Schöpferwissen, eller den kreative visdommen

Oversatt fra tysk av Hans-Georg Kohler

«Partisipativt teater er ikke deltakerteater. Vi hater deltakerteater!» sier mannen bak disken på theater discounter i Berlin. Han tildeler

gjestene selvklebende navneskilt som sorterer dem i den røde eller den blå gruppen og forteller hvor de skal skrive navnet sitt. «Med kjønnskategorisering?» spør en kvinnelig besøkende på sjekk-inn plassen. «Selvfølgelig, gjerne det!» svarer Christian Römer, velkomstsjefen, og sier: «Ikke bekymre deg! Du kan bevege deg helt fritt, men ingen tvinges til å delta» — det høres ut som han har gjentatt disse beroligende ordene tretti ganger allerede. Den nye oppsetningen til Internil begynner med en boarding, der det deles ut drikkekopper, sammenleggbare krakker og penner til hver av gjestene. Så sitter tilskuerne der, i den lille baren i foajeen, akkurat som et reisefølge som venter på at det hele skal begynne. 

Inne i salen møter gruppene en kvinnelig eller mannlig trener, i min gruppe, var det Marina Dessau, som i kortform forklarer spillereglene i det påfølgende seminaret eller treningen. For anledningen har teamet Internil forvandlet seg til firmaet «Internil Analytics» som i løpet av kvelden skal analysere internett-performancen til et tysk par, som siden 2014 har lastet opp ca. 4000 undervisnings-videoer på diverse plattformer, der de deler sin privatreligion, sin «Schöpferwissen» («skaperviten» eller «kreative visdom») for å verve nye følgere. 

«Lost Paradise»

I salen står det et vel tolv meter langt bord som er omringet av kunstige palmer og de sammenleggbare krakkene til gjestene. Man får utdelt vann og marshmellows og kan se filmene til Julia Pappelbaum og Thomas Veil på store fremvisningslerret på fondveggene i rommet. Det tyske paret har, så å si ut ifra ingenting, bygget opp en lukrativ seminarcamp for tyske menings- og frelsessøkende på stranden «Lost Paradise» i Thailand.

I disse tider med VPN-tilgang, trackere, cookies og privacy-regler er det nesten ikke til å tro hva man kan finne på YouTube-kanalen «Schöferwissen.tv» av private, intime opplysninger om dette paret, og ikke minst om deres gjester. I stolrekkene i teatersalen sitter også Internil-skuespillerne og gjentar tekstene til terapigjestene og de selvopprettholdende healerne fra videoene, som emosjonelt dempede synkrontalere. Det virker komisk og uhyggelig samtidig, når man lytter til en tysk lege som, sammen med sin kone, har havnet i en slik meningssøkende gruppe og forteller om hvor skuffet han er over livet, over den meningsløse jobben som har degradert ham fra å være overlege til en slags klinikk-embetsmann. 

Digital analysesoftware

Mens man ser og lytter på «terapirundene» oppdager man på et tidspunkt at samtalene på videoen pågår ved et lignende bord under palmetrær som i teatersalen. Det gjør det nærliggende å tenke at «terapeutparet» speiler seg i filmteamet til Internil Analytics, bare at metodene til sistnevnte er teknologibaserte. Data- og kommunikasjonsspesialistene fra Internil lover at de skal lære gjestene sine opp i «hvordan man virkelig forstår mennesker». Noe som lyder overraskende likt erkjennelses-løftene til Julia og Thomas, som Internil-teamet tar i bruk som en digital analyse-software, for på den måten å komme under overflaten til YouTube-filmene til det tyske paret. 

Ved siden av metadataanalysen av Julia og Thomas sine videokanaler, statistikkene til deres uploads og rekkevidden deres på plattformer som «Schöpferwissen.tv», «Drachentöter.tv» («dragedreper.tv») eller «Veritas-Lügensarg.tv» («Veritas-løgnelikkiste.tv»), undersøker Internil Analytics fremfor alt den sosiale oppførselen til paret selv. Takket være en ordanalyse-software blir f.eks. de mest brukte begrepene til terapeutparet filtrert ut, blant annet ord som «sannsynlig», «illusjon», «programmering», det «typiske» eller «normale», for så å bli satt opp mot forløsningsord som «befrielse» og «kjærlighet». 

Guru-språket til disse utvandrerne fra Sachsen høres ut som om det kommer rett fra en terapeutisk jungelcamp, og de uhemmede og altforklarende-monologene til Thomas produserer slik et sterkt medialt inntrykk. Så langt har over 2,5 millioner mennesker sett de thailandske videoene til paret på dusinvis av kanaler. Ved hjelp av researchen til Internil oppdager teaterpublikum her, som i tidligere Internil-produksjoner sosiale verdener på internettet som de ellers aldri ville møtt. Parets kontrære tankegang og forakt for «statsorganene» har i mange år hatt en så tiltalende effekt at mange av deres online-fans faktisk har reist til strand-campen i «Lost Paradise» og besøkt workshopene og fjernskolerings-tilbudene til Julia og Thomas, for en god penge. 

Fremmedgjort

I det analytiske scannet til Internil, eksponerer terapi-forestillingen bortgjemte følelser, som bl.a. forsøk på å roe seg ned, depresjonsanfall, eller anfall av forkynnelsesvanvidd. Der det i et tradisjonelt teater ville vært skuespillere som tolket tekstene og gestene til figurer som Julia og Thomas, erstattes disse av algoritmer i Internils hybridteater og det gir sannelig et dypt innblikk. 

Det som må til, er akkurat som i «egentlig teater», tilstrekkelig med parametere til å komme virkelig nære den egentlige intensjonen og de følgende handlingene til skikkelsene. Denne dechiffererings-prosessen som før oppsto under teaterprøvene, foretas i dag av softwaren til firma-og regjeringsdatamaskiner. Selve den «skaper-viten» som i første omgang var myntet på programmet til den eksotiske retreaten til Julia og Thomas, skifter dermed plutselig sted og gjøres til en viten om algoritmiske systemer som Internil jobber med på scenen. Forestillingen bærer imidlertid ikke preg av å være et sent Brecht-stykke, men fremstår som noe helt annet:

Verden, som Brecht engang var i stand til å «fremmedgjøre», er her allerede så til de grader fremmed og så å si fullstendig kunstig. Figurene, som opplysningsshowet til Internil tar sikte på, er allerede publiserte og iscenesatte av to medieproffer. Videoene med tusenvis av likes, viser mennesker som vi aldri vil møte annet enn «kun» som produserte mediebilder. Og det innebærer ikke nødvendigvis et problem, for sett fra internettets verden er dette verdens normaltilstand, dens generelle status.

Fascisme

På dette punktet utvikler forestillingen en overraskende dybde. Også i denne produksjonen har Arne Vogelgesang beskjeftiget seg med selviscenesettelsen til en spesiell online-gruppe over flere år. Og også denne Internil-iscenesettelsen indikerer at de politiske, sosiale og spirituelle handlingsmønstrene til online-communities på ekstremt vis foregriper noe som snart kan komme til å trenge seg inn i handlingsmønsteret til flertallssamfunnet. Hva er det som gjør at usikre, frustrerte tyskere reiser på retreat til «Lost Paradise»? Vil denne sekterisk-religiøse boomen og reformiveren etterfølges av fascisme, slik som på tyvetallet i forrige århundre? Eller er den allerede tilstede i form av de nye datamonopolene som Internil Analytika påpeker  de mørke mulighetene til?

Egentlig er dette tyske utbryterparet altfor trivielt, samtidig som de er i ferd med å bli personlig ødelagt av den profitable vekkelsesbusinessen og dennes språk og filosofi. I video etter video ser man et par som er i ferd med å bli forvandlet til levende vrak, og samtidig ikke vil annet i sin påståelighet enn (nettopp) å redde andre. Kunne man bare greid å redde seg selv: Foran videokameraet viser Thomas hvordan han fjerner implantatene fra magefettet, som gjør ham treig og fremmed-styrt, med en skalpell. Arne Vogelgesang og Christopher Hotti Böhm gjentar denne kroppstorturen i salen og fremkaller plutselig med dette blikket på kroppen, denne ekte kroppen i rommet, en dyp forståelse for hvorfor kunstnerne fra Internil har konsentrert seg om nettopp dette paret og videosporene etter dem. 

Kameraets avbildningskropper

Internil-analysen av deres firma- og samlivshistorie svarer til synsmåten og erfaringen til postinternett-generasjonen: Deres forståelse av «virkeligheten» omfatter helt selvfølgelig virkeligheten på internett, på samme måte som analysemetoden og deres sosiale erfaringer også stammer fra nettopp internett. I den internettverden som Internil forteller fra, henger alt sammen med alt, enhver mening og enhver galskap er lovmessig på sitt vis, og slik oppstår en verden av ustoppelig opphisselse, presens-produksjon og speilinger. Det er slett ikke deltager-teater, selv om det har en åpen form, men det knytter sammen kroppslige og digitale teaterverdener som ellers aldri møtes. 

Vi ser aktørene på billedskjermen fra «Schöpferwissen.tv» kun gjennom kameraets blikk. Hvem de er i virkeligheten og hva de sier – kan vi ikke vite, selv om algoritmene gjenkjenner mye i disse gestene. Kun avbildningskroppen er reell, et «system» av «organer», som Messias-skuespilleren helst vil forlate eller skrelle av seg, som Nanobots og parasitter. Ved hjelp av en subtil gest oppfyller Internil på slutten av oppsetningen et ønske fra denne mannen, som inntil selvutslettelse forsøker å befri «ulven i brystet» i sin siste video. 

Råstoff fra www

For her peker han på kameraet og uttaler plutselig, midt i en tirade, veldig tydelig: «Når dere ser denne videoen og hører disse ordene, så husk på følgende ord – skriv dem ned.» Akkurat der stopper originalvideoen og Internil skriver faktisk ned hans påfølgende ord og de kunne for så vidt ha kommet fra en Friedrich Kittler eller Jean Baudrillard, fordi de med fullstendig tydelighet sier at vi ikke ser ham, og aldri har sett ham i løpet av tusenvis av videotimer, vi ser alltid bare bildet av ham. Ved hjelp av intelligensen til diverse scan-software har Internil Analytika målt og kartlagt denne kroppen på det grundigste, men den forblir for alltid bare sitt eget digitale bilde. 

Kanskje man trenger et produksjonskollektiv som Internil, hvis arbeider helt og fullt består av det sosiale og teatrale råstoffet fra World Wide Web, for fullt ut å forstå betydningen av disse ordene fra en profet med på-tatoverte vinger. I 3882 videoer er blikket hans bare et blikk inn i kameraet – som et blikk på jeget, som han etablerer, søker etter, ødelegger og opphøyer. «For å se ‘meg’, virkelig meg,» sier den utmagrede, kjederøykende Thomas, mens han torturerer sin Julia, i sitt siste videostatement, «blir du nok nødt til å være her, i dette rommet, ellers vil du ikke kunne se meg.» 

*

Se også intervju med Arne Vogelgesang og anmeldelse av Internils Blackout, i NST nr 4/ 2021. Red. anm.