Realisme 2.0

Marked- og kommunikasjonssjef Thine Sletbakk Bugge og informasjonssjef Ida Michaelsen ved Det Norske Teatret ønsker å tilbakevise

enkelte av påstandene jeg framsetter i dialog med en brennende stikkelsbærbusk, i essayet mitt «Den mest realistiske teksten jeg har skrevet på lenge». 

I deres motsvar, «Dette er en annen realistisk tekst», går de analytisk til verks og foretar en interessant og realistisk nærlesning av samtalen jeg har med busken. Etter hva jeg kan skjønne følger de diskusjonen vår langt på vei, men det butter når vi begynner å snakke om:

«Alle disse markeds-, informasjons- og kommunikasjonssjefene på mellomledernivå ved teaterinstitusjonene [som] har fått en uforholdsmessig stor makt til å definere og sette premissene for hva teater skal være, og hvem det skal være for.»

 Marked- og kommunikasjonssjef Sletbakk Bugge og informasjonssjef Michaelsen vil ha seg frabedt å bli gjort til syndebukker for den stadig mer kommersialiserte behandlingen kunstformen teater utsettes for. Det kan jeg forstå. Temperaturen var kanskje litt høy i den nevnte veiven, men det var verken min eller buskens intensjon å holde Sletbakk Bugge og Michaelsen ene og alene ansvarlige for den standardiserte ensrettinga som foregår i det norske teaterfeltet. Er det slik de oppfatter det må vi bare beklage. 

For, som Sletbakk Bugge og Michaelsen rett nok skriver, kjenner ikke vi hverandre. Jeg har aldri jobbet ved Det Norske Teatret. 

I samtalen med den brennende stikkelsbærbusken forsøker jeg, blant mye annet, å peke på flere årsaker til den tiltagende fremmedgjørende følelsen man kan kjenne på i møte denne ideologiske funderte, forbrukerorienterte utviklinga innenfor kunst- og kulturfeltet. 

At feltet er kolonisert av nyliberale strukturer og at disse strukturene former hvordan vi tenker om, og lager, kunst og kultur bør vel ikke komme som et sjokk på noen. Dette er heller ikke unikt for vårt felt. Dette er den generelle samfunnsutviklinga. Og det er en utvikling som vi vet får betydelige sosiale og økologiske konsekvenser.   

Møtet med den brennende stikkelsbærbusken fikk meg til å innse at vi alle er med på å understøtte og legitimere disse destruktive strukturene ved å ta i bruk former som har blitt kolonisert av markedsmekanismene. For å si det enkelt; det hjelper ikke at innholdet er godt, hvis formen er råtten. Og det er denne erkjennelsen jeg, og busken med meg, ønsker å ta på alvor. Vi vil ikke lenger bekrefte og dermed normalisere kulturelle praksiser som reduserer kunsten, naturen og virkeligheten til begrensede, markedstilpassede størrelser — vi vil heller forsøke, i god avantgardistisk ånd, å eksperimentere med flere mulige framtider og større virkeligheter — ved å søke nye former.

Igjen, Sletbakk Bugge og Michaelsen var ikke ment som skyteskiver for replikkvekslingen busken og meg i mellom. Vi er alle med på å reprodusere disse kunstfiendtlige strukturene ved å instrumentalisere og kommodifisere teater som form. Jeg gjør det for eksempel selv ved å godta at billettprisen på forestillingen vi lager ved institusjonen priser ut og ekskluderer store deler av befolkningen, jeg gjør det ved å akseptere at institusjonen i sin digitaliseringsiver direktestrømmer prøvene våre, og med dét reduserer arbeidsrommet og den kunstneriske prosessen ved å gjøre det til «autentiske» forbruker-opplevelser — eller, jeg gjør det når jeg tyr til en stivna konvensjon, den realistiske formen, som uttrykk for det jeg vil skape i teaterrommet. 

Ved at jeg ikke lenger aksepterer disse nyliberale premissene som ligger til grunn for teaterproduksjon, vil nok ikke strukturene endres i særlig grad. Såpass selvinnsikt har jeg. Men jeg gjør i hvert fall det jeg kan for å avstå fra å legitimere dem ytterligere. 

Skal vi få til reell forandring, må de som sitter i maktposisjoner, de på toppen, bruke nettopp sin makt og innflytelse til å forandre strukturene, løse opp standardiseringene og tilrettelegge for andre, bærekraftige kunstneriske uttrykksformer.  

Avslutningsvis vil jeg gjerne besvare Sletbakk Bugge og Michaelsens retoriske spørsmål om det bare er ved tastaturet at jeg drister meg til å lange ut mot teateretablissementet. Slettes ikke! Jeg tropper gjerne opp på Det Norske Teatret og møter dere og andre som måtte være interessert, ansikt til ansikt for å formidle det glade budskap.

(Publisert 14.09.2022)