Leder: En Holberg for vår tid?

Det er 300 år siden Holbergs første komedie, Den politiske Kandestøber, ble oppført på Teatret i Lille Grønnegade i København. Stykket ble opptakten til Holbergs såkalte «poetiske raptus», der han skrev komedier på løpende bånd. Men ikke nok med at han skrev 25 komedier i årene 1722-25, de har også vist seg å ha en usedvanlig slitestyrke. Teatret i Lille Grønnegade var en milepæl i dansk og nordisk teaterhistorie, som den første scenen hvor skuespillerne snakket på folkemålet. I Danmark er jubileene slått sammen til en feiring av «Dansk teater 300 år», med en rekke arrangementer, som Det kgl. teaters jubileumsoppsetning avDen vægelsindede. Ifølge vår anmelder gjør Katrine Wiedemann stykket til et narrespeil for vår egen samtid, men har også en inngang som kan inspirere nye måter å sette opp Holberg på (s. 158). Anmeldelsen setter punktum for denne utgaven, men ikke for Holberg. I 2023, er det et nytt jubileum, for den første bokutgivelsen av Holbergs stykker. På nyåret iscenesetter Christian Lollike Jeppe på Bjerget på Nationaltheatret, og vi kommer tilbake til en av de mest bemerkelsesverdige norske oppsetningene fra de senere årene, Den stundesløse, i regi av Laurent Chétouane.

Holberg skrev for et fremvoksende borgerlig publikum, og noe av grunnlaget for hans suksess var alle (de kodete) referansene til forhold i samtiden. Men til forskjell fra Ibsen og det vi i dag forbinder med det borgerlige teatret, utspiller ikke stykkene hans seg bak en erde vegg, det Holberg presterte, var ikke illusjoner, men allusjoner, ifølge Jens Kruuse.

I herværende utgave trykker vi et lengre essay, «Holbergske kjønnsforhandlinger – homososialitet i Jean de France og restaurasjonskomedien» av Jørgen Sejersted. Den tradisjonelle oppfatningen av komedien Jean de France er at den er ment som en advarsel mot utenlandsreiser, spesielt til Paris. Men den unge mannen som er ødelagt av fransk kulturinnflytelse, var et felleseuropeisk dramamotiv på 1700-tallet. Spørsmålet er hvordan Holberg bruker motivet – og ifølge Sejersted, er det ikke utenlandsreisen, men kjønnsnormer og seksualitet som driver konflikten og familiekomedien over i å bli eksistensiell tragedie.

«Så danser han inn på scenen, lystig, vild, overlegen, en måneprins i dette selskap,» skrev Jens Kruuse (som hadde sett Aabel), i et essay fra 1964. Jean de France var Per Aabels signaturrolle, og det er vanskelig å se for seg at han gjorde Jean til en ren karikatur. Jean «er latterlig på en anden maade, nemlig lige så latterlig som skabhals som de andre er latterlige som normale», skrev Kruuse, som sammenliknet Jeans motparter med Ibsens kompakte majoritet. Det påfallende, er at Jean ikke lar seg korrigere, påpekte Kruuse, som, selv om han ikke tok opp spørsmål som seksualitet og kjønnsidentitet, kanskje like-

vel alluderte til det? Avstanden mellom Jean og «det nasjonalkonservative patriarkatet», representert ved hans tiltenkte svigerfar, Jeronimus, er uoverstigelig, og Holbergs komedie har ingen lykkelig slutt. Moralleksen stykket slutter med, er a mock moral, som Sejersted skriver. Men det er påfallende hvordan dagens kulturkamper, med triaden tradisjon, familie og nasjon, speiler seg i Holbergs stykke, som ble skrevet i en tid hvor mannsrollen ble snevret inn.

I denne utgaven skriver Henning Gärtner om iscenesettelser av Edouard Louis, Annie Ernaux og Didier Eribons autobiogra ske tekster, under overskriften «Å bli en annen». Han skriver om oppsetninger på Schaubühne i Berlin, hvor spesielt regissør og teatersjef Thomas Ostermeier har utforsket spørsmålene de reiser: «Hvorfor har vanlige folk vendt ryggen til venstresiden? Hvorfor ser de på høyrepopulistene – enten det er Marine Le Pen eller AfD – som sitt siste håp om representasjon?» (Eribon).

Det er naturligvis ikke bare Ostermei- er og Schaubühne som beskjeftiger seg med disse tekstene. Kjersti Horn satte opp Farvel til Bellegueule, med Emil Johnsen, allerede i 2015, og forbereder nå sin erde produksjon, på Det Norske Teatret, basert på boken om moren. I høst opptrådte Edouard Louis med ny tekst, «Broren min – et manifest for arbeiderklassen», på Litteraturhuset i Oslo. Her blir familiehistorien fortalt fra perspektivet til broren, som drakk seg i hjel i en alder av 38 år. Han var voldelig, homofob og rasist. Da Louis hørte at broren var død, kjente han ikke sorg, men sinne.

Manifestet hans er et oppgjør med tendensen til å blande sammen kjærlighet og politikk, i forlengelse av hvordan hans beskrivelser av homofobi og rasisme i den hvite arbeiderklassen, har utfordret og provosert deler av venstresiden. Selv om man kan innvende at arbeiderklasseromantikk ikke er venstresidens største problem, er det en ge- nerell tendens til å blande politikk og kjærlighet, eller å sentimentalisere bestemte grupper og fellesskap. Kvinner, skeive, homo le, osv. «For hva skjer når de som er knust av klassediskriminering, rasisme, av maskulin dominans, ikke er i stand til å oppføre seg på en måte som fortjener vår kjærlighet?», spurte Edouard Louis.

Vi åpner tidsskriftet med en omtale av Rimini Protokolls 100% Narva, og et intervju med de to regissørene Helgard Haug og Daniel Wetzel (s. 4). Forestillingen inn- går i en serie under den felles vignetten 100% City, som de tidligere også har gjort i Oslo. Men 100% Narva viser på en annen måte potensialet til dette konseptet. I Narva, som ligger ved grensen mellom Estland og Russland, snakker 95% av befolkningen russisk, mens bare 49% har estisk pass, etter at det ble stilt krav til å snakke estisk for å få statsborgerskap. De mest ubehagelige spørsmålene, om krigen, kom fra publikum, men med et smart grep, lyktes Rimini Protokoll å takle utfordringen med å skape tillit mellom mennesker i et polarisert klima, som også kunne oppleves farlig av enkelte. Konseptet er et godt eksempel på hvordan teaterfolk kan opptre som «uenighetsarkitekter», som Siemke Böhnisch har foreslått. «Uenighets- fellesskap» handler om at det ikke er delte verdier som binder folk sammen, men det at man har felles utfordringer. Og for Helgard Haug og Daniel Wetzel går det en grense: «hvis du kommer med rasistiske ideer eller sånne Q-Anon-greier, er du utenfor respektsonen.» De vil ikke gi rasister et mikrofonstativ. Sagt med andre ord, er det meningsløst å kjempe for uenighetsfellesskap uten et min- stemål av gjensidig respekt. Da blir det krig, og i denne utgaven har vi ere rapporter fra krigssoner, både i Russland og Ukraina, og i Palestina og Israel.

Her i Norge har det vært mye snakk om kanselleringskultur, og Tore Slaatta kommen- terer Ytringsfrihetskommisjonens rapport, hvor kommisjonen gir uttrykk for bekymring rundt ytringsklimaet i kunstmiljøet (s. 22). Som han påpeker, legger kommisjonen til dels sine egne erfaringer fra Kulturytring Drammen til grunn. Til det kan man vel bare si, at ytringsklimaet innad i det norske kunstnermiljøet, kommer langt nede på lista over hva man har grunn til å bekymre seg for.