Fredrik Brattberg: Gjentagelsenes mester

Den norske anerkjennelsen av Brattbergs dramatikk ligner nemlig progresjonen i hans egne tekster: Ett langt skritt fram – tilbake til start – og to skritt fram. 

Dramatikerens tekster spilles jevnlig på scener verden over. Det er faktum han gjerne snakker om. Jeg må innrømme at de første gangene jeg hørte Fredrik Brattberg fortelle om sine internasjonale suksesser, så tenkte jeg at han skrøt. Jeg vet at jeg ikke var alene om slike tanker. Men nå når dette intervjuet skulle gjøres, leste jeg hans samlede produksjon – nærmere 20 skuespill. Jeg har også gått gjennom ei liste med samtlige oppsetninger av hans dramatikk. Jeg ble sittende igjen med en glede over forfatterskapet og en forundring over at han til tross for vakker omtale og gjeve priser, er så lite spilt i eget hjemland. 

Fredrik Brattbergs debutstykke Tilbakekomstene var en braksuksess på Dramatikkfestivalen i 2011. Oppsetningen ble flyttet over på Nationaltheatret året etter, og dramatikeren ble tildelt Ibsenprisen. Deretter tok norsk teater en Brattberg-pause inntil Det norske mikroteatret satte opp Urtene. Komfyren. Koppen. i 2018. Den Nationale Scene viste Sørsida i 2019/20. Instruktøren var den samme som på dramatikkfestivalen, Tyra Tønnesen. Iscenesettelsen av Sørsida førte til at Fredrik Brattberg ble nominert til Heddaprisen for beste scenetekst. Dette er dramatikerens norske karriere. At den er spinkel skyldes ikke skrivesperre fra hans side. Brattberg har, som nevnt, fullført rundt 20 dramatiske verk siden debuten. Ute i verden spilles hans dramatikk jevnlig – særlig i Frankrike og Tsjekkia.

I juni i år var det israelsk premiere på en radikal versjon av Tilbakekomstene. I november kommer urpremieren på bestillingsverket Ivanoff opp på Théâtre de la Cité i Toulouse. Det blir dessuten to oppføringer av Sørsida i Frankrike i år – en i Marseille og en i Paris. Teater Brunnsgatan 4 i Stockholm skal sette opp Virus. I januar 2022 planlegger Vega Scene og coprodusentene Nordland Teater og Hålogaland Teater en produksjon der de lar Det han vil si dem og Som på natten utgjøre enn helaftens forestilling.

Jeg starter intervjuet med det opplagte spørsmålet:

– Hva er grunnen til at du spilles så mye i utlandet og så lite her hjemme?

Han svarer oppgitt:

– Når det skrives noe om meg, så er det jo alltid dette som er vinklingen. Jeg synes det er uheldig at jeg alltid kommer ut som en slags klagebøtte. Jeg har jo egentlig bare tenkt at de får sette meg opp, de som har lyst til det. Selvfølgelig finnes det ikke noe mere lukrativt enn å bli spilt på et norsk institusjonsteater sånn pengemessig, så man ønsker jo å komme dit. Men det er ikke mange dramatikere som skriver et stykke, sender det inn til et institusjonsteater og får det antatt. Som regel får en dramatiker en bestilling først når en institusjon skal dramatisere ei bok eller vil ha et verk om et bestemt tema. Det er veldig få norske dramatikere som kan skrive sitt eget hjertebarn og så få det antatt. Sånn sett er det kanskje naturlig at jeg er lite spilt i Norge. 

Komponisten som ble dramatiker

Det er altså nødvendig at jeg snarest snur denne artikkelen vekk fra den uheldige vinklingen og skriver om dramatikerens produksjon: Til nå er det utgitt tre bind med hans tekster på Transit Forlag. Det første som slo meg ved gjennomlesningen av Fredrik Brattbergs dramatikk, var hans formmessige særpreg: repetisjonene. De samme scenene gjentas igjen og igjen, men med endrede nyanser, nye detaljer eller med en handling som snur den første scenen på hodet.

Leseropplevelsen beskrives godt av franske Berta Öszike Sipos som har skrevet en masteroppgave om Fredrik Brattbergs dramatikk. Hun forteller om hvordan nysgjerrigheten trekker henne videre i teksten fordi gjentagelsene endrer hennes tolkning og forståelse underveis:

«Den stadige gjentagelsen av motiver økte mitt ønske om å forstå hva han ville fortelle. Som en leser vant til tempoet til det tjueførste århundre, var jeg utfordret av dramatikerens tekster. Utålmodige som man er i dag, kjente jeg faktisk frustrasjon ved å studere disse stykkene som går veldig sakte eller som ikke skrider frem i det hele tatt. Det var derfor interessant at han i stor grad stimulerte forestillingsevnen min med bruk av få midler.»[1]

 Brattbergs variasjoner av gjentatte scener og handlinger skriver seg fra hans musikalske bakgrunn og utdanningen som komponist. Han foretrekker musikk der form og innhold er sammenfallende, og han insisterer på at hans dramatikk skal ha den samme kvaliteten – formen skal skape innhold. I debutskuespillet Tilbakekomstene valgte han den enkle A-B-A formen fra musikkens gjentagelser av tema og overførte prinsippet til teatret. I stykkets første scene møter vi et foreldrepar som antar at deres sønn er død. Foreldrene er totalt oppløst i sorg. Så skjer underet; sønnen vender tilbake i live. Gleden ved gjenforeningen er overveldende. Men sønnen dør flere ganger og returnerer hver gang til livet og til foreldrene. Dramatikeren skriver: «Slik fortsetter det helt til foreldrene drives ut i likegyldighet. En kan si at formen bestemmer handlingen. Det er formen som bestemmer at sønnen skal dø for fjerde gang og så komme tilbake.» [2]   

Tilbakekomstene

Tyra Tønnesen hadde altså regien på urpremieren. Fredrik kaller det «et veldig godt møte». Han fulgte prøvene og fikk en rask og solid innføring om overgangen fra tekst til scene.

– Tyra pekte på at karakterene mine alltid hadde baktanker. De sto i en spenning mellom det de sa og det de gjorde, forteller han. 

– Som regissør står Tønnesen i Stanislavskij-tradisjonen. Hun deler karakterene inn i hva de sier, hva de tenker og hva de gjør. Dermed lærte jeg at hvis regissør og skuespillere skal få spillerom i mine tekster, må jeg skape spenninger mellom karakterenes tre deler.

            Fredrik Brattberg kom rett fra musikkmiljøet. Han var ikke bevandret i teatermoter og teaterkonvensjoner. Han ler ved minnet om at han hadde skrevet inn en scene hvor teaterblodet fløt:

            – Jeg fikk mye motstand på det blodet, fikk beskjed om at det hørte hjemme i revyen, ikke på en avantgardescene.

            Brattbergs tillit til teaterkunstnernes evne til iscenesettelse har siden preget hans tekster. Han lar sine karakterer kjøre det bil og legge ut på båttur. Noen rollefigurer kaver rundt i vannet og én drukner midt på scenen. Dramatikeren bekymrer seg ikke det aller minste for hvordan dette skal løses teknisk og kunstnerisk.

– Det finnes mange kreative sceniske måter å kjøre bil på uten at man nødvendigvis må trekke en hel bil inn på scenen, hevder han.

Oppsetningene av Tilbakekomstene har brakt Brattberg rundt i verden. Han har mistet tellingen, men mener å ha sett et sted mellom 15 og 20 oppsetninger. Han vil gjerne overvære alle sine premierer:

– Jeg lærer mye om egen skrivemåte når jeg ser de ulike tolkningsmulighetene, forklarer han og legger til:

–  Da jeg dro til Romania for å se Tilbakekomstene for eksempel, var jeg full av fordommer. Jeg forventet meg ikke så mye. Men jeg traff dyktige, nydelige mennesker som snakket gjennom min tekst og ga av seg selv. I oppsetningene er det jo alltid en kjerne som er den samme. Men de klærne som ensemblet har kledd på stykket kan variere veldig. I Tsjekkia for eksempel så jeg en versjon der Sønnen var en vampyr med hoggtenner. Foreldrene var nødt til å drepe ham for å overleve. Det var en god tolkning.

Den hittil siste oppsetningen av Tilbakekomstene fant sted på Jaffa Teater i Tel Aviv i juli i fjor. Dette teatret deles av to kompanier – ett i israelsk og ett palestinsk. Det var det israelske ensemblet som tolker det norske skuespillet. Brattberg kunne ikke være til stede, men regissøren, Raiz Weiner, har forklart at han bruker stykket til en politisk kritikk av jødenes endeløse sorgprosess, der Holocaust og de tusen år med diaspora fremdeles skal sørges over. 

– Jeg ser at stykket mitt godt kan tolkes inn i en slik kontekst. Det kommer til et punkt der foreldrene ikke makter å sørge mer, sier dramatikeren. 

Fredrik Brattberg har funnet sitt eget uttrykk, og han vet at han kan leve av sitt forfatterskap. 

– Det er et livslangt prosjekt for å kunne utvikle denne skrivemåten jeg har funnet. Det jeg er god på. Det er minskrivemetode, ingen andre er gode på den, proklamerer han.

Intervjueren må straks innvende at det høres ut som en oppskrift på stagnasjon.

Men Fredrik er rask til å svare at han snakker om en utvikling som skal fylle et livslangt spenn. 

– Skrivemåten eller forholdet mellom formen og innholdet er en fellesnevner i mitt forfatterskap, men det er klart at jeg alltid må utvikle meg. Et nytt stykke må alltid bringe noe radikalt nytt.

De alminnelige menneskene

Også i sitt skuespill nummer to, Monsemann fra 2011, bruker Brattberg den repeterende formen som genererer innhold. 

– Innholdet må være som melodien, forklarer han. 

– Men melodien må også være formen. I Monsemann repeterer foreldrene hele tiden tre påstander om Monsemann. Men effekten blir ikke bare at publikum får høre foreldrenes historie mange ganger, formen skaper et nytt innhold. Gjentagelsene endrer publikums oppfattelse av disse to foreldrene. 

Intervjueren nikker. Jeg opplevde akkurat den effekten da jeg leste Monsemann. Foreldrene virket normale i første scene. Deres snakk om at sønnen alltid prater som en foss, at han alltid spiser dobbelt porsjon med dessert og at han har fått klappe en hamster på skolen, ligner den typen familiemyter foreldre ynder å fortelle. Men de to fastholder de samme fortellingene uansett hva slags korreksjoner de får utenfra. Monsemann er både umælende og usynlig. Etter et par repetisjoner mener jeg at foreldrene er gale. Ved stykkets slutt er jeg opprørt over hvor grusomme de er mot den sønnen som aldri kommer til syne på scenen. Fremdeles opprørt, spør jeg:

– Er dette ment som en utvidelse av normale situasjoner eller som en kritikk av normaliteten?

Brattberg svarer:

– Utgangspunktet for stykkene mine er en normal eller hverdagslig scene. Men i det repetisjonen starter ser man at det ligger noen annet bak, noe som langsomt åpenbares. 

Han foretrekker de vanlige menneskene og vil ikke skrive teatertekster om store overordnede politiske saker. Hans utgangspunkt er små dagligdagse detaljer innenfor den private sfæren. 

Brattbergs to første skuespill handler om unge gutter og deres foreldre. Deretter fører forfatterskapet oss videre til en ny livssituasjon; han skriver om unge nyetablerte par, med eller uten barn – ofte under press fra en velmenende foreldregenerasjon som blander seg i de unges privatliv. Situasjonene i skuespillene er stilisert og allmenngyldige, men følger likevel Brattbergs eget livsløp. Det er umulig å ikke bemerke det. Finnes det et selvbiografisk element i denne rekken med skildringer av privatliv?   

– Winterreise (2016) skrev jeg da jeg fikk min første datter, bekrefter Brattberg. Men han presiserer øyeblikkelig at han skaper kunstige karakterer. Hvis man skal forstå Alfred og Anne i Winterreise som ekte mennesker, er de jo ikke er vel bevarte. Men det er som med mennesker i moderne malerier; ingen mennesker ser slik ut. På en måte bærer de noe av sitt indre utenpå seg. Kunst er en kunstig framstilling. Alfred i Winterreise har de samme følelsene som jeg hadde da vi kom hjem fra sykehuset med vår nyfødte datter. Jeg ville bare gjøre sånne primitive ting som å telle barnets fingre og tær. Men 20 prosent av meg så det hele utenfra og tok avstand.

Winterreise handler altså om et par som kommer hjem med barnet sitt for første gang. Den første scenen er så fin og ektefølt. De teller fingre og lukter på barnet. Så begynner repetisjonene. Paret henviser til den første inderlige scenen for å understreke hvor gode foreldre de er, hvor riktige deres følelser er. 

Brattberg forklarer:

– Slik løsriver de seg trappetrinnvis vekk fra denne ekte scenen. Den mister sin virkning. Da kommer panikken.

 Winterreise er oppført i Marseille og i Shanghai. 

– Jeg så Wintereise på La Rose de Vents Scène Nationale i Marseille. Instruktøren Tommy Milliot hadde skapt en minimalistisk oppsetning. Den var hyperminimalistisk, foreldrene bare sto ved barnesenga. Det var magisk, forteller Fredrik.

Generasjonsdramatikk

I Urtene, komfyren og koppen (2017) blir det unge paret bokstavelig talt invadert av hans foreldre. De er så velmenende. De vil bare hjelpe og spandere og gi gaver.

– Skuespillet handler om det som skjer når du har ønsker, og så kommer noen andre inn og overtar disse ønskene. De mener det godt, men på en måte ødelegger de for deg, sier Fredrik.

Brattberg kretser om dagligdagse situasjoner i privatsfæren i Faren til barnet til moren, Sørsida, Posisjonen, Katten, Barnet. Båten, Det han vil si dem, Pil-og-bue-gutten og i Som på natten. Han gjentagelsenes mester. Utrolig nok blir jeg stadig overrasket over hvor og når han velger å avslutte sine stykker. Det er komponisten Fredrik som svarer meg når jeg spør om det ikke blir vilkårlig hvor et skuespill slutter når de bare består av gjentagelser.

            Han henviser til Harald Sæveruds Kjempeviseslotten, komposisjonen har en enkel struktur, og er en suksessoppskrift. Den inneholder bare ett tema som repeteres og repeteres med stadig større fylde og styrke inntil det eksploderer i et klimaks der det ikke lenger er mulig å forsterke det lenger.

– Det er en form alle kan forstå og henge med på. Det er virkningsfullt, forklarer Fredrik. 

I Tilbakekomsten repeterte jeg to scener inntil det ikke var mulig å få det sterkere,helt til jeg hadde nådd det maksimale. Da måtte jeg slutte. Jeg går alltid til yttergrensen av hva jeg kan forestille meg. Det er alltid formen som leder meg. Så fort jeg skriver en setning så styrer den det jeg skriver videre. 

Barna

Fredrik Brattbergs behandling av barn fortjener et eget avsnitt. De er ofte til stede på scenen. Men de får ikke egne replikker, nesten ikke sceneanvisninger. De er som rekvisitter for de voksne. Intervjueren må spørre:

– Hva med alle de umælende barna dine? Hva er grunnen til at de ikke får et ord med i laget? 

            Brattberg benytter anledningen til å referere til sin yndlingsfilosof, Heidegger:

– Samvittigheten hos Heidegger er det som kaller deg tilbake til et mer ekte og mer sant liv. Samvittighetens stumme rop, kaller han det. De voksne karakterene mine glemmer ofte barnas behov. Men publikum i salen ser barnet på scenen hele tiden. De oppfatter samvittighetens stumme rop.

Fredrik gir plutselig etter for en distraksjon:

– Jeg har fått meg hund! Den heter Gulla, sier han entusiastisk. 

– Hunden får meg til å oppleve ting på en ny måte. Når jeg ser naturen gjennom Gulla som ligger i gresset under epletreet. Så blir det nytt!

Han vender tilbake til barna som finnes i hans skuespill:

– Barnet får sin plass på scenen, synlig men taust. Du får sympati for dem som ikke tar igjen. Det er den samme med denne hunden som ikke snakker. Hunden klager ikke.

Løsner det nå?

I Frankrike har Fredrik Brattberg et stort navn. Men han retter gjerne den slags utsagn: 

– Ja, i Frankrike har jeg begynt å få et lite navn, sier han.

– Der er folk nysgjerrige. De går i teater for å oppleve noe nytt eller annerledes. I Norge retter teatrene seg etter hva publikum vil ha. Men i Frankrike kommer folk fordi de er nysgjerrige. Det var for eksempel en lesning av ett av mine stykker i en liten by i Normandie. Det kom 150 mennesker for å høre på en lesning av en ganske ukjent dramatiker. Det er en slags respekt for det skrevne ord og for skrivende personer. Det er en helt annen holdning enn her hjemme. Her er det sånn at hvis du forteller at du lever av å skrive, så svarer annen hver person at de også har en forfatter i magen. 

I Frankrike har Brattberg fått anledning til å skape sitt første helaftens bestillingsverk. Regissør Galin Stoev har bedt ham om å skrive om Anton Tsjekhovs 

første skuespill Ivanov. Dette stykket omtales ofte som Tsjekhovs Hamlet. 

– Ivanov gjør ingen ting. Det å ikke gjøre noe, er også en repetisjon, sier Brattberg og forteller om sitt arbeid med verket:

– Jeg tok utgangspunkt i første akt i stykket. Kuttet ut mange karakterer, men beholdt de viktigste, fant de fundamentale elementene, og så repeterte jeg. Jeg mener at jeg klarte å få fram det viktigste for hele første akt gjennom disse repetisjonsmønstrene. Og så tok jeg de neste aktene på samme måte. Egentlig er det blitt en fullstendig ny tekst. Det er ikke et ord fra Tsjekhov igjen i stykket. 

7. november er det premiere på Ivanoff på Théâtre de la Cité i Toulouse. Teatersalen der har 888 seter. Siden skal oppsetningen turnere i Frankrike. 

Men det kjennes altså nesten like stort at Fredrik Brattberg skal opp på Vega Scene i januar 2022, og at oppsetningen skal på turné i regi av Nordland Teater og Hålogaland Teater. 

Katinka Rydin Berge, som er en av de to kunstneriske lederne ved Vega Scene, skal være instruktør. I samarbeid med Fredrik Brattberg har hun satt sammen de to enakterne Det han vil si dem og Som på natten til det hun kaller en familiekrønike.

Ett langt skritt fram – tilbake til start – to skritt fram – og så?  I mål?