Nye scenerom og produksjonslokaler: hva er behovene?

– Med et scenerom som kaffelageret, med sine 1400 kvadratmetre, vil våre muligheter til å arbeide langsiktig og undersøkende, både med og uten aktører i rommet, være til stede på en helt ny – og for oss – nødvendig måte.

       Dette sier Camilla Martens, halvparten av kunstnerduoen Goksøyr & Martens, når vi spør om behovet for lokaler for utvikling av produksjoner i større eller mindre formater. Det er ALI sitt sidebygg, kaffelageret, som Martens snakker om her, et rom som tildrar til seg interesse for visning av scenekunst. Og der denne artikkelen stort sett tar for seg behovene til det frie feltet innen dans og teater, ser nå både Nationaltheatret og det frie feltets hovedsamarbeidspartner i Oslo, Black Box teater (BBt), seg om etter midlertidige lokaler. Men mens det nylig ble klart at Nationaltheatret blir værende i moderhuset i enda et år, skal Black Box teater ikke bare renoveres: bygningen de holder til i på Dælenenga kommer til å bli revet i januar 2024. Noe som betyr at teatret vil være hjemløse i flere år før et nytt scenehus er på plass (se mer på teatrets hjemmeside).

Forpliktelse rundt Aker brygge på 80-tallet         

Under møtet på Filipstad 11. juni, som vi rapporterte fra på shakesperetidsskrift.no, fortalte dessuten Erik Ulfsby om Det Norske Teatrets behov for større øvingslokaler. Tove Bratten, tidligere direktør for Danse- og Teatersentrum, nå selvstendig rådgiver og pensjonist, pekte, ikke minst med selve sin tilstedeværelse på hvordan man igjen kan etablere en for feltet veldig viktig virksomhet for utvikling av ny scenekunst, nær der Black Box teater lå i årene 1985-2003. Bratten var styreleder på teatret i en periode da det lå på Aker Brygge, i samme bygning som Teaterhøgskolen. Selve etableringen av teatret fant sted på initiativ fra Danse- og Teatersentrum, som fremdeles formelt sett er eiere av Black Box teater. Tove Bratten sa på møtet at det nå er på tide å samles til en fornyet innsats for en etablering av en ny arena (se egen sak).
                   
 Ett initiativ fra det frie feltet

 Det er Rintala Eggertsson arkitektfirma som sammen med Goksøyr og Martens og flere andre har startet med å prosjektere en virksomhet i havnedistriktet Filipstad i Oslo. Det er god timing, for forholdene er gode for å bygge noe som mange kan dra fordel av, og sannsynligvis ikke bare Oslo-kunstnere. ALI Kaffes gamle kontorbygning, med sitt tårn i havnen mellom Tjuvholmen og Frognerkilen, er tilstrekkelig stor til å gi husrom både til frie grupper på scenekunstfeltetog andre. Tårnet har mange mindre rom til prøver, kontorer, atelierer og verksteder. Camilla Martens bekrefter bildet:

          – Til slutt er det viktig å få med at et sted som ALI Kaffebygget også vil kunne bidra til å styrke forholdet mellom ulike scenekunstnere. Årsaken er at det er stort nok til å kunne romme flere kompanier samtidig – noe vi har fått bekreftet i den perioden det har vært mulig å ta bygget i bruk.

Hun fortsetter med å beskrive egne behov:

– Når det gjelder Goksøyr & Martens, har vi hatt utfordringer knyttet til rom og spillesteder i mange år. Dette skyldes først og fremst at vi arbeider med en publikumstribune som sørger for at forestillingene våre kan sees fra et fugleperspektiv. Tribunen har det vært mulig å sette opp både på Nasjonalteatret og Det Norske Teatret, men fordi den krever så stor plass er det begrenset hvor lenge den kan finnes i et rom – og dermed også hvor lenge en prøveperiode med en tilfredsstillende romlig situasjon kan vare.

        Mia Habib, som har tilbrakt en tid i bygningen og er en del av gruppen som utvikler prosjektet, sier:
        – Vi fra det frie feltet har mange utfordringer når man trenger å prøve med sceneteknikk og som oftest ikke kommer inn på scenene før like før premiere. Når man da skal prøve inn en stor produksjon er det ekstremt dyrt å leie et rom med sceneteknikk, og i mange tilfeller har vi nesten ikke klart det økonomisk. Dette gjelder mange i feltet. I tillegg til kostnadene er det så stor pågang til de få rommene som finnes at vi til tider har vært på nippet til å si nei til spilling fordi vi ikke finner prøverom i forkant. 

Ulike behov

De internasjonalt aktive Ida Müller og Vegard Vinge, som for tiden holder til på en skole på øya Flø på Hareidlandet (Sunnmøre), er en annen viktig del av dette utviklingsprosjektet på Filipstad. Et par andre grupper som har gjort seg gjeldende internasjonalt, bør også nevnes her som eksempler. De Utvalgte har etablert et produksjonsrom på egenhånd i et gammelt naust på Nesodden, som er 70 kvadratmeter stort. Det eies av Nesodden kommune, men drives av De Utvalgte, og kan leies av andre kunstnere når gruppen selv ikke bruker det. Denne typen «mindre produksjonsrom» er allikevel ikke vanlig. De erfarne kunstnerne i Verdensteatret har på sin side vært tvungne til å flytte til industrilokaler på Alna, nordøst i Oslo, men kan bli tvunget til å flytte igjen om noen få år, ifølge Asle Nilsen og Janne Kruse. Virksomheten deres krever at de over tid skal kunne bygge romslige, tekniske løsninger i full skala, noe som gjør deres behov for produksjonsfasiliteter spesielt. De trenger ganske enkelt rom som er like store som de scenene de spiller på, og har altså lignende behov som Goksøyr & Martens.

   Det er altså større lokaliteter scenekunstfeltet mangler. NST har kontaktet en rekke personer i det frie feltet, og det skorter ikke på engasjement. Dansekompaniet Zero Invisibility Corp. og koreograf Ina Christel Johannessen mener at det er gjort forsøk på dette før, inkludert et danseproduksjonsrom i Nydalen i Oslo, kalt Nydans, men dette ble tvunget bort til dels av kommersielle interesser uten at det var så mye en kunne gjøre. Johannesen sier at man ikke har klart å samle seg om dette tidligere, på tross av at mange har jobbet for det, og at da basisgruppene innen feltet hadde møte for flere år siden, var det ifølge henne stor uenighet om hvilke behov som fantes. Allikevel har hun selv medvirket til at Scenehuset på Majorstuen kunne bli et sted allerede i 1990. Dette ble overtatt og drives i dag av Danseinformasjonen. Hun nevner også et kommende, stort prosjekt utenfor Bergen, på Stura i Øygarden kommune, som er planlagt som et sted fullt utstyrt for produksjon av forestillinger.

   Pernille Mercury Lindstad ved Theater F bekrefter at det er vanskelig å stå mot kommersielle interesser i sentrumsnære områder i Oslo. Whitelight Teater F (WTF) mistet sine produksjonslokaler på Tøyen for et par år siden til en privatperson som skulle bygge et treningsstudio. Ambisjonen med scenerommet hadde vært å få slippe grupper fra forskjellige fagområder inn for å bygge ulike samarbeid i et felles forskningsrom. Siden de forlot disse lokalene, heter de nå bare Theater F. Lindstad peker også på et annet problem med å leie lokaler:
– Da vi fortsatt hadde rommet ble vi spurt en del, men det var få som hadde råd til å leie seg inn. Så det betyr at leieprisene må være veldig lave når et kompani eller andre skal inn og prøve.
 

Har du inntrykk av at det har blitt vanskeligere å gjennomføre produksjoner på grunn av høye husleier?

 – Ja det tror jeg er et hovedproblem. Og i hvert fall hvis du jobber med et fysisk utgangspunkt. Det som ofte skjer er at det tvinger produksjonen til å skape resultater på veldig kort tid, så la oss si at du skaper en forestilling på tre dager, på grunnlag av at det bare er da du kan samle alle i rommet. Jeg tror at resultatet er at et utrykk ikke får lov til å utvikle sin prosess. Det kan lede til et veldig planlagt scenario, og ikke minst ensomhet i forkant av en produksjon, der du på ulike uorganiske måter frembringer et samvær. 

             Det frie feltet ser ikke ut til å ha klart å samle seg rundt dette før, og for igjen å ta Ina Christel Johannessen, viser hun til visuelle kunstnere, som ofte er mye flinkere til å få til studiofasiliteter når slike behov oppstår. Kanskje av naturlige grunner, fordi scenekunst ofte krever tekniske fasiliteter. Koreograf Ingri Fiksdal berører det samme problemet. Hun forteller:

– Jeg har kanskje ikke nok fartstid i feltet til å vite om det er vanskeligere å finne rom nå enn før. Henger det også sammen med at vi har blitt flere i feltet? Men jeg kjenner meg igjen i det at det finnes svært få steder hvis man vil jobbe med f. eks. lys og scenografi tidlig i prosessen. De få rommene hvor man kan gjøre dette, som f. eks. produksjonsrommet på Rom for dans, til en viss grad Scenehuset i Oslo og nå nylig KLODEN, er gjerne booket opp lang tid i forveien. Av disse er særlig Rom for dans kostbart. Sentralen er ikke aktuelt, det blir alt for dyrt å leie der mer enn på timebasis og da funker det jo ikke. Så her er det helt klart et behov!

   Ingri Fiksdal prøver å summere opp visningsmulighetene:

– Det kommer stadig nye arenaer for visning. RAS, IMIR/RIMI, Kloden, Dansenett Norge, Montebello, Ravnedans, Teaterfestivalen i Fjaler, Multiplié med flere. Jeg ser også at mange yngre aktører velger seg vekk fra programmerende «maktsentra», og heller setter opp ting i egen regi utenfor disse scenene. Jeg har forstått dette som ideologisk forankra like mye som mangel på tilgang, men her kan jeg jo ta feil. 

Ulike modeller spiller sammen

Hva sier de som er ansvarlige for lokaler og fungerer som medprodusenter? Shakespearetidsskriftet har vært i kontakt med Dramatikkens hus, Black Box teater og Vega Scene. De har forskjellig fartstid og ulike funksjoner i bransjen. Line Rosvoll på Dramatikkens hus forteller at de ofte blir bedt om å leie ut til både prøver og forestillinger, selv om de verken er en produserende eller programmerende scene. På den annen side kan de, i en fase av arbeidet, tilby kompanier en form for «verkstedperioder» i opptil fire uker, for utvikling av tekst og konsept. Vanligvis blir det i realiteten bare for en uke av gangen. Rosvoll kan imidlertid meddele at:

– Som følge av dette har vi nylig besluttet å innføre «scenerom-tildelinger», disse starter vi med i sommer, da vi selv har ferieavvikling i juli. Vi har innført nye låse-systemer for å kunne gi bort/låne bort scenerommene vederlagsfritt til kompanier og skrivende i ferier, helger, kvelder eller dager der vi ikke selv har fylt rommene med program. Dette tilbudet er ennå ikke kjent for hele bransjen, og er i første omgang et pilotprosjekt. Et tilbud som har gått ut til nåværende og tidligere husdramatikere.

   Line Rosvoll sier også at deres partnere trenger kontorer og tilgang til profesjonell ekspertise i form av et fagmiljø. Imidlertid har de et problem med kontorlokalene sine, noe som gjør det krevende å jobbe, ikke minst for de egne dramaturgene og det administrative personalet. Hun understreker at det ikke gis nok tid i scenerom generelt i Norge,verken fra programmerende scener eller festivaler, noe som oppleves som et stort problem av mange grupper som Dramatikkens hus har kontakt med.

Flaskehals

Anne-Cécile Sibué Birkeland ved Black Box teater sier at 75 pst. av alle kompanier i Norge er basert i og rundt Oslo, og at det er stor mangel på plass til de ulike produksjonsfasene.

        – Mange prøvelokaler har ikke det tekniske utstyret som kreves for den siste fasen av en produksjon, mens arbeidet med scenografi, lys og lyd for mange kunstnere blir stadig viktigere i de tidligere fasene av en produksjon. Her kan et enkelt prøverom ikke dekke deres behov i det hele tatt.

        Hun mener at norsk kulturpolitikk har hjulpet det frie feltet mye med støtte på produksjonssiden, men at det ikke har være tenkt så mye på helheten.
       – Hva skjer i de ulike fasene av en produksjon? Hvor skal kunstnere avvikle research og ha prøver? Hvor presenterer de sine produksjoner? Her finnes det en åpenbar flaskehals, med et livlig felt bestående av fire generasjoner aktive, utøvende kunstnere, som skaper veldig mange produksjoner, men som står uten tilstrekkelige muligheter for presentasjon i Oslo og resten av Norge. Fra mitt perspektiv ser jeg at det er et ekstremt dynamisk miljø som samtidig konkurrerer mye med hverandre, noe som skaper frustrasjon og friksjon. Derfor, i en hovedstad som Oslo, burde det være flere scener for det frie feltet, med et bredere utvalg av modeller: kunstnerstyrte hus i forskjellige størrelser, scener det er mulig å leie og flere programmerende scener. Det skaper flere muligheter og mindre av et konkurrerende miljø, som igjen skaper mer solidaritet mellom kunstnerne. Eksempler på dette kan sees i byer som Brussel og Berlin. 

          Her mener Sibué Birkeland at Black Box teater pålegges mye ansvar. De bruker allerede lokalene sine til prøver 250-300 dager i året, i tillegg til alle de forestillingene som også spilles. Dette på bare to scener. Dette betyr også at det slites veldig på lokalene.

        – Vi må ivareta helt avgjørende behov for det uavhengige, frie feltet, og ta både lokalt og nasjonalt ansvar. Men vi har ikke plass eller ressurser til å gjøre det annet enn i mindre grad. Situasjonen er usunn både for kunstnerne selv og for Black Box teater, ettersom forventningene til oss er så høye. Derfor har feltet behov for mer oksygen, og dette kan bare skje hvis flere produksjonsrom og scener ble gjort tilgjengelig, sammen med mere ressurser.

          Her kan en legge til at de nåværende lokalene til Rom for dans også vil forsvinne når Black Box teater skal rives. Det er ingen tvil om at Oslo som kommune har mulighet til å bidra til utviklingen. 

            På Oslos yngste scene, Vega Scene, svarer begge de kunstneriske lederne, Katinka Rydin og Hege Aga Edelsteen, på hvordan situasjonen ser ut for dem. Her er fokuset annerledes.

       – Vega Scene har stor pågang fra scenekunstprosjekter som søker spillested og prøvelokaler. Vi har dessverre ikke mulighet til å tilby prøveperiode for scenekunstprosjekter hos oss. Vi har kun en sal som er rettet mot publikum og må leie prøvelokale til egne produksjoner andre steder. Så behovet for prøvelokaler i Oslo er stort.

   Rydin og Edelsteen sier at mange av kompaniene de jobber sammen med, ser etter bedre leieavtaler utenfor Oslo sentrum, noe de mener kan være en måte å ta vare på de ressursene som allerede eksisterer.
 – Man må stille spørsmålet om scenekunsten i større grad må tenke seg ut av sentrums-kjernen for å finne bedre forhold og mer forutsigbare rammer. Det er større muligheter for kompanier med forutsigbar økonomi til å lage seg en lengre planleggingshorisont med tanke på prøvelokaler og produksjonssamarbeid. Hvorfor må alle prøve i Oslo Sentrum? Vi håper at flere ser muligheten i å samarbeide med scener eller kulturhus utenfor sentrumskjernen. Her kan det finnes muligheter for lengre leie-avtaler, sier Rydin og Edelsteen. 

   Man kan også spørre om alle kulturhusene som er bygget i Norge de siste 15-20 årene tar sin del av ansvaret for utviklingen av scenekunsten i det frie feltet. Det er mulig at det kreves aktiv koordinering mellom flere slike scener for at dette skal kunne skje. Asle Nilsen og Janne Kruse på Verdensteatret er uansett klare på at man ikke skal flytte kunstnerne ut av Oslo sentrum:
 – Det er selvfølgelig et problem at leieprisene i indre Oslo er blitt så høye at kunstnere presses ut av sentrum. Det er et tap for Oslo som by når kunstnerne forsvinner. Vi var så heldige å finne lokalet på Alnabru, men gentrifiseringen er også på vei hit. Hvis en bygning som ALI Kaffebygget kunne blitt et sted for produksjon og visning av ny scenekunst haddedet været fantastisk for Oslo og hele Norge.