Den russiske kulturen er kansellert

Filmprosjektet DAU skylder tittelen til kallenavnet til Sovjets eneste Nobelprisvinner, fysikeren Lev Landau. Det vitenskapelige instituttet hvor han blant annet forsket på å utvikle den sovjetiske atombomben, var forbildet for et fiktivt institutt, konstruert som et kjempedigert filmsett i Kharkiv, som knyttet vitenskapsmannens livshistorie til et portrett av 30 års sovjetiske historie. Det som startet som innspillingen av en vanlig kinofilm, i regi av Iljia Khrzhanovskij, ble til et work in progress, hvor livet til menneskene i det historiske filmsettet ble filmens egentlige materiale. Det oppstod et mikrosamfunn, som eksisterte som en nesten treårig hemmelig tidsreise. Det ble filmet med ett kamera og uten script. Det be tatt opp 700 timers 35 m.m.-filmmaterial. Det medvirket 400 hovedroller, som sammen med utallige statister og gjester utgjorde et «forsøkssamfunn». Det bodde opptil trehundre mennesker på settet, deriblant kjente, internasjonale kunstnere, forskere, prester, sjamaner og eks-KGB-offiserer, som utøvde sine vanlige yrker som forskere, teknikere eller service-personell. De var iført kostymer fra de forskjellige sovjetperiodene, spiste tilsvarende mat, ble betalt i sovjetiske rubler og hadde sin egen avis. Nesten ti år etterpå, foreligger det 14 kinofilmer av DAU-universet. 

I DAU-prosjektet ble det sovjetiske samfunnet fremstilt gjennom en periode på nærmere tre år, i Kharkov (Ukraina). Lever dette samfunnet, 15 år etter innspillingen, videre i Putins Russland?

– DAU-filmene portretterer postsovjetiske mennesker, ikke mennesker fra en annen tid. Vi plasserte postsovjetiske mennesker i situasjoner fra Sovjetunionen, og det viste at de ikke hadde forandret seg så mye. Deres tanker og oppførsel var likedan som for 50 eller 60 år siden. Jeg ble sjokkert over hvor raskt det gikk å adoptere gamle mønstre. Slik oppsto portrettet av den sovjetiske mentalitet. Det er en fresco – gjennom mange separate livshistorier dannes det et større bilde. Den større historien kommer tydeligst til syne på slutten av de to filmene Regeneration og Degeneration. De viser mekanismene som vanlige folk, også intelligentsiaen aksepterer på dette fascistiske instituttet. På slutten inngås en overenskomst mellom KGB-offiseren Ashipov og unge, russiske nynazister om å ødelegge DAU-sivilisasjonen. Og jeg er sikker på, at vi nå på ny også opplever ødeleggelsen av en sivilisasjon.

Manglende historisk oppgjør

Er det bare den ukrainske kulturen som blir ødelagt, eller gjelder det den russiske også?

– Russland og Ukraina er to land med forskjellige kulturer, men begge har blitt voldtatt av det sovjetiske systemet. Og Russland har gladelig overtatt ansvaret for og videreført det sovjetiske systemet. Etter Andre verdenskrig, ville det i Tyskland vært utenkelig at høytstående Gestapo- eller SS-offiserer ble sittende i regjeringsposisjoner. Men det har skjedd i Russland, KGB-folkene har blitt sittende i sine posisjoner. Da Putin ble president besatte han hele sitt miljø med betrodde KGB-folk. Et juridisk og moralsk oppgjør har aldri funnet sted. Det har ikke skjedd et brudd. Ingen unnskyldning, ingen prosess for å avdekke det sovjetiske systemets forbrytelser. Ingen Sannhetskommisjon. Etter 10 år med Jeltsin- og Gorbatsjov-demokrati, ble tvert imot Stalin raskt rehabilitert av Putin. Han har riktignok begått noen feil, men i dag feirer man ham som en stor manager. Putin sier at oppløsningen av Sovjetriket er «den største tragedien i det 20. århundret». Er det mulig å forestille seg at noe liknende ble sagt om Det tredje riket? Nazityskland var naturligvis et annerledes system, det hadde ansvaret for holocaust, og Sovjetunionen beseiret, sammen med noen andre land, Det tredje riket, men totalitarismen var det samme. Hitler drepte andre folkeslag, Stalin drepte sitt eget. Hvis man legge sammen tallene, omkom det noe slikt som 60 millioner sovjetborgere under Stalin-tiden. Svært verdifulle mennesker ble drept, innesperret og forfulgt. På grunn av disse erfaringene flyktet minst 200 tusen mennesker umiddelbart fra Russland etter krigsutbruddet.

«Et karneval»

Hva er det som gjentar seg nå?

– Propagandaen er den samme – den skaper og viser en fordreid verden. Alt blir snudd til sin motsetning – i virkeligheten er det 100 prosent forskjellig, alt blir stilt på hodet. Når de russiske mediene sier at ukrainerne blir regjert av nazister, at de må av-nazifiseres, snakker de om seg selv, når Russland sier at ukrainerne har drept barnehagebarn med deres egne raketter, kan man være sikker på at de har vært russiske. Når man i Russland omtaler kunstnere og intellektuelle som forrædere, kan man være sikker på at de er ekte patrioter. Alt er snudd på hodet. Som i et karneval.

«Den russiske sjel»

En av Putins nære rådgivere er den forhenværende teatermannen Vladislav Surkov. En av arkitektene bak denne disco-verdenen, dette verdi-kaoset i den bevisst produserte statspropagandaen. Hva er det spesielle med Russland?

– Jeg tror at hovedproblemer består i russerne mener at de er et spirituelt folk, med en spesiell sjel. Det er et særskilt folk, som representerer Gud på jorden. De har, tenker man i Russland, en direkte forbindelse til ham og i en viss forstand fritar det dem fra alle regler. I henhold til en bestemt tradisjon oppfatter russere seg som «overmennesker». Selvforståelsen er at vi alltid er best – i ballett, i klassisk musikk, i romandiktninger, i romfart, og fordi vi er noe helt spesielt, er også alltid det vi skaper det viktigste. Fordi du har et spesielt forhold til Gud. I mange russeres selvforståelse, er vi et hellig land, og fordi Russland er noe spesielt og annerledes, eksisterer det heller ikke noen normal moralsk orden i landet. Det eksisterer ikke et rettssystem slik som i Vesten. Vi har aldri hatt demokrati. Men på grunn av denne tilstanden av å være utvalgt, kan du naturligvis også fritt bestemme deg for å hjelpe andre. Du i er din rett til å hjelpe dem – vi, Sovjetunionen har hjulpet mange land, med råstoffer til DDR eller Cuba, og nå «hjelper» vi Ukraina.

«Et kollektivt forfølgelsesvanvidd»

Hvis legitimitet man fornekter. Slik Hitler fornektet Polens legitimitet. Putin betegner det ukrainske språket som en dialekt. For ham finnes det ikke noen likevekt mellom Ukraina og Russland. Medfører dette også at man i Russland har et annet forhold til vold?

– I Russland lever vi med en konstant følelse av at alle andre er imot oss. Det er et kollektivt forfølgelsesvanvidd. Paret med overbevisningen om at vi ikke bærer skyld. Vi har alltid gjort det riktige. Det er bare menneskene i Vesten som aldri har forstått oss. Hvis du er et helt spesielt menneske, har du ingen skyld og forpliktelse mot andre. Da kan du for eksempel skape en bedre verden også gjennom vold. Også av den grunn er den sentrale plassen i Moskva, Den røde plass, en merkelig gravlund i hjertet av landet. Der ligger Lenin og Stalin, sammen med gravene til andre forbrytere. Ingenting minner en om forbrytelsene deres. Sovjettiden er aldri blitt bearbeidet. Noe slik som den tyske av-nazifiseringen har aldri funnet sted. Under paradene på Den røde plass sto Lenin og Stalin bak ryggen på Gorbatsjov, Jeltsin eller Putin. De var der fortsatt. Arkivene til KGB har aldri blitt åpnet, slik som Stasi-arkivene etter 1990. Organisasjonen «Memorial», som har studert disse forbrytelsene, er forfulgt og forbudt. Folkene i KGB har aldri bedt om unnskyldning for at de har ødelagt så mange av landets egne mennesker, kirker og kunstnere. Det motsatte har skjedd – en oberst fra KGB er i dag vår president. Den balsamerte kroppen til Stalin ligger under gravplaten og blomstene. Men det finnes ikke noe minnested for Mandelstam, eller Marina Tsvetajeva, eller Meyerhold. Vi vet ikke hvor det ble av dem. Slik vi heller ikke vet med mange andre

Selv om DAU ble spilt inn i Ukraina, virker det som en krypto-kommunes forsøk på å befri seg fra traumene fra Sovjettiden. Men isteden for befrielsen munner prosjektet til slutt ut i en ødeleggelsesorgie

– For det sovjetiske mennesket var det aldri tillatt å feire livet. Vi har ingen russisk tradisjon for show og underholdning. Man har alltid levd i samme struktur, hvor alt kan endre seg fra det ene øyeblikket til det andre. I dag kan du feire, men så går det nedenom, som i et karneval. Unntakstilstanden er bare kortvarig. Også de nye russerne, de som kom etter Gorbatsjov, visste at deres prakt og glans ville være kortvarig. Man kan ikke videreføre noe. Det kan ikke dannes en kultur. I Russland feirer man bare revolusjonen. Og lidelsen, man dykker lenger og lenger ned i lidelsen. 

Hvorfor tillot dere en gjeng med nynazister å trenge inn i instituttet?

– Vi forsøkte å finne en god slutt. Med en ny generasjon av lykkelige mennesker. Men sånn gikk det ikke. Gruppen med ukrainske nynazister, som så på instituttet som en gruppe komsomoler, beskjeftiget seg med eugenitikk. De ville skape det nye mennesket. De ødela instituttet sammen med noen tidligere KGB-folk. Dette er realiteten i dagens Ukraina – DAU.Degeneration virker plutselig som en dokumentarfilm.

Rabbineren Steinsalz sier i filmen at sosialismen er en messiansk religion, slik som  jødedommen og kristendommen. Og den russiske sosialismen måtte finne sitt utspring i fascismen. 

– Putin ønsker å gjenopprette Storrussland, ikke Sovjetunionen. Han beveges av bildet av et hellig Russland. Holdningen er som en tsar. Russland spiller en særskilt rolle, er et særskilt land. Dessuten tror han han har lov til å omgås Ukraina på samme måte.

Hva skjer videre?

Hvordan vil det gå i Ukraina videre?

– Putin har ødelagt Russland og skapt et stort Ukraina. Ukrainerne har blitt en sterk nasjon på grunn av ham. Den russiske kulturen er blitt kansellert. Hvem er russer nå? Russland blir representert av Putin, ikke av Tolstoj, Dostojevskij, Tsjekhov. Det synes jeg er ille.

I overskuelig fremtid er det umulig å se for seg at du skal kunne vende tilbake til Russland. Der er du en statsfiende. Men som russer, jødisk russer, hvis bestemor ble født i Ukraina, blir arbeidet ditt i Ukraina også vanskelig fra nå av. Hva håper du for Russland etter Putin?

– Bearbeidelse – forhåpentlig. De unge som protesterer i gatene betaler en høy pris. Men de aksepterer ikke at Facebook og Instagram plutselig skal blokkeres som ekstremistiske organisasjoner. De unge lar seg heller ikke manipulere av det statlige fjernsynet, fordi de ikke ser på det. De er allerede del av en global bevissthet. Jeg setter mitt håp til disse ungdommene. Spørsmålet er hvor sterkt regimet er, og hvor voldelig de vil opptre overfor de unge. Det eksisterer ikke en Nei til Putin-bevegelse, som er bredt forankret. Jeg tok initiativet til et opprop mot invasjonen i Ukraina, og sa at det dreier seg om en krig, og ikke om en spesiell militær operasjon. Men det kunne jeg bare gjøre fordi jeg bor i utlandet. I Russland forteller man vitsen om at Tolstojs roman fra nå av skal hete En spesiell militær operasjon og fred. Hvis man sammenlikner Hitler med Putin, får man 15 år i fengsel. Kanskje sanksjoner hjelper for å vise at livet, slik Putin organiserer det, er et forferdelig valg. Men det kan også utvikle seg i retning Nord-Korea, og bli langvarig.

For fire år siden arbeidet du som kunstnerisk leder for minnestedet over Babij Jar i Kyiv.  Dette området er nå bombet. Helt på begynnelsen av krigen har dere fått mange av medarbeiderne bragt i sikkerhet. Andre benytter nå teknologi og erfaringene med forensisk arkeologi på åstedene for massemord på jødene i Kiev, til å dokumentere russiske krigsforbrytelser i den pågående krigen. Hvilken oppgave har kunsten under slike omstendigheter?

– Kunst kan spille en større rolle, fordi den kan helbrede. I kunsten dreier det seg ikke om rene logiske forklaringer. Og livet følger heller ikke en klar logikk mer. Reglene som gjaldt for litt siden, er ødelagt. Grenser, bankhemmeligheter, forsyningskjeder – ødelagt. Verden flyr i luften. Det startet med Corona. Vi ble sperret inne. Så kom krigen. Vi visste ikke hvor stor den kom til å bli. Vi begynte å danne celler. Alt dette medfører åndelige erfaringer – fordi de eksistensielle erfaringene blir forsterket: Liv, død, frihet, hvorfor er du til på jorden? Coronaen og krigen konfronterer oss med det. Og disse spørsmålene har alltid vært spørsmål for kunsten. De løfter livets hendelsesforløp opp til et åndelig nivå. Når jeg kommer i berøring med dette åndelige nivået, forstår jeg også bedre det som utspiller seg i hverdagslivet. Kunsten kan aktivere denne dialogen.

(Oversatt fra tysk av Therese Bjørneboe)