Ungarn uten en Schilling

Vi når Schilling gjennom Zoom, hvor han legger ut om bakgrunnen for den politiske splittelsen i Ungarn: 

– I Ungarn har det lenge vært en spenning mellom landsbygda og de kosmopolitiske byene. Det startet allerede etter første verdenskrig, da det mistet kulturbyer som i dag ligger utenfor grensene. Hovedstaden gjensto, men denne kløften har bestått helt til idag. 

Under kommunistdiktaturet fantes det en utvikling som jeg vil påstå at var mer progressiv enn det vi ser med Orbáns politikk. Det var en internasjonalisering og man tok imot impulser utenfra. 

Schilling er i dag bosatt i Frankrike, men på vei til California, hvor han leder et nytt teaterprosjekt. Hans arbeid i Krétakör har ført til at han stadig er etterspurt som regissør. 

– Rundt 2007–2008, opplevde jeg at Krétakör ikke lenger gjenspeilte det som foregikk i samfunnet. Vi iscenesatte og tolket klassikere som vi turnerte med. For meg ble spørsmålet om hva vi egentlig drev med, mer og mer presserende. Hva burde vi snakke om, med hvem? For hvilket publikum? 

Ny innretning 

– Det var hovedgrunnen til at vi bestemte oss for å fokusere på den unge generasjonen, rasismen i det ungarske samfunnet og den økende fattigdommen. For skuespillerne, som var blitt berømte, arbeidet med film og slikt, var det ikke bare enkelt. Hvorfor skulle vi reise og spille teater i en småby?

Men jeg ville omstrukturere kompaniet og involvere flere unge, ikke bare skuespillere. Etter at vi hadde bestemt oss, kom Orbán til makten. 

Vi var uenige med regjeringen i mye, men vi ville hjelpe til, og hadde et prosjekt gående med gymnasier, for å gjøre teater. Men så ble utdanningssystemet mer og mer sentralisert. Tidligere kunne lærerne selv avgjøre om de ville invitere prosjekter til å samarbeide, men etter 2010 ble slike beslutninger overført til en komité sentralt. De var ikke interessert i å bevisstgjøre ungdommen. Derfor mistet vi etter hvert de relasjonene vi hadde bygget opp med skolene og andre samarbeidspartnere. Vi havnet på svartelisten, fordi vi ble regnet for å være altfor progressive. Men vi hadde ikke noe ønske om å gjøre revolusjon, vi ville samarbeide og stille spørsmål. Med den nye regjeringen ble det klart at de ikke ville ha dette «kritiske teatret». Det kom aldri noen offisiell forklaring, komiteen brukte bare de økonomiske verktøyene den hadde, skar ned på støtten og mente at det vi gjorde ikke var teater, men politikk. Det ble skandale. 

Statlig teaterpolitikk 

Schilling omtaler tiåret fra 2000 til 2010 som en gullalder, da det fantes ressurser til å starte og drive et kompani, selv om det også den gang var lagt opp til at man skulle tilpasse seg institusjonelle strukturer. 

– Da jeg avsluttet utdanningen på slutten av 90-tallet, var det vanskelig å komme til. Man måtte akseptere de strukturene som fantes. Mens vi ønsket å forandre systemet, starte nye festivaler, få til nye praksiser, som var mer desentraliserte og mer mobile. Når vi reiste til Baltikum, Lithauen, merket vi at det var en helt annen vilje til å støtte de unges ideer. Men i Ungarn var den eldre generasjonen ekstremt sterk, og det fantes bare en måte å bli kunstner på, og det var ved å bygge en institusjonell struktur. 

Så dette har lenge vært et politisert spørsmål: 

– Vi var unge, omtalte og sexy, og man skrev om oss i internasjonale medier. Vi ville ikke tilpasse oss til disse institusjonene. De eldre skjønte ikke hva som skjedde, hvorfor vi ikke ville være hos dem, og hva som måtte forandres. 

I Krétakör lærte de seg skritt for skritt hva de kunne gjøre, først ved å forsøke å ta over en eldre bygning og spille der. Men den kampen tapte de. Politikerne ville bygge nye eiendomskompleks. De nedla gamle kulturhus og gjorde forretninger med dem, forteller Schilling. Det var en del av korrupsjonen. 

Med den nye politikken etter 2010, skjedde noe som Schiling kaller infantilisering. Han mener at man ikke gis mulighet til å vokse og ta ansvaret for sine egne valg: 

– De kaller det politikk, men et parti av denne typen, med slike støttespillere … Jeg tror jeg ville kalle Fidesz et fascistisk parti, for å være ærlig. Jeg er nokså alene om å mene det, men det er en forsamling som bruker partipolitikk som maktpolitikk. For Krétakör var det likevel befolkningens liv som var det viktigste. Og deres forhold til makten. For Fidesz dreier alt seg om makt, å fortelle oss hva vi kan og ikke kan gjøre. Samtidig som det ikke finnes noen transparens. Man får informasjon på en måte hvor ingenting er tydelig. De sier hele tiden at Ungarn er et demokrati og at alle har lov til å gjøre som de vil. 

Vidnyánsky 

I 2010 dukket det en ny mann opp på scenen. Den nåværende teatersjefen ved Nasjonalteatret, Attila Vidnyánsky. Ifølge Schilling utnyttet han spenningene mellom institusjonene og det frie feltet: 

– Da vi var unge forsto vi ikke hvorfor man ikke ville bruke oss og ideene vi kom med. Men så kom Vidnyánsky, og han var full av ideer om hva han ville gjøre. Han har stor makt og oppslutning, han kan gjøre som han vil. Han sitter på flere posisjoner og har mange muligheter til å påvirke teatret. 

Vidnyánsky snakker om veldig store, skjønne ting, men bak gardinet gjør han det fullstendig motsatte. Støtten til de uavhengige kompaniene har han for eksempel sørget for at er blitt skåret mer og mer i. Og det er ikke tilfeldig, for han vil presse de unge inn i de etablerte teatrene. For da kan ikke de unge kunstnerne endre på noe. 

Vidnyánsky har startet festivalen MITEM, som inviterer store produksjoner til å spille i Budapest, med et tyngdepunkt på øst-europeiske og russiske kompanier. 

– Det er som festivalen Gullmasken i Moskva. Det er nok av penger. Med det enkle budskapet at Ungarn er en teaterkultur. 

Teaterfestivalene deler ingenting! 

Árpád Schilling stiller seg kritisk til hvordan teaterfestivalene fungerer. Men hovedproblemet med de ungarske festivalene, er at gjestene ikke vet hvor mange unge kunstnere som har mistet støtten eller jobbene. 

Men er virkelig alt stengt for unge kunstnere? 

– De har i hvert fall veldig små sjanser. Det handler ikke bare om penger, men også om respekt. Det er denne infantiliseringen som stanser dem. Om du ikke er en stor kunstner, så er du ingenting. Bare se på okkupasjonen av SZFE-universitetet, som var en stor skandale. De som avlegger eksamen ved skolen, må ha svar på veldig mange politiske og samfunnsmessige spørsmål for å kunne klare seg i det ungarske samfunnet. Det setter dem under et voldsomt press. I verste fall må de forlate landet. Hva slags politikk er det? 

Etikken i teaterarbeidet 

– Det er slående hvor svakt sivilsamfunnet har blitt. De intellektuelle sier at de ikke vil ha konflikt. Andre vil ikke miste støtten, eller er opptatt av at folk skal beholde jobbene. De sier ingenting. Jeg har forsøkt å publisere tekster, gitt intervjuer, og argumentert, for på en eller annen måte må vi beskytte oss. Få en slutt på det. Vidnyánsky sier at det ungarske teatret er så fargesprakende. Men det interessante ved dagens ungarske teater, er det som ikke blir vist på scenene. Du får ikke se forestillinger om migrasjon og flyktninger, om andre verdenskrig, om menneskerettigheter. Man får bare se forestillinger som handler om evige menneskelige verdier, man får generaliseringer. Om noe, er det et tegn på at det finnes store problem. Veldig få teatersjefer innser at om det ikke er direkte sensur, så eksisterer det en taushetssensur. De har penger til å fortelle publikum om verden, men de gjør det ikke. 

Den største skampletten på den ungarske historie er det som skjedde med jødene under andre verdenskrig. Da flyktningkrisen kom for noen år siden, så man alle disse anslagene, at man ikke ville ha dem her. Det kan jo skje i et hvilket land som helst, men Ungarn er fullstendig hvitt, og heteroseksuelt. Man ser ikke andre hudfarger. Hvordan kan vi representere et Ungarn som sier at ungarere ikke vil ha med annet enn hvite mennesker å gjøre? For meg var dette en stor skam. Jeg organiserte en demonstrasjon, og inviterte flyktninger inn på scenen. Det gjorde man ikke på noen andre teatre. Man ville ikke snakke om det. 

Så dette er ikke bare et problem for partiene eller regjeringen, men også for de profesjonelle, de intellektuelle. Så det kom til et punkt, i 2018, da jeg trengte avstand. Jeg følte at jeg ble mer og mer aggressiv. Frankrike er naturligvis ikke et paradis, det finnes problemer i alle land. Men det er en stor forskjell på debatten. 

Schilling henviser til at det kom en del skuespillere fra Nasjonalteatret under okkupasjonen av SZFE. De snakket med folk, og var enige i at det som skjedde var ille. Men neste dag gikk de tilbake til teatret og jobbet videre med den mannen som hadde gjennomført kollapsen. Hvordan kan man håndtere det med god samvittighet; mandag er jeg mot, tirsdag aksepterer jeg. Det råder en total kynisme, og skuespillerne er kynismens nikkedukker. Man kan ikke forandre noe, hvis man ikke opptrer konsekvent. 

Det råder en total pessimisme? 

– Ja, og et selvbedrag. Men dette gjelder ikke for de unge på skolen, studentene og aktivistene. De gjorde mer enn nok. Det var deres liv, deres håp, så det respekterer jeg dem veldig for. 

Jeg var ikke klar over at det som skjedde i 2020 var så avgjørende? – Det er det mest avgjørende som har skjedd i Ungarn på ti år. De hadde et budskap til regimet og til de gamle lærerne. Det var mer komplekst enn at de bare sa: Ikke rør lærene! De sa også at man måtte bygge opp en ny modell. Det handlet om å ta et oppgjør og stille alle spørsmålene på bordet. Og om å si: hallo, jeg er ikke barnet ditt! 

Å ta ansvar for seg selv og sin egen framtid? 

– Ja, absolutt. Om autonomi.