldingene ellers hadde kjent til henne og kunstnerskapet. Hun har bodd i utlandet i flere år.

Spm. 2 «Erkjenner du at avtalen i konfliktrådet viser at dette er en sak som har pågått i årevis - lenge før Sløseriombudsmannens tid?»

Utgangspunktet for at jeg har kommentert saken, er som sagt at truslene i januar i år, knyttet seg til Tormod Carlsens verv i Kulturrådet. Jeg har ikke skrevet om hva slags chattegruppe «Alt for Norge» var, eller kommentert de mulige motivene til de involverte, men ut ifra det som står om historikken i Avtalen, oppfatter jeg det som et sammensatt bilde.

Stephansen siterer enkelte deler av historikken, som at «den ene av de to anklagede (har) ‘fulgt med på Tormod Carlsen helt siden 2012’», og at vedkommende «samlet informasjon om ham. Når hun også oppdaget at han er medlem av partiet Rødt og sitter på mye makt i norsk kulturliv, bestemte hun seg for å lage en ‘mappe’ på han.» Det fremgår altså av historikken at Carlsen har vært under oppsikt av politiske grunner, og at den ene av de tiltalte «har hatt en sterk mistanke om at det er «noe ‘muffins’ med denne personen.»

Erik Stephansen skriver videre at denne personen, flere år senere, «blir provosert av ‘en pågående aksjon mot facebookgruppen Sløseriombudsmannen fra ulike kunstnere». Dette er ikke helt korrekt, siden det var den andre tiltalte som koblet mappen på Carlsen med den pågående aksjonen, og «i sinne over det han opplevde som en politisk kampanje sender et sarkastisk ordspill på Ways of Seeing debatten og skriver at også han ‘ligger i buskene’». I Avtalen fremgår det videre at vedkommende «engasjerte seg for at flere skal gjøre det samme», hvilket bekrefter Tormod Carlsens opplevelse av at meldingene han mottok i januar var koordinert. I motsetning til Stephansen mener jeg at både trussel-meldingen om at «noe kan skje» i forbindelse med en mulig tildeling til Mette Edvardsen og sinnet over den angivelige kampanjen mot Sløseriombudsmannen blant kunstnere, er viktige medvirkende faktorer i det Carlsen opplevde om en koordinert aksjon, da meldingene kom 22.-26. januar.

Det gjenstår fortsatt å få klarhet i hvorfor de koblet Carlsen til den «pågående aksjonen» mot Sløseriombudsmannen. Og om det har sammenheng med at Carlsen i forveien hadde rettet intern kritikk mot Kulturrådets podcast, der Sløseriombudsmannen fikk uttale seg anonymt, noe Carlsen mente var et brudd på Vær varsom-plakaten og som han oppfattet som uforsvarlig. Dette er omtalt i flere sammenhenger (blant annet her, ekstern lenke Aftenposten), men det er uvisst om eller på hvilken måte chattegruppen i så fall hadde fått innsyn i de interne e-postene (fra Carlsen) i Kulturrådet.

Spm. 3 «Og så lurer vi selvsagt på hva som er ditt overordnede tilsvar til Stephansens kommentar.»

Erik Stephansen er jo ikke bare ut etter meg, men det han kaller «kunstmiljøet», og første del av kommentaren handler om uoverensstemmelser mellom Begard Reza og Kjetil Rolness, i tilknytning til Ytringsfrihetskommisjonen og debatten rundt den. Det at Stephansen kobler denne «dokø-debatten» til undertegnede og til Hanan Benammar, som ikke bare rettet kritikk mot Sløseriombudsmannen, men også mot hvordan den anonyme Facebooksidens virksomhet følges opp i andre medier viser at det dreier seg om mer enn Konfliktrådet-saken, og kanskje først og fremst om Nettavisens egen redaksjonelle holdning til og samarbeid med Are Søberg, som avisen nå også har engasjert som spaltist. I kommentaren min siterte jeg fra også Are Søbergs (Sløseriombudsmannens) innlegg på Ytringsfrihetskommisjonens innspillmøte (23.06), hvor han gikk til angrep på Kulturrådet, som han mente var blitt et «politisk virkemiddel for en illiberal autoritær kultur, woke-bevegelsen». Han hevdet videre at i Kulturrådet kommer politikken først, mens kunsten er sekundær. Dette gjorde han Søberg med en henvisning til et intervju med Camara Lundestad Joof i Dagsavisen, hvor hun vel å merke ikke snakker om sitt verv i Kulturrådet, men om sitt eget kunstnerskap og engasjement mot rasisme. Det interessante ved Are Søbergs utfall her, er at måten han tar ting ut av kontekst, minner så tydelig om Facebook-profilen Sløseriombudsmannen sine metoder. Men Are Søbergs kritikk av Kulturrådet og norsk samtidskunst ga ham som kjent rød løper til den regjeringsoppnevnte Ytringsfrihetskommisjonens offentlige innspillmøte.

Jeg forstår det som Erik Stephansen er opptatt av å «renvaske» Sløseriombudsmannen. Men jeg synes han gjør det på en merkelig måte, siden han i samme slengen bagatelliserer alvorlighetsgraden i straffesaker som bringes opp for Konfliktrådet. Hvis jeg skulle argumentert for at chattegruppen «Alt for Norge» bare var ute etter Tormod Carlsen av politiske grunner, ville jeg ikke stukket under en stol at gjennomgangen i Konfliktrådet har ført til at de to tiltalte har «tatt selvkritikk på at deres metoder og verktøy har vært «uforsvarlige». Kommentaren til

Stephansen inneholder også en insinuasjon om at «det ikke ble en dusør denne gangen heller.» Jeg har ikke gjort krav på Morten Traaviks dusør, og har heller aldri sagt eller ment at Sløseriombudsmannen / Are Søberg har ansvar for de truslene det her er snakk om. Den utlovete dusøren ser jeg som et medie-stunt for å skape konflikt og forsyne Traaviks hyperteater Sløserikommisjonen med drivstoff. Det leder meg tilbake til det at Tormod Carlsen ufrivillig har blitt trukket inn i en debatt om Sløseriombudsmannen.

Meg bekjent har ikke Carlsen kritisert Sløseriombudsmannen offentlig (i motsetning til Mette Edvardsen og andre). Men han har som sagt kritisert podcasten, og han ble mer eller mindre presset til å sitere Messenger-truslene, da Morten Traavik utfordret ham på om truslene (de vi snakker om her) var reelle. Det måtte Carlsen svare ja på (Scenekunst.no, ekstern lenke). Nå ønsker han, som det fremgår av Stephansens kommentar, å legge saken bak seg. Og han vil ikke intervjues. Likevel gjengis det to eller tre uttalelser av ham. Så vidt jeg forstår har han sendt inn en rettelse. Men mitt inntrykk er at det Carlsen først og fremst søker å unngå, er å bli en del av Morten Traaviks stadig pågående scenekunstprosjekt Sløserikommisjonen, som nå i det siste tilsynelatende har dreid seg om å få folk til å gå på dusør-limpinnen. Dette er en avsporing fra den debatten som har vært ført i scenekunstmiljøet, og som har knyttet seg til Sløseriombudsmannens metoder, og hva postingene hans har ført til av presseoppslag og hets i forskjellige kommentarfelt og sosiale medier. Kunstmiljøet har også merket seg at det har utløst reaksjoner fra politikere i FrP, og da som følge av nettopp Nettavisens nyhetsoppslag (Stortingspolitikere er “drittlei av drittkunst”).

Til slutt må jeg si at jeg stusser over at Erik Stephansen gjør et så stort nummer av min familietilhørighet, og det at jeg er gift med Dag Solstad. Men hvis vi nå først skal snakke om ekteskapelige maktkonstellasjoner i denne forbindelse, er det vel mer relevant at Nettavisens sjefsredaktør Gunnar Stavrum er gift med Kjersti Løken Stavrum, som er leder for Ytringsfrihetskommisjonen, som jo har samarbeidet med Traavik ved at medlemmer derfra har deltatt i forestillingen Sløserikommisjonen.

*

Erik Stephansens kommentar ble delt på Facebook. av bl.a. Kjetil Rolness, som er medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Undertegnede, Therese Bjørneboe, har etterlyst en kommentar fra Rolness og andre medlemmer av kommisjonen.