Kjære Therese!

Oversatt av Marit Bjerkeng

Jeg håper du ikke blir sint når jeg nå skriver dette innlegget om teateret vårt som et brev til deg. Brevet er en ytterst personlig og subjektiv kommunikasjonsform, og jeg vil helst stille meg så langt som mulig unna en posisjon som «ekspert» og heller nærme meg posisjonen som «vitne», altså skrive som et menneske som befinner seg midt i en prosess og har rett til å være subjektiv.

Jeg må innrømme overfor deg at helt siden du tilbød meg å skrive om ukrainsk teater, har jeg pintes av en brennende tvil. Jeg forstår jo at våre norske venner antagelig ikke har hørt noe om ukrainsk teater. Det er bittert å tenke på at om det ikke hadde vært for krigen, ville de heller ikke fått høre noe på lenge. Det er bittert at nettopp en krig skulle føre til at vi ble kjent. Denne situasjonen legger også på en måte et ansvar på meg, når jeg skal introdusere dem for teateret i et land som er fjernt og nokså ukjent for dem. I vårt miljø for tiden, ukrainere imellom, liker vi å si at hver og en av oss som nå under krigen befinner oss utenfor Ukrainas grenser, ikke bare representerer oss selv, men også fedrelandet. Imidlertid er det nettopp i kraft av dette ansvaret at jeg vil forsøke å være så oppriktig jeg kan overfor deg, også når mine vurderinger går på tvers av de tendensene jeg i det siste har observert i vårt miljø nå i «krigstiden». Det gjør jeg nettopp ut fra en tro på at selve muligheten for å la ulike meninger og holdninger eksistere innen diskursen om det ukrainske teateret, er en betingelse for at den skal utvikle seg på en sunn måte. 

Hvorfor legger jeg så stor vekt på dette? Vi forstår alle at krigen er en kolossal kataklysme som fører med seg en krise for vanlige former for liv og en revurdering av mange verdier. Den er egentlig et ideologisk sammenbrudd. Hannah Arendt skriver at «totalitarismens erfaring blir et enda større problem når selve totalitarismen forsvinner», for den «ødelegger den personlige verden og driver mennesket ut av tilværelsen, gjør det følelsesmessig ustabilt, fører til at den kommunikative forbindelsen mellom fortid og fremtid rives over, mellom Jeg og De andre, foreldre og barn», og Oleg Iljnitskij skriver at også kolonialismen bringer med seg en lignende trussel. Følgelig antar jeg at også krig gjør det. Alle disse fenomenene fører jo med seg voldsbruk. Krig fører til forsterket radikalisering av stemninger og holdninger i samfunnet, til et skille mellom egne og andre som ikke innebærer nyanser eller kompromisser. I denne tiden når mange av mine kolleger opplever en slags erkjennelsens eufori, fremkalt av dagens utbrudd av nasjonal selvfølelse forårsaket av de tvers igjennom monstrøse krigsforbrytelsene som den russiske hæren begår på vår jord, føler jeg en sterk uro fordi jeg forstår at denne prosessen kan få følger for ukrainsk kultur og ukrainsk teater som absolutt ikke er rosenrøde. 

Det har for eksempel i kretsen av mine kolleger kommet oppfordringer i private samtaler om at man må se nøye på biografiene til ukrainske kulturaktører som til tross for annekteringen av Krym og krigen i Donbas, som har vart siden 2014, har fortsatt å samarbeide med kulturaktører og institusjoner i Russland. Og at man for fremtiden må gjøre tiltak ut fra det. Det som har forårsaket denne diskusjonen, er Sasja Denisovas Seks ribbein i raseri (6 rjobеr gneva), som jeg ikke har hatt anledning til å se. Hun er en dramaturg og regissør av ukrainsk opprinnelse som i sin tid utdannet seg ved filologisk fakultet på Taras Sjevtsjenko-universitetet i Kyjiv, og siden 2014 har hun vært leder for Mejerhold-senteret i Moskva. Hun har bodd lenge i Moskva og samarbeidet tett med en rekke andre teatre i byen. Det er for så vidt ikke noe nytt ved det. Sasja Denisova forlot Ukraina og har realisert seg selv med hell innen rammene av russisk teaterkultur, og hun hører hjemme på en lang liste av ukrainske kunstnere som gjennom flere århundrer har drevet inn i strømmen av imperiets «storstatlige» (velikoderzjavnaja) kultur. Forskjellen består kanskje i at hun har gjort dette etter begivenhetene i 2014, etter alt som skjedde på Majdan, på Krym og i Donbas, da mange ukrainske kulturaktører vendte tilbake til Ukraina. Fra det øyeblikket da de russiske rakettene begynte å falle over ukrainske byer, er det for mange ukrainske teaterfolk blitt åpenbart en tanke som ikke er helt tydelig for deres europeiske kolleger – at Sasja Denisovas forestillinger, akkurat som alle andre russiske teaterfolks forestillinger og arrangementer, i hele den foregående perioden er blitt raust finansiert over statsbudsjettet til Den russiske føderasjon, som åpent har erklært seg som det kommunistiske regimets arvtager, og som hele denne tiden uten stans har drevet med blodige militære konflikter blant annet i Tsjetsjenia, Georgia, Syria, Ukraina og andre steder. Ennå i 2021 sa Denisova at «Moskva er min by», «jeg ble født i Kiev, akkurat som Bulgakov», «Det var for seksten år siden. Jeg kom hit fordi jeg forstod at det bare var i Moskva jeg kunne bli forfatter, fordi ‘det foregår så mye her hele tiden’». Men nå, sommeren 2022, husker Sasja Denisova på sin ukrainske opprinnelse, og når hun blir invitert av teateret «Warszawa kommune», kommer hun dit for å lage en forestilling om ukrainske krigsflyktninger. 

Det var ikke vanskelig å spå at det ukrainske miljøet ville bli indignert, men forslaget om at man bør vurdere tilfellene av samarbeid mellom ukrainske kunstnere og russisk teater og så gjøre tiltak, får meg til å tenke at det vil være å vende tilbake til metoder for kulturledelse som vi egentlig ser anvendt i Russland. Samarbeid med det ene eller det andre regimet – er det et spørsmål om hver enkelt kunstners personlige etiske følelse, eller er det en sak for kunstfeltet som helhet? Hvem er det som kan stille opp mål for konformisme, og hvordan skal det gjøres? Skal man avveie alle forhold ved hver eneste konkrete biografi? Bestemme hva slags straff som skal gis? Er det ikke helt vilt i det hele tatt å føre en slik diskusjon i det 21. århundre? Hvor opphører det personlige å være personlig og i stedet bli et spørsmål om nasjonalisme?

Samtidig blir dette spørsmålet stående åpent: Hvorfor bestemte et polsk teater seg for å invitere akkurat Sasja Denisova til å arbeide med prosjektet om ukrainske kvinner på flukt i en tid da mange ukrainske regissører og dramaturger er blitt tvunget til å evakuere? Er det ikke på grunn av den udødelige myten som eksisterer rundt merkevaren «russisk teater»? Er det ikke nettopp fordi Sasja Denisova har gjort karrière i Moskva, noe som må være en garanti for kvalitet?

Det er jo en rekke andre dramaturger, regissører og initiativer i Ukraina som er engasjert i dokumentar-teater. Prosjektene til Natalija Vorozjbit, Den Gumennyj og prosjektene til kohorten «Dramaturgenes teater», som ble åpnet rett før krigsutbruddet. 

Ja, disse ukrainske pionerene for denne retningen har fulgt en kunstnerisk vei som på en eller annen måte er forbundet med Mikhail Ugarovs og Jelena Greminas Teatr.doc i Moskva. Også Natalja Vorozjbit befestet sin stilling som dramaturg og manusforfatter nettopp i Moskva, men hun har vendt tilbake til Ukraina, skriver på ukrainsk og har satt ut i livet en rekke prosjekter innen teater, film og bevisstgjøring som har hatt grunnleggende innvirkning på landskapet av dagens ukrainske dramaturgi, vår tids teater og film.

Det er ikke tilfeldig at jeg stiller disse to biografiene ved siden av hverandre. Du spør meg om hva krigen betyr for en kunstner? Jeg tror at i tillegg til det allmennmenneskelige og eksistensielle sjokket, medfører det en rekke tøffe utfordringer og dilemmaer for kunstfeltet som helhet. Og selvfølgelig er det alltid et spørsmål om personlige valg. En hel rekke ukrainske teateraktører har tatt våpen i hånd og dratt til fronten som frivillige. Siden krigen startet, er mange teatre blitt til sentre for frivillig hjelpearbeid. Og ved siden av dem eksisterer det statlige teatre som i fred og ro fortsetter å produsere et småborgerlig underholdningsrepertoar som om ingenting var hendt, og renske ut noen russiske forfattere for å tilfredsstille opinionen. De insisterer også på at refleksjon og samtale om de løpende begivenhetene bare kan skade, siden «tilskueren er altfor traumatisert allerede». 

Kjære Therese, listen med spørsmål som du stiller meg, er så lang at jeg ikke kan svare på dem når jeg må begrense meg til det antall tegn du forespeilet meg. Jeg er fylt av altfor mange følelser, hendelser og refleksjoner. Nettopp i dag kom beskjeden om et menneske som var kommet tilbake til Kyjiv som lik, et menneske  jeg spilte sammen med i et studioteater i ungdommen. Og jeg rives mellom et sterkt behov for å blåse i alt og dra til Kyjiv for å ta farvel med ham og klemme teaterfamilien fra min ungdom, og på den annen side å ta vare på barnet mitt her i det trygge Warszawa, hit vi nylig er kommet flyttende. 

Beste hilsen 

Marija Jasinskaja