Sex, dop, krig og jazz

Rett før han går på toget som skal ta ham ut av det som er i ferd med å bli Det tredje rikets episenter, snur den amerikanske forfatteren Cliff Bradshaw (Omari Douglas) seg mot publikum. «Det var Berlin», forteller han. «Og det var slutten på verden.» Det blir sagt at Berlin har en egen måte å åpne sine armer for førstegangsbesøkende på, og i litt over et år har Cliff fått ta del i den tyske hovedstadens hedonistiske nihilisme – det er blitt drukket, danset og knullet som om verden var på randen av katastrofe. Nå er den det, men ingen ønsker å innse at festen er over. 

Joe Masteroff, John Kander og Fred Ebbs musikal Cabaret har hatt et langt liv både på̊ scenen og skjermen. Historien om hvordan den frilynte kabaretsangeren Sally Bowles og de andre sybarittene ved Kit Kat Club lever og overlever i skyggen av Hitlers maktovertakelse er blitt spilt jevnlig siden Broadway- premieren i 1966. Nå har regissør Rebecca Frecknall satt opp en ny versjon på Playhouse Theatre i London. Oscarvinner Eddie Redmayne spiller seremonimesteren, med nå Oscar-nominerte Jessie Buckley i rollen som Sally. Den høye kjendisfaktoren har gjort Cabaret til en såkalt «hot ticket» – oppsetningen er så godt som utsolgt frem til våren, men med den forlengede sesongen (med andre skuespillere i hovedrollene) vil man kunne se forestillingen ut september for rett under tusenlappen. 

Welcome to ze Kit Kat Club 

Det er riktignok ikke bare Hollywood-stjernenes tilstedeværelse som har gjort at billettene koster nesten like mye som et brød under Weimartidens hyperinflasjon – Playhouse Theatre er blitt fullstendig transformert for anledningen. Kit Kat Club (som aldri eksisterte i mellomkrigstiden, men som i dag er en av Berlins mest ettertraktede sex-klubber) er blitt forsøkt gjenskapt; før showstart føres publikum gjennom trange, katakombeliknende ganger drapert i lange remser med sølvperler og flombelyst i rødt og grønt. På vei inn får man servert gratis øl og snaps – alkoholserveringen var i det hele tatt så liberal at man i pausen ble tvunget opp av setet, ikke for å gå på do, men for å kvitte seg med tomgods. 

Ute i baren sitter deler av det lettkledde ensemblet og byr seg frem på trappeavsatser og balkonger, med beina dinglende over bargjestene. Teaterets tunge satsning på stykkets opplevelsesfaktor blir ikke mindre påtakelig når man kommer inn i salen, der den runde scenen er omkranset av lampebelyste småbord forbeholdt de best betalende publikummerne; for tre og et halvt tusen kroner kan man nemlig få seg en helaften på̊ Kit Kat Club, med champagne og treretters smaksmeny servert av hvitfrakkede kelnere ved scene- kanten (de av oss inneklemt på̊ tredje balkong må̊ nøye oss med noen flasker Radeberger.) Om dette påkostede opplegget er ment å kanalisere en autentisk kveld i mellomkrigstidens Berlin, så er det en svært polert utgave av Weimartiden vi blir presentert for. 

Kjederøykende babydoll 

Cabaret åpner med fandenivoldsk rumperisting og ender i konsentrasjonsleir. Musikalen er basert på̊ en samling selvbiografiske novelletter skrevet av den angloamerikanske forfatteren Christopher Isherwood. I Goodbye to Berlin skriver Isherwood, som kom til byen i 1929 for å oppleve det homofile nattelivet, om den syndige Weimarrepublikkens siste krampetrekningger. All tiltro til den gamle ordenens autoritet forduftet etter Tysklands nederlag under første verdenskrig, og Isherwood beskriver en tid der alle utskeielser var innenfor rekkevidde parallelt med at befolkningen sultet i hjel i gatene. 

Vi ser lite til disse ekstreme kontrastene i Frecknalls oppsetning. Redmayne introduserer oss for de frekke kabaretdanserne – som aldri har vært mer mangfoldige hva gjelder både kjønnsidentitet og hudfarge – før Sally Bowles entrer scenen som en kjederøykende babydoll. Etter å ha fått sparken fra Kit Kat Club tvinger Sally seg inn i nyankomne Cliffs lille hybel, og når det viser seg at hun er gravid tilbyr Cliff å påta seg farskapet – de skal bli en ordentlig familie og komme seg vekk fra Berlins dunkle underverden. I denne oppsetningen blir affæren mellom Sally og Cliff spilt ned, og Cliff fremstår mer tydelig homofil. Det er i stedet forholdet mellom hans utleier Fräulein Schneider (Liza Sadovy) og frukthandleren Herr Schultz (Elliot Levey) som blir forestillingens sentrale romanse, helt til Fräulein Schneider blir klar over faren som ligger i å være gift med en jødisk mann. 

Cliff forsøker å få Sally med ut av Tyskland, men hun nekter, og bruker i stedet pelskåpen sin som betaling for å få gjennomført en abort. I likhet med Fräulein Schneider synes hun det er tryggest å bli der hun er, og gåretter hvert tilbake til Kit Kat Club. Herr Schultz forstår heller ikke alvoret – han er jo selv tysker! Cliff oppfordrer ham til å flykte til Amerika, men alt han gjør er å flytte over gaten. Hele tiden er seremonimesteren der, iført stadig mer forseggjorte kostymer, mens han loser ensemblet mot avgrunnen. 

Performativ seksualitet 

Eddie Redmayne har en helt annen tilnærming til rollen enn Alan Cummings toneangivende – og hyperseksualiserte – Broadway-tolkning; hvitsminket og iført turkis partyhatt synger han med underlig fordreid stemme mens det rykker i alle lemmer som om han var en marionett. Han viser langt mindre glede over kabaretklubbens utskeielser enn sin forgjenger, men hvorvidt seremonimesterens nevrotisk påklistrede smil er ment å speile uroen som bobler under byens overflate, forblir uklart. Jessie Buckleys rolletolkning mangler litt av den sårbarheten som driver Sally fra skanse til skanse, mens Omari Douglas’ Cliff er så oppkneppet og anonym at det er vanskelig å forstå̊ hvorfor Sally må lene seg på ham og ikke omvendt. Buckleys Sally viser ikke tegn til den barnslige gleden Liza Minelli utviste i Bob Fosses filmversjon fra 1972 – hun drikker gin rett fra flaska, paraderer rundt ikledd en enorm grønn pelskåpe, og er brautende heller enn forførerisk. 

Dette er i det hele tatt betegnende for Frecknalls oppsetning; på̊ samme måte som med den overdådige bordserveringen, fremstår stykkets seksualitet som en eneste stor gimmick (forhåpentligvis er dette et kunstnerisk valg og ikke et slags post-Metoo-statement.) Vulgariteten er mer teatralsk enn sexy – det danses i fittekorte lederhosens og runkes til Mein Kampf. Koreografien på̊ «Don’t Tell Mama» er så tøysete at man nesten forstår hvorfor Sally får sparken etterpå̊; det samme gjelder «Mein Herr», der de seksuelle konnotasjonene («the continent of Europe is so wide, mein Herr») er forduftet. Tom Scutts fargerike kostymer er usømmelige på en stilig måte, og langt mer påkostet enn man kan forvente av en bule som Kit Kat Club. 

Visker ut ubehaget 

I Cabaret er spørsmålet om hvorvidt de ansatte på Kit Kat Club faktisk skal synge, danse og spille bra et bevisst regigrep. Isherwood selv mente at Liza Minelli var altfor talentfull i filmrollen – i likhet med Lola-Lola i Den blå engel er Sally Bowles ment å være en middelmådig kabaretskuespillerinne, og skal gjerne synge litt surt og bevege seg i utakt. I Frecknalls oppsetning blir vi derimot presentert for et gjennomgående proft opplegg. Selve kvaliteten på̊ skuespillet er det selvsagt ingenting å si på. 

Hele ensemblet har gode stemmer, og kabaretsekvensene – selv scenen der Redmayne danser med en gorilla – er elegant koreografert av Julia Cheng. 

Likevel får man følelsen av at dette er en forestilling som ikke er bevisst sin egen gimmick. Det som gjorde Weimartiden så spesiell var måten fråtseri og nød eksisterte side ved side på̊. I Frecknalls Cabaret mangler halvparten; vi mesker oss med alkohol, fingermat og lettkledde dansere uten risiko. Oppsetningen byr på̊ et par visuelt slående sekvenser, som når steiner kastet gjennom Herr Schultz’ butikkvindu blir fremstilt som en bombe fylt med konfetti, men vi sitter like fullt igjen med en gøyal helaften som helt visker ut originalstykkets ubehag.