Kansellering eller dekolonialisering?

«Nå reiser det noen hver dag, hver time,» skriver Kristina Matvienko i en kommentar og situasjonsbeskrivelse fra Moskva, den 23. mars (s. 11). Da jeg kontaktet henne og andre russiske kolleger og bekjente, pågikk det demonstrasjoner, ledende teaterfolk hadde sagt opp sine stillinger, og det ble skrevet antikrigsopprop. Lev Dodin, som er en av Russlands internasjonalt mest feirete teaterregissører, skrev et åpent brev til Putin, som vi gjengir (s. 17). Protestene lot til å vitne om at det fantes en både markant og «høylytt opposisjon»; som en Russland-kjenner jeg snakket med formulerte det. Men da den nye loven trådte i kraft, den 4. mars, begynte jeg å bli urolig for hvor forsvarlig det var å kontakte folk på e-mail. Ifølge denne loven risikerer man 15 år i fengsel for å kalle krigen «krig» (i billedtekstene til det russiske nyhetsbyrået TASS, står det: a special military operation announced by President Putin in response to appeals for help from the leaders of the Donetsk and Lugansk People’s Republics). Så fulgte nyheten om at Instagram og Facebook var blokkert. Likedan russiske uavhengige medier og nettsteder, og at Novaja Gazeta ikke skrev om krigen (men omgikk den på en måte som minner om hvordan man skrev mellom linjene i kommunisttiden). 

Ved siden av Kristina Matvienko hadde jeg blant annet kontaktet Marina Davydova. Begge har skrevet kritiske artikler om utviklingen i Russland, publisert i utenlandske aviser eller tidsskrift, også her (se: Davydova: «Kultur Zero», om Milo Raus Moskvaprosessene, og artiklene «Pseudo-patriotisk teater», og «Gamle svar på nye utfordringer», som Matvienko skrev i etterkant av jubileet i 2017). Marina Davydova var den første som forfattet et opprop mot krigen i Ukraina, i tidsskriftet Teatr, som hun også annonserte på sin Facebook-side, allerede dagen etter invasjonen. Det kom ikke noe svar på mailen min, før hun sendte meg et bilde, som var tatt utenfor inngangsdøren til leiligheten hennes i Moskva. 

Marina fortalte at hun var i sikkerhet i Litauen, men fullstendig utkjørt. Etter å ha publisert oppropet, hadde hun mottatt en rekke trusler fra uidentifiserbare adresser: både på telefon og e-mail. Så oppdaget hun at døren var merket med «Z» (se bilde s. 14). Z står for ‘seier’, eller ‘for våre egne’, og står på russiske tanks og militære kjøretøy. «Det betydde at de kan gjøre hva de vil med meg – sette fyr på huset der jeg bor, eller ta livet av meg i en bakgate», skrev hun. «Problemet var at det nesten ikke er flytrafikk mellom Russland og Europa. Og at prisene for flybilletter til andre destinasjoner er ekstremt høye.» Redningen kom fra den litauiske ambassadøren, som stilte sin egen bil til disposisjon for henne. På grensen ble hun utsatt for et 2 timers FSB-forhør. Senere har hun blitt oppmerksom på videoer som viser at hun ble overvåket utenfor leiligheten i Moskva. 

Ifølge filmskaperen Ilja Khrzhanovskij har 300 tusen mennesker forlatt Russland etter krigsutbruddet. I intervjuet med Thomas Oberender (s. 6) sier han at flukten skyldes erfaringene fra Sovjetunionen. Han fremholder at Russland aldri har tatt et oppgjør med sin stalinistiske fortid. Det er flere som mener at Russland har blitt et «sovjetdiktatur», eller at Putin ønsker å isolere landet bak et «jernteppe». På spørsmål om hvor stor oppslutning det er om Putin, har det kommet de forskjelligste svar, fra 20 prosent, til 80 prosent, som eksil-forfatteren Sjiskin sa under en scenesamtale på Litteraturhuset i Oslo. I intervjuet med Khrzanhovskij, kommenterer han det spesielle russiske selvbildet, som et «utvalgt folk», og forestillingen om en egen russisk sjel. Han er kategorisk og spissformulert, men kanskje ikke mer enn man kan forvente under dagens forhold? 

I Norge og andre land har det vært debatt om kulturboikott av Russland (se enquete på nettstedet). Men som Khrzhanovskij fremholder, er den russiske kulturen allerede kansellert, i den forstand at landet blir representert av Putin, og ikke litteraturen, Tsjekhov, Dostojevskij og Tolstoj. Spørsmålet er om krigen blir et vannskille i forhold til synet på Russland, og det romantiske skjæret den russiske kulturen og historien har (hatt) for mange – også meg. I Kristina Matvienkos kommentar «Kunstnerne og krigen», stiller hun spørsmål ved det liberale kurator- og kunstmiljøet som hun selv tilhører. Hun skriver samme sted at det er de unge, de som er født på 1990-tallet, som har vært den viktigste drivkraften bak de siste årenes protester. De var «mot privilegier, og den i sitt innerste vesen koloniale diskursen som fortsatt er karakteristisk for liberale i Russland.» Liknende, har ukrainske kunstnere og kritikere påpekt hvordan den russiske kulturen, også etter Sovjetunionens fall, fortsetter å dra fordeler av kolonialismen og imperialismen, slik Daria Badior skriver i teksten «Why We Need a Post-Colonial Lens to Look at Ukraine and Russia» (hyperallergic.com). Ett eksempel er hvordan den sovjetiske avantgarde-kunsten blir forvaltet og presentert, også i vestlige kunstinstitusjoner, som angivelig «Russisk avantgarde». Og det er selvfølgelig en viss ironi i at vi ikke har et ukrainsk bidrag i denne utgaven. Men vi publiserer tekster på nettsiden, (forhåpentligvis) i forkant av denne utgivelsen. 

Tiden har vært knapp, og i denne utgaven har vi et tyngdepunkt på Ungarn, som under Victor Orbán, er et av de landene i Europa som har utviklet seg i en autoritær retning. Og som Orbán selv omtaler som et «illiberalt demokrati». Artiklene inngår i en serie om kulturpolitikk i Europa etter Covid-19. Da Svante Aulis Löwenborg var i Budapest i februar, gikk landet mot det som enkelte har kalt et skjebnevalg. Rett før denne utgaven gikk i trykken, var det klart at Fidesz hadde gått av med seieren. Det gikk altså som planlagt, ettersom mediene er kontrollert av Orbán. I intervjuene vi trykker, fremgår det at Ungarn er et av de landene i Europa med størst kulturbudsjett, men også at det ikke gagner det uavhengige teaterlivet, eller mangfoldet. Også på den måten er det tydelige likhetstrekk mellom det illiberale Ungarn og Putins Russland. Árpád Schilling fra kompaniet Krétakör, har forlatt hjemlandet fordi det han omtaler som en «taushetssensur» gjorde ham så aggressiv at han trengte avstand. Ifølge intervjuet (s. 22), var han den eneste regissøren som tok tak i flyktningkrisen, ved å gi flyktningene en plass på scenen. 

Det er som sagt flere likhetstrekk mellom dagens neo-konservative / fascistiske partier. Eller, som det står på t-skjorten jeg kjøpte i St. Petersburg under jubileet i 2017: «Make Russia Great Again!», med bilder av Donald Trump og Putin. Når jeg ser på den og andre «Putin-suvenirer», som t-skjorten der han rider på «den russiske bjørnen», minner det meg om hvor tvetydig denne macho-kulten virket den gangen: var det alvor, eller ironi? Svaret gir seg selv. Putin har brakt skam og vanry over Russland. Det er ikke så mye mer å si, når jeg skriver dette – og krigen bare fortsetter.