#MeToo-saken mot Jan Fabre – Intervju med Ilse Ghekiere

Den internasjonalt kjente koreografen, teaterregissøren og billedkunstneren Jan Fabre ble våren 2022 kjent skyldig i to forhold: Seks brudd på «the welfare act» (vold, trakassering og seksuell trakassering på arbeidsplassen) og ett seksuelt overgrep. Dommen er det foreløpig siste ordet i en sak som startet 5 år tidligere, i og med den generelle #MeToo-bevegelsen høsten 2017 – i kjølvannet av opprullingen av Harvey Weinstein-saken og de påfølgende diskusjonene rundt seksuell trakassering i ulike sektorer og kontekster.

I Belgia er Fabre en kulturpersonlighet med stor synlighet, og han fremstilles ofte av nasjonal presse som «arketypen på kunstnergeniet», sier Ilse Ghekiere – dansekunstneren og skribenten som høsten 2017 ble dratt inn i saken – og som har fulgt den frem til dommen ble offentliggjort sommeren 2022. Fabre var en av koreografene som ble internasjonalt kjent som del av den «flamske bølgen» på 80-tallet, sammen med Anne Teresa De Keersmaeker, Wim Vandekeybus og Alain Platel. Koreografene begynte å lage grensesprengende ny dansekunst, der de eksperimenterte med et tverrkunstnerisk uttrykk, inspirert av impulser de hadde fått på sine utenlandsopphold. Ghekiere forteller at Fabre hadde fått kjennskap til blant annet «body art» og performancekunst i New York. 

– I hans tidlige arbeider kan man se en interesse for fysikaliteteten til denne typen 70-talls «bodywork», smelte sammen med tekst og sterke scenografiske elementer, og kritikk av balletten som estetikk og disiplin – for eksempel kunne danserne ha hendene sine bundet sammen av tåspissko-bånd. Utrykket var overskridende, fysisk utfordrede og eksplisitt, og forestillingene kunne ha en varighet på opptil 6 timer. I Belgia er Fabre også kjent for sitt virke som billedkunster. Skulpturene hans er plassert på mange offentlige torg, samt i det kongelige belgiske slott. Mange av skulpturene er gullforgylte og illustrerer kunstneren selv; sittende på en kjempeskilpadde, i et badekar, eller mens han holder en linjal for å ta mål av skyene. 

Sexisme i dansefeltet – som strukturelt problem og personlig erfaring

Ghekiere åpner med å fortelle at som i mange andre land tok #MeToo bevegelsen i Belgia først form som lokale initiativer, mange av dem basert på ytringer i mer eller mindre åpne grupper på sosiale medier. Jeg spurte henne om hvordan hun ble involvert?

– Rett før #MeToo «tok av», hadde jeg mottatt offentlig støtte til et forskningsprosjekt der jeg skulle undersøke sexisme i dansefeltet i Belgia. Idet #MeToo var et faktum, bestemte jeg meg for å skrive en artikkel med tittelen «#WeToo: What Dancers Talk About When They Talk about Sexism», basert på intervjuene jeg hadde gjort som en del av prosjektet mitt. Artikkelen fokuserer på seksuell trakassering som et strukturelt problem, og gir et innblikk i hvordan denne formen for trakassering ofte utspiller seg. I teksten inkluderte jeg også noen korte sitater fra anonymiserte vitnesbyrd, og jeg avsluttet med en oppfordring til kollektiv handling mot seksuell trakassering.

Ghekiere forteller at artikkelen, som ble publisert november 2017, ble mottatt med sjokk både i kultursektoren og i det belgiske parlamentet. I parlamentet førte artikkelen til at den sittende kulturministeren ble utfordret til å komme med en handlingsplan. Artikkelen fikk raskt oppmerksomhet også internasjonalt, og dansekunstnere bosatt utenfor Belgia, blant dem flere som tidligere hadde arbeidet i Troubleyn, Jan Fabres teater/performance-kompani, begynte å ta kontakt med Ghekiere: 

– Fra og med publiseringen høsten 2017, ble jeg sporadisk kontaktet av dansekunstnere som fortalte at det jeg skrev minnet dem om deres erfaring med å jobbe med Fabre. Samtidig var det også mange kollegaer i Brussel som kjente seg igjen i beskrivelsene jeg kom med, og som hadde behov for å snakke. Vi bestemte oss derfor for å organisere et ukentlig møtepunkt der kollegaer kunne møtes ansikt til ansikt for å dele historier og diskutere problemene. 

Kollektivet som organiserte denne dialogplattformen fikk navnet Engagement. Med Ghekiere som en sentral aktør, fortsatte de å samle historier og vitnesbyrd utover våren 2018, samtidig som interessen for å gjøre noe med materialet vokste. Mens de diskuterte hvordan de skulle gå videre med materialet, ble også de juridiske implikasjonene av «å snakke» undersøkt. Ghekiere forteller at mens dette arbeidet pågikk var media til stadighet på jakt etter et navn som de kunne bygge en historie på – for flere journalister hadde plukket opp at det var kommet inn vitnesbyrd knyttet til «kulturpersonligheter». 

– Jeg må presisere at det aldri var min intensjon å rette et spesielt fokus mot det som skjedde i Fabres kompani, for det kom vitnesbyrd fra mange andre kompanier også. Men ettersom materialet vokste ble det vanskeligere og vanskeligere å overse mønsteret som tegnet seg. Det var forøvrig ingen overraskelse for oss at det kom inn vitnesbyrd om Fabre, for hans oppførsel har lenge vært en «offisiell hemmelighet» i det belgiske dansefeltet. 

Et åpent brev fra 20 tidligere Troubleyn-dansere

Saken skulle snart ta en ny vending. I et radiointervju med Fabre på den offentlige kringkastingskanalen VRT blir han spurt om å kommentere problemene med strukturell seksuell trakassering i kultur- og mediafeltet. Ghekiere forteller at bakgrunnen for spørsmålet var en forskningsrapport som sommeren 2018 skapte nasjonale overskrifter da den viste at en av fire som arbeidet i kultursektoren hadde opplevd seksuell trakassering det siste året:

– Man kan lure på hvor mange bevis politikerne egentlig hadde behov for, men forskningsrapporten fra Universitetet i Gent fungerte tilsynelatende som tilstrekkelig legitimering for handling. 

Radiointervjuet skulle handle om Fabres kunstneriske arbeid, så spørsmålet knyttet til seksuell trakassering i kultursektoren kom tydeligvis som en overraskelse på ham. Fabre svarte først med å si at han var sjokkert. Deretter forsvarte han seg selv for å ha skreket til en danser at hun var for tykk, mens han samtidig beklagde seg over at «danserne har blitt for sensitive». Det var et rart og veldig performativt intervju – som en comi-sketch om den geniale og karismatiske kunstneren: Jeg måtte le første gang jeg hørte det. Mot slutten av intervjuet slår Fabre fast at i løpet av de 20 årene Troubleyn har eksistert, har det aldri vært noen tilfeller av seksuell trakassering der. Dermed hadde han malt seg selv opp i et hjørne.

Ghekiere forteller at flere tidligere Troubleyn-dansere reagerte på radiointervjuet med sinne. Kollektivet Engagement bestemte seg derfor for å støtte dem i prosessen med å skrive et åpent brev (se utdrag fra brevet under). Brevet ble publisert nettstedet rekto:verso, og signert av 20 tidligere ansatte i Troubleyn, åtte under fullt navn, resten anonymt. Ghekiere legger til at The Institute for the Equality of Women and Men tilbød sin støtte rett før brevet ble publisert: 

– De tilbød seg å hjelpe oss med media-kommunikasjonen, noe jeg er evig takknemlig for, for brevet skapte en mye større mediabølge enn forventet. Det var nye medieoppslag hver dag gjennom en hel uke. Brevet spredte seg også internasjonalt – blant annet ble det omtalt i en artikkel i New York Times rett før Troubleyn skulle dit på turné. 

When Fabre says that the ‘secret bond’ between director and performer is harmed when awareness around sexism and sexual harassment grows, we want to remind him that it is precisely the inability to create an open, aware and respectful work environment that poses a real threat to any artistic relationship. What are we so desperately protecting and justifying in the name of art? Speaking up about the issues at Troubleyn is not an attack on ‘artistic freedom’, but rather an attempt to break open a very narrow understanding of what freedom is, or can be. (Freedom for whom? To do what?) In doing so, we want to raise some fundamental questions: What are we so desperately protecting and justifying in the name of art? Who do we protect, and why would we want to continue to follow this course? (utdrag fra «Open letter: #metoo and Troubleyn/Jan Fabre»)

Grundig granskning – symbolsk dom?

På bakgrunn av dette bestemte Antwerp Labour Auditorate (arbeidstilsynet) seg for å åpne etterforskning. Og i juni 2021 valgte arbeidstilsynet å ta saken mot Fabre til retten. Saken fikk sine to høringsdager, en dag for hver av partene, i overgangen mellom mars og april i år. Dommen, på 18 måneders betinget fengsel og 5 års tap av borgerrettigheter, ble offentliggjort en måned senere. Fabre anket ikke. 

I pressemeldingen fra The Institute for the Equality of Women and Men i Belgia, kan vi lese: 

In June 2021, after thorough investigation, the labour auditor decided to summon Jan Fabre before the criminal court on two charges. On the one hand, infringements of the Welfare Act (violence, harassment and sexual assault at work) with regard to twelve women (eleven civil parties and one injured party) and sexual assault on one woman (civil party). Fabre is alleged to have taken advantage of his hierarchical position and prestige within his company and the cultural sector. Eleven performers he worked with between 2000 and 2018 took civil action in the case, along with the Institute for the Equality of Women and Men. On 25 March and 1 April, the trial took place in the correctional court of Antwerp. Fabre himself did not appear, but most of the civil parties were present in the courtroom at both sessions. The public prosecutor stated that, in terms of transgressive behaviour at work, she could not imagine a worse case and called for three years’ effective imprisonment. Fabre’s lawyers asked for an acquittal.

Ghekiere sier at dommen oppleves som symbolsk, sett i relasjon til alle de årene han har trakassert dansere i kompaniet sitt: 

– Fabre er fratatt sine borgerrettigheter for en femårsperiode, noe som egentlig ikke betyr mer enn at han mister retten til å stemme ved offentlige valg, at han ikke kan bli politiker, og at han mister sine adelige tittlersom «ridder». Men vi må likevel ikke undervurdere den symbolske verdien dommen har for kultursektoren. 

– Hva med Fabres mulighet til å fortsette å jobbe med kunst og til å drive kompaniet sitt?

– I motsetning til hva mange (høylytt) har hevdet, er ikke Fabres tid som kunstner over. Han kan lage så mye kunst han vil. Han har riktignok mistet driftstøtten til kompaniet sitt som var på rundt 1 million euro i året, men dette skjedde før rettssaken. Utvalget vurderte søknaden hans som «ikke overbevisende nok», hverken kunstnerisk eller økonomisk.

Fabre kan fortsette sitt arbeid med Troubleyn om han ønsker det – det er sånn «the wheel of power turns». Det private selskapet som forvalter billedkunsten hans, Angelos, har økonomiske midler som kan komme Troubleyn til gode, og kompaniets forestillinger blir fremdeles programmert i land som Frankrike, Italia og Russland. Vi må slutte å synes synd på dem. 

En beklagelse må starte med genuin lytting

– I intervjuet som du gav i De Standaard (4. juni 2022), indikerer du at rettssaken til en viss grad ble undergravd både av at Fabre selv ikke valgte å stille i retten, og av språket i brevet der han kommer med sin offentlige beklagelse til ofrene?

– Advokatene hans valgte å presentere dette brevet på slutten av deres høringsdag, noe som ble veldig teatralsk. Det var et pompøst brev, der han proklamerer ting som at hans arbeid er hans er liv, at han lever på utsiden av samfunnet, og at han tror på «anarkiet, kjærligheten og skjønnheten». Istedenfor å skrive en ekte beklagelse, fikk vi altså et foredrag om hans liv og kunstneriske visjon, som ikke adresserte hans oppførsel i det hele tatt. 

Det er vanskelig å tro at det er en åpen kultur i Troubleyn, når hverken Farbre eller noen fra kompaniet møtte opp til høringsdagene. Som jeg understreket til De Standaard: En beklagelse må starte med genuin lytting – men det skjedde aldri.

Under rettssaken ble Fabre, i følge Ghekiere, gjentatte ganger beskrevet av sine advokater som en «krevende regissør» som lager «banebrytende og radikalt teater», og som en person som kanskje ikke oppfatter konvensjonelle tegn på en persons tålegrense:

– Vi som var tilstede ble konstant påminnet om hvor fantastisk han var, mens vi samtidig ble bedt om å være sympatiske i bedømmelsen av hans lyter – for «han skriker jo bare for å få det beste ut av danserne sine». De bagataliserte Fabres uttalelser om at danserne var «for sensitive», og selv etter rettsaken fortsatte de å bortforklare det seksuelle overgrepet han ble dømt for som «just a french kiss». Narrativet om det kunstneriske geniet ble altså brukt for å legitimere at en kunstner gjør ulovlige ting mot sine ansatte. Fabres side forsøkte kontinuerlig å få oss til å glemme at denne saken handlet om arbeidsrett, og at Fabre, som kompaniets kunstneriske leder, må holdes ansvarlig for sin oppførsel. Det hele opplevdes patetisk og manipulativt. 

Dagen etter den andre og siste høringsdagen, ble det offentliggjort enda et brev, denne gangen fra Reframe – en plattform som har knyttet til seg rundt 200 kulturarbeidere og tidligere Troubleyn-ansatte – med formål om å støtte opp om Fabres gode navn og rykte. Ghekiere minner om at ingen fra Troubleyn var til stede under rettssaken: 

– Hvis du har sterke følelser for hva som kommer til på skje med Troubleyn, så ville du i hvert fall ha møtt opp og hørt på kollegaene dine, ville du ikke? Det er forøvrig ganske ironisk at plattformen kalles Reframe, for det er bokstavelig talt det den er laget for. Plattformen representerer et forsøk på å ignorere dommen og vende tilbake til det narrativet som føles mest komfortabelt. For noen er nok det å signere Reframes kampanje først og fremst en karrierebevarende reflekshandling: Ingen vil vel være tilknyttet en domfelt sexist. Kanskje noen av danserne også vil gjøre det klart for offentligheten at de ikke er et offer. Og så er det så klart mange som føler en lojalitet ovenfor Fabre og hans kunstnerskap. Men det er bare veldig trist å se at folk ikke greier å skille mellom det å beundre arbeidet hans, og det å ta stilling til hans upassende og overskridende oppførsel. Kampanjen for å endre narrativet viser uansett hvor mye makt og ressurser Fabre har – og det må vi ikke undervurdere.

– Hvordan ble saken presentert i belgisk presse, og hvordan var diskusjonene i den belgiske offentligheten?

– Da det åpne brevet vårt ble publisert i 2018, var det kritiske røster på begge sider. Ett av de viktigste motargumentene var at brevet hadde startet en urettferdig «trial by media» mot Fabre som visstnok ødela livet hans. Ironisk nok var det å publisere brevet den eneste måten å få en rettferdig rettssak på. Under høringsdagene la våre advokater stor vekt på å motarbeide argumentet om at det hadde vært en «trial by media»; for alle offentlige personer må tåle å bli utsatt for offentlig granskning. I tiden rundt rettssaken var det imidlertid oppsiktsvekkende å se hvordan disse motstemmene døde ut. Media overholdt også vår eksplisitte oppfordring om å respektere alle parter i saken. For eksempel ble navnene på de sivile partene som ønsket å forbli anonyme, aldri lekket. 

Alle land har sin versjon av Fabre-saken

– Hva tenker du er forskjellene mellom den belgiske og norske konteksten i relasjon til #MeToo og de etterspillene bevegelsen har fått? Er det noen saker i Norge som du tenker kan sammenlignes med Fabre-saken?

– Det belgiske dansefeltet er jo større enn det norske, det har også en sterkere historie og det er mer prestisje på spill. Men mitt inntrykk er at alle land har sin versjon av Fabre-saken. Jeg tenker rettssaken mot den norske musikkprodusenten og kulturredaktøren Gaute Drevdal har likheter. Men i forhold til rettssaken mot Fabre ble Drevdal gitt en mye større plattform i media til å fortelle sin side av saken. 

Ghekiere kommenter at #MeToo-sakene i det norske dansefeltet først og fremst var knyttet til en utdanningsinstitusjon, nemlig Kunsthøyskolen i Oslo (KhiO). Dette førte til at institusjonen tok hånd om sakene selv, noe som gjorde sakene mindre tilgjengelig for offentligheten.

– Vi utenfor institusjonen får aldri noe sikkert svar på hva anklagene gikk ut på. Det vi vet er at saken var av såpass alvorlig karakter at den havnet på utdanningsministerens bord.

Engagement: kunstnerdrevet plattform og lyttende øre for feltet 

Engagement, kollektivet som Ghekiere er en del av, synes å ha vært avgjørende i koordineringen og byggingen av saken mot Fabre. Ghekiere forteller at Engagement er et kollektiv i den forstand at det har fungert som en kontinuerlig utveksling av ressurser. De tilknyttede personene har i stor grad jobbet selvstendig, og har alle vært kontaktpersoner for plattformen ute i sin del av kunstfeltet.

– Engagement er mer som et rart «vi», der folk kommer inn og forsvinner ut igjen, og der arbeidet hviler på den enkeltes engasjement, interesse og tilknytning til det feltet de selv jobber som kunstnere i. 

– Finnes det noen organisasjon som kan sammenlignes med denne her i Norge?

– Det nærmeste vi kommer en slik organisasjon her i Norge, må være Balansekunst. Men selv om også Balansekunst, så vidt jeg vet, ble grunnlagt som en respons på kunstnernes «call for change», er vi nokså forskjellige. Balansekunst er en organisasjon for organisasjoner, med en fast stab som formidler verktøy og gjør undersøkelser i feltet, mens Engagement er kunstnerdrevet og har en sterkt aktivistisk inngang til arbeidet. Vi ønsker heller ikke å omtale oss som en etablert organisasjon, men heller være en plattform som kan granske og kritisere andre institusjoner og organisasjoner. 

Ifølge Ghekiere skjedde etableringen av Engagement som et heldig sammentreff. Det startet med en åpen utlysninghøsten 2017, der det ble etterspurt prosjekter med ambisjoner om å skape endring i eget kunstfelt. Ghekiere «pitchet» forskningsprosjektet sitt rundt sexisme i dansefeltet som en anti-sexisme-kampanje, og mottok i første omgangveiledning til å lage en plan, finne et navn til prosjektet. I neste runde var hennes prosjekt ett av de tre som hver ble tildelt 8000 euro i støtte. 

– Når behovene for å organisere noen live dialog-møter i relasjon til #MeToo startet, hadde jeg allerede både noe finansiell støtte til en plattform, samt et navn. I tillegg hadde jeg allerede kontakt med flere mulige partnere som var interessert i prosjektet. Det var en umåtelig stor hjelp i arbeidet med å organisere oss. 

– Hva tenker dere å arbeide videre med, nå som dere er «ferdige» med Fabre saken?

– Fabre saken utgjør bare en liten del av det arbeidet vi har gjort. Når det er sagt, så har Engagement kommet til et punkt der vi kan se at arbeidet vårt faktisk har hatt en institusjonell påvirkning – den jobben vi tok initiativ til å gjøre, har blitt institusjonalisert. 

Ghekiere forteller at Engagement blant annet har sørget for at kultursektoren i Belgia har fått to eksterne ombudspersoner, og at alle organisasjoner, uavhengig av størrelse, oppfordres til å knytte til seg en person som er sertifisert til å behandle konfidensiell informasjon. Mange belgiske organisasjoner har også oppdatert sine retningslinjer i samsvar med den kunnskapen Engagement har bidratt til å skape og spre. Og sammen med flere andre organisasjoner har Engagement laget en workshop som de stadig mottar invitasjoner til å gjennomføre. Ghekiere sier at kollektivet nå håper å kunne gjøre et refleksjonsprosjekt:

– Et refleksjonsprosjekt kan forhåpentligvis bli mer kunstnerisk fundert. Mitt forskningsprosjekt, om sexisme i dansefeltet, var jo opprinnelig et kunstprosjekt! I samarbeid med Engagement har jeg også lyst til å lage en podcast som tar for seg #MeToo-rettssaker internasjonalt. På sikt vil det også være interessant å bygge opp mer kunnskap om hvordan #MeToo-saker i kunstfeltet har utfoldet seg i ulike land og kontekster. 

Engagement vil fortsatt være et slags lyttende øre for feltet, men ingen av oss har lyst til å drive en organisasjon på fulltid resten av livet – vi er jo alle først og fremst praktiserende kunstnere. Vi har allerede gjort nok arbeid! En kollega av meg som var involvert i arbeidet vårt i en periode, sa treffende nok at «dette er det feminister alltid ender opp med å gjøre!». Dette er noe jeg også finner utfordrende og problematisk; hvorforender vi kvinner opp med å gjøre kollektivt arbeid, istedenfor å bygge våre egne fantastiske karrierer? I noen sammenhenger burde vi kvinner tørre å være mer kunstnere enn medborgere.

– Hvordan har arbeidet med Engagement og Fabre-saken påvirket deg som person og kunstner? 

– Den kunnskapen og de erfaringene jeg nå sitter på, påvirker allerede alt jeg gjør; hvordan jeg skriver anmeldelser og kronikker, hvordan jeg ser på kunst og på verden generelt.

Men det har vært krevende å alltid, i enhver samtale og enhver sammenheng man er til stede, skulle representere det kollektive arbeidet man er del av – og ikke bare seg selv og sitt eget kunstnerskap. Når feltet ser deg som representant for én sak, blir det vanskelig å skulle promotere sitt eget kunstneriske arbeid. Selv om aktivisme er ganske «in» for tiden, er det ikke bra for karrieren din om aktivismen blir for utagerende. Du får sjeldent ros for å ha hisset opp stemningen eller for å ha vært et uromoment, selv om folk over tid nærmer seg det standpunktet du representerer.