SUMUD: De standhaftiges revolusjon

Ahmed Tobasi, Issa Amro og Einat Weizman har gjestet Norge en rekke ganger, i ulike sammenhenger og hver for seg. De lever

under samme himmel, men er adskilt av murer, sjekkpunkt og identitetsdokumenter, noe som kompliserer samarbeid, og gjør det i verste fall umulig. 

Alle har frontet ikkevoldelig motstand mot den israelske okkupasjonen av Palestina gjennom flere år. I de nye dokumentarstykkene The Revolution’s Promise, av og om Freedom Theatre i Jenin, og How to Make a Revolution av Issa Amro og Einat Weizman, tematiseres den absurde og brutale virkeligheten de lever i. For der storpolitikkens halvhjertede diplomati har spilt fallitt, mener de at kunsten er en siste skanse, et siste rom for felleskap og menneskelighet. Titlene på deres nye stykker gir i klartekst uttrykk for situasjonen: Hverdagen brenner – revolusjonen må komme, og den må komme nå. 

Men hva er en revolusjon? Etter 74 år med okkupasjon, apartheid og jevnlige krigsutbrudd skulle man tro at ikkevoldelig frihetskamp ble hedret av verdenssamfunnet – tap av menneskeliv skaper sorg og hat, ødeleggelser av infrastruktur krever enorme summer til gjenoppbygging. Denne enkle tanken ser ikke ut til å ha gjenklang hos europeiske ledere: Menneskerettighetsorganisasjoner som jobber for bevisstgjøring og opinionsdannelse og kunstnere som tar del i kulturell motstandskamp mister økonomisk støtte[1] og utstillingsplass[2]. Samtidig har den fremste ikkevoldelige motstandsbevegelsen, det palestinske grasrotinitiativet Boikott, Deinvesteringer og Sanksjoner (BDS)[3], blitt anklaget for antisemittisme i en rekke land – og blir dermed boikottet[4]. I den norske regjeringens statsbudsjett som ble presentert 6. oktober hadde de under punktet om Palestina tatt inn Solberg-regjeringens formuleringer om å ikke støtte aktører som jobber for BDS, og bevegelsen knyttes til antisemittisme: «Bekjempelse av diskriminering, hatefulle ytringer og antisemittisme er viktige for det norske engasjementet. Norsk bistand til Palestina går ikke til palestinske fanger i israelske fengsler, og heller ikke til organisasjoner med hovedformål om å boikotte, deinvestere og sanksjonere (BDS).»[5]

Det er grunn til å sette spørsmålstegn både ved antisemittismeanklagene og det prinsipielle i dette: Europa er slett ikke fremmed for å benytte sanksjoner, boikott eller deinvestering som verktøy – hvorfor mener man at dette virkemidlet er illegitimt når det kommer fra palestinsk hold?

Ingen frihet uten kunnskap

Flyktningleiren i Jenin ligger helt nord i Palestina og huser over 16 000 mennesker på sine knapt halve kvadratkilometer. Flesteparten av de 19 FN-leirene på Vestbredden ble anlagt i årene etter 1948, som en konsekvens av Israels annektering av palestinsk land og fordrivelsen av nærmere 800 000 palestinere – kjent som nakbaen. I 2002, under den andre intifadaen (2000–2005), ble flyktningleiren forvandlet til en grushaug av okkupasjonshæren. Fire år senere åpnet The Freedom Theatre i ruinene etter den pulveriserte teaterskolen Stone Theatre, som ble opprettet på slutten av 1980-tallet av den israelske aktivisten Arna Mer-Khamis. Hennes mål med teaterskolen var å bringe glede, mening og kunnskap inn i livene til barna i leiren: «Det fins ingen frihet uten kunnskap, det fins ingen fred uten frihet.» Teatret ble en trygg havn og eneste utdanningsinstitusjon for barna under den første intifadaen (1987–1993) da den israelske hæren stengte skolene på Vestbredden. I 2006 videreførte sønnen hennes, Juliano Mer-Khamis, arbeidet sammen med palestinske Zakaria Zubeidi. 

Juliano Mer-Khamis ble født i Nazareth i 1958, med israelsk mor og palestinsk far. Som ung vervet han seg til tjeneste og ble fallskjermjeger i hæren, utstasjonert i Jenin. Etter hvert opplevde han den israelske hæren som en «fascistisk institusjon», nektet å utføre ordre – og tilbrakte flere måneder i militærfengsel. Noen år senere skaffet han seg teaterutdannelse og sluttet seg til morens idealistiske arbeid ved Stone Theatre. Der ble han også ble kjent med den nesten 20 år yngre frihetskjemperen Zakaria Zubeidi, som var født og bosatt i Jenin flyktningleir. 

Begrepet frihetskjemper – fedayeen på arabisk – er opprinnelig en betegnelse på de som kjemper med alle tilgjengelige våpen og med livet som innsats for frihet fra sionistisk okkupasjon og for opprettelsen av en autonom palestinsk stat. Frihetskjemperne er organisert i grupper med tilhørighet til ulike politiske partier og utgjør til sammen det palestinske forsvaret. Israel har definert frihetskjemperne som terrorister og hæren fengsler, skader eller dreper dem, før de så river huset til familiene deres. Styrkeforholdet mellom det palestinske forsvaret og den israelske hæren er så skjevt at det blir absurd. Den israelske definisjonen har allikevel vunnet terreng langt inn i europeiske lands bistandsbudsjetter, slik som i det nylig fremlagte norske statsbudsjettet. 

Zakaria Zubeidis familie kom opprinnelig fra Caesarea – en palestinsk landsby på kystlinjen mellom Haifa og Tel Aviv. I dag er den velstående byen i stor grad eid av Jewish National Fund (JNF), og de reklamerer med å ha statens eneste 18-hulls golfbane. Faren hans ble arrestert på grunn av sin politiske støtte til Fatah da Zubeidi var liten, hans første minne var «en bevæpnet israelsk soldat som brøt opp døra og tok med seg faren min». På slutten av 80-tallet var han elev ved Stone Theatre, men i 1989 ble han skutt da han kastet stein etter de israelske soldatene og ble liggende på sykehus i et halvt år. Ett år senere, 14 år gammel, kastet han på nytt stein etter soldatene, ble arrestert og fengslet i seks måneder. Som 15 åring erstattet han stein med molotov-coctails – og tilbrakte de neste fire årene i fengsel. Etter at moren hans ble skutt og drept under et israelsk raid i Jenin flyktningeleir i 2002, sluttet Zubeidi seg til Al-Aqsa Martyrs’ Brigades. Han ble raskt leder for laget – og en av Israels mest ettersøkte.

Etter flere år i en – for Zubeidis del – vellykket katt-og-mus lek med hæren fikk han amnesti. Han la ned våpnene og ble ansatt som daglig leder for The Freedom Theatre i 2008. Sammen med kunstnerisk leder Juliano Mer-Khamis utgjorde han teatrets ledelse frem til 2011; da ble Mer-Khamis skutt og drept like utenfor dørstokken til teateret. Saken ble henlagt; «ukjent gjerningsmann». Amnestiet Zubeidi hadde fått i 2008 ble opphevet i desember samme år og han ble på nytt tvunget inn i en skyggetilværelse. Fra 2019 har han tilbrakt tiden i israelsk fengsel. Zubeid greide riktignok å rømme fra Gilboa militærfengsel 6. september i 2021, men fem dager senere, etter en massiv og brutal jakt etter ham på Vestbredden, lyktes hæren i å arrestere Zubeidi. Siden april i år har han vært holdt i isolasjon i Ayalon militærfengsel, og blitt fratatt privilegier som klesskift og luftepauser utenfor cellen. Det ble nylig meldt om at helsetilstanden hans er nedadgående og at han er blitt flyttet til ukjent sted.

Revolusjonens løfte

I dag er det skuespiller, regissør og dramatiker Ahmed Tobasi som er kunstnerisk leder for teateret. Han er født og oppvokst i Jenin flyktningleir, og i likhet med Zubeidi – og majoriteten av palestinske menn på Vestbredden – har han blitt holdt i israelsk varetekt: 17 år gammel var han frihetskjemper under den andre intifadaen, ble arrestert og tilbrakte de neste fire årene i et militærfengsel i Negevørkenen. Uten anklage, rettssak eller domfellelse. Da han slapp ut, kom han hjem til ingenting. Men Mer-Khamis og Zubeidi åpnet døren inn til den nystartede teaterskolen på The Freedom Theatre. Ifølge Tobasi reddet teatret livet hans. 

Ahmed Tobasi forteller om hvordan det var å legge ned våpnene til fordel for kunsten i dokumentarteaterstykket The Revolution’s Promise, som han har skrevet i samarbeid med den engelske dramatikeren Zoe Lafferty. Rammefortellingen er etableringen av The Freedom Theatre i Jenin flyktningleir, og vi får møte både Arna og Juliano Mer-Khamis, oppleve raseringen av leiren under den andre intifaden og de gjentatte angrepene på teateret, følge Zakaria Zubeidi inn i det israelske militærfengslet, samt møte flere tidligere teaterskolestudenter. I tillegg presenteres en kollasj av monologer som belyser okkupasjonens brutale absurditeter, Israels strategiske fragmentering av palestinsk identitet, og hvordan okkupasjonsmakten målrettet forsøker å blokkere kunstnernes ytringsrom. Stykket er en naken beretning om situasjonen i Palestina/Israel sett fra palestinske aktivister, kunstnere og kulturarbeideres ståsted, samtidig som makthavernes frykt for å miste kontrollen over narrativet eksponeres. Og mot dette konkrete politiske bakteppet blir de grunnleggende, menneskelige spørsmålene stående: Hva gjør livet verdt å leve, hva forbinder oss, og med hvilke midler skal vi kjempe for retten til å eksistere? 

Ahmed Tobasi tar oss med høyt opp i åssiden bak flyktningeleiren. Her har han skapt seg et fristed, med utsikt helt til Nazareth og Haifa på den andre siden av separasjonsmuren som omgir Vestbredden. På klare dager kan en skimte havet. «Jeg ble vant til utsikt da jeg bodde på flyktningmottaket i Rognan», ler han. «Dessuten trenger nordmannen i meg litt alenetid.» Tobasi fikk innvilget asyl i Norge, teaterutdannelse ved Nordic Black Theatre, og ble etter hvert norsk statsborger. Men i 2013 dro han tilbake til Jenin. Lyden av skudd nedenfra leiren skjærer gjennom luften og strekker seg opp til vår sofa på kanten av skrenten. «Det er bare guttene som tester våpen», forklarer Tobasi. «Og det er for så vidt akkurat derfor jeg ville hjem; jeg føler meg ansvarlig for å gi dem et alternativ. Juliano understreket alltid at The Freedom Theatre var en arena for kulturell motstand, et sted der ungene kunne lære seg å kanalisere sorg og aggresjon gjennom kunsten i stedet for å ty til vold. Det var vel derfor han ble drept og Zakaria sitter i fengsel: Kunsten kan være langt farligere enn kuler.» 

Barna i leiren vokser opp med stadige militærinvasjoner, plakater av avdøde gutter og menn henger på husveggene – noen var frihetskjempere, andre ble drept bare fordi de ble født der de ble. Ukentlig arresteres både barn og voksne under de israelske nattraidene. Alle har mistet ett eller flere familiemedlemmer, venner, naboer, kollegaer. «Jeg var frihetskjemper som ung, det er umulig å ikke reagere på uretten du utsettes for. Og du vil forsvare dine, være en helt. Men jeg vet også hvor den veien oftest ender; i fengsel på ubestemt tid, i rullestol resten av livet, eller med at portrettet ditt klistres opp på martyrenes minnevegg. Vi har ikke sjans mot den israelske militære overmakten, og vi etterlates like fordømte, like hjemløse. Kompisene mine ble drept, jeg hadde flaks – og så fant kunsten meg.»

Teaterskolen utgjør et avgjørende frirom for barna, men Tobasi understreker at skolens kunstneriske ambisjoner er vel så store som de sosiale: «Kunstnere verden over jobber med identitet, menneskerettighetsbrudd, klimaendringer … Vi er en liten bit av en større helhet, en global bevegelse. Denne erkjennelsen løfter perspektivet, gir livet mening, uansett hvor og i hvilken situasjon du befinner deg. Men for å ta del i denne bevegelsen forventer vi at ungdommene tar kunsten på alvor, selv når de har hjemmebesøk av israelske soldater natten i forveien eller nabogutten blir drept. Det er i grunnen enda viktigere da. Vi har seriøse ambisjoner, vi leker ikke teater!» 

Freedom Theatre er standhaftige, og de lykkes; for eksempel mottok de nylig prisen for beste forestilling under Palestine National Theatre Festival i Ramallah med The Elephant. Og før pandemien turnerte Ahmed Tobasi Europa med monologen And Here I Am, vist på Nordic Black Theatre i Oslo i 2018[6]. Turnevirksomheten var mulig takket være hans norske pass – palestinere er stort sett passløse og får ofte visumavslag fra europeiske land, inkludert Norge. Begrenset bevegelsesfrihet er en av grunnene til at han og Lafferty skrev The Revolution’s Promise; stykket har en egen nettside der det oppfordres til å bruke hele eller deler av teksten vederlagsfritt, dog i samråd med dramatikerne[7]. «Det blir vanskeligere og vanskeligere for oss å reise ut av Palestina, økonomiske støttespillere forsvinner, sensuren av kunsten strammes til – vi må finne nye måter å uttrykke oss på. The Revolution’s Promise er et forsøk på å nå ut til et internasjonalt publikum, å bevisstgjøre våre utenlandske kollegaer om situasjonen og be dem om hjelp til å legge press på Israel slik at angrepene på oss tar slutt.»  

Verdien av venner

Daglig leder Mustafa Sheta vokste opp i Jenin by. Han var blant barna som fant ly og læring hos Arna Mer-Khamis og Stone Theatre under den første intifadaen, og har siden vært tilknyttet miljøet som The Freedom Theatre[8] vokste ut av. Etter å ha fullført studier ved Bir Zeit University i Ramallah, jobbet Sheta i noen år som forsker for FN. I 2015 ble han arrestert, anklaget for å bedrive oppvigleri gjennom styrejobben han da hadde ved teateret. Han tilbragte åtte måneder i israelsk militærfengsel. Straffen kan vel ikke sies å ha vært særlig effektiv om hensikten var å få Sheta til å trekke seg; siden 2016 har han fylt ulike posisjoner ved The Freedom Theatre, og tilbragt mesteparten av døgnet på jobb.

Vi møtes inne på kontoret hans. På veggen henger portretter av Che Guevara og Ghassan Kanafani (palestinsk dramatiker, drept av Mossad i 1972), ved siden av plakaten til Through the Eyes of Women – feministteaterfestivalen de nylig arrangerte. Sheta er langt inne i internettets irrganger, på søken etter mulige økonomiske partnere. Frustrasjonen henger tungt i rommet, han forklarer hvorfor: «EU innførte nye betingelser for økonomisk støtte til palestinske organisasjoner i 2020, en såkalt ‘anti-terror klausul’, med krav om at vi tar avstand fra frihetskjemperne og varsler på ansatte som bedriver politisk aktivitet. Ingen godtok disse kravene, men det ville heller ikke vært mulig for noen å godta dem; til og med jeg har jo vært fengslet, for å fylle kravene deres kan jeg ikke ha kontakt med meg selv en gang! I praksis ber de oss om å slutte å være palestinere; vi lever under okkupasjon, bare det å puste er en politisk handling her.»[9] Mustafa ler, rister på hodet. «Vi holder oss så vidt flytende takket være prosjektmidler og litt støtte fra internasjonale venneforeninger. Men et teater trenger jo også driftsmidler; lysriggen og teknikerboden skriker etter en oppgradering. Blant annet.»

«Bloody Oslo»

Stadig trangere levevilkår og skuffelsen over storpolitikkens svik har ført til en dirrende oppgitthet – morgendagen blir alltid enda verre enn man tror. «Jeg husker da Osloavtalen ble underskrevet; det var jubel i gatene. Vi trodde at nå blir vi endelig frie til å bare være vanlige mennesker. Jeg og noen kompiser gikk bort til militærgjerdet, tok de israelske soldatene i hånden: Vi gratulerte hverandre, vi skulle bli naboer! Men bestefar feiret ikke; han mente det var en dødsdom som ble underskrevet i Oslo. Det føles litt i overkant å gi ham helt rett, men jeg kan i alle fall si at vi som feiret tok sørgelig feil: Nok en gang viste det seg at Israel og verdenssamfunnet verken overholdt løfter eller underskrevne avtaler. Få dager senere var det militær nedstengning av hele Jenin.» Sheta synker litt sammen i stolen. Kroppsspråket manifesterer Osloavtalens palestinske kallenavn – «Bloody Oslo».

Men de kan ikke tillate seg å miste håpet, og Sheta retter raskt ryggen igjen: «The Freedom Theatre har heldigvis venneforeninger over hele verden. Og selv om vi er i en fortvilet økonomisk situasjon nå, så er det ikke bare pengestøtte som betyr noe; det er like viktig at noen vil høre vår historie og bekrefter at vi faktisk har rett til å eksistere. Det er helt avgjørende for å orke å holde det gående. Hva skal flyktningleirens barn og unge gjøre om vi må legge ned? Jeg frykter det som da vil fylle tomrommet etter oss.»

11. september, et par uker etter vårt besøk, ble teatrets styreleder Bilal Al-Saadi arrestert. Sammen med Sheta var han på vei hjem til Jenin fra Ramallah, etter et møte med de palestinske selvstyremyndighetenes kulturminister Atef Abu Saif, da bilen deres ble stanset på et israelsk sjekkpunkt. Al-Saadi har blitt informert om at han vil bli holdt i administrativ forvaring i seks måneder, men har ikke fått oppgitt en grunn til arrestasjonen, ei heller gitt muligheten til å forsvare seg i en rettssal. Al-Saadi er født og bosatt i flyktningleiren og har gjennom mange år vært en svært viktig bidragsyter til driften av teateret. Israels systematiske bruk av administrativ forvaring er gjentatte ganger kritisert av det internasjonale samfunnet, inkludert Norge[10]. Ved inngangen til desember satt 820 palestinere i administrativ forvaring, altså uten anklager eller dom. Bilal Al-Saadi er en av disse[11].

The Freedom Theatre og Jenin flyktningleir har i høst opplevd en intensivering av angrepene fra hæren; hermetisk lukking av leiren (bevæpnede militærkjøretøy hindrer inn- og utfart), dronebombing og ødeleggelser av bolighus, portforbud og strømkutt, tåregass og stinkbomber, arrestasjoner og flere sårede og drepte. Siden starten av oktober er minst åtte unge menn, inkludert 17 år gamle Mahmoud Al-Saadi, tidligere elev hos The Freedom Theatre, nåværende frivillig medarbeider for barneprogrammet ved teatret[12]. Mahmoud Al-Saadi var på vei til skolen da han uforvarende havnet i et israelsk angrep på et bolighus i nabolaget. Han fikk en kule i magen og døde kort tid etter, morgenen 21. november.

Hvordan lage en revolusjon?

På en kafé ved det israelske nasjonalteatret Habima i sentrum av Tel Aviv treffer vi skuespiller, regissør og dramatiker Einat Weizman[13]. Brennhet sol og klar himmel, kaféen summer av sommerkledte brunsjgjester, el-syklister glir forbi på det smale fortauet nedenfor verandaen. Weizman har siden 2017 vist flere stykker i Norge, senest en norsk versjon av Prisoners of The Occupation i regi av Marius Kolbenstvedt i 2020. Året før mottok hun Dramatikerforbundets solidaritetsstipend i Oslo. 

Einat Weizman vokste opp i Haifa, kystbyen besteforeldrene ble sendt til fra Polen etter at de overlevde holocaust på slutten av 40-tallet. Nylig ble hun innvilget polsk pass, i tillegg til det israelske hun mottok ved fødselen. For henne var det hovedsakelig et politisk valg å søke om dette – hun støtter BDS, er antisionist og tar avstand fra kolonistaten Israel. Men et europeisk pass åpner også dører; det gir blant annet tilgang til EUs kulturmidler, forutsatt at man ikke støtter BDS. To pass er dermed blitt relativt vanlig for israelere med europeisk bakgrunn og med nytte av det.

Dokumentarteaterstykket How to Make a Revolution hadde premiere på det arabisk-hebraiske Jaffa Theatre i august i år. I tillegg til Einat Weizman består ensemblet av Kamel El-Basha (Jerusalemite fra Øst-Jerusalem), Tamer Nafar (48’er fra Lyd), Shahir Shechade (48’er fra Jaffa) og Nina Kotler (israelsk)[14]. Weizman forteller om utfordringene det har vært å finne palestinske skuespillere som var villige til å samarbeide med henne, og normaliseringsaspektet krever sensitiv håndtering. Man frykter at okkupasjonen legitimeres og at det skapes et inntrykk av at det fins en fredsbevegelse i Israel – noe Weizman hevder at det ikke gjør: «Palestina eksisterer ikke i den israelske bevisstheten. Og jeg forstår og respekterer at det er krevende å samarbeide med noen som har tilbrakt flere år i hæren som okkuperer og undertrykker deg og dine. For 48’erne er det derimot umulig å ikke forholde seg til det israelske sivilsamfunnet … Det har vært en komplisert prosess og det har hatt sin pris, kanskje særlig for Kamel El-Basha og Tamer Nafar; de er begge kjente palestinske kunstnere. Og selvsagt også for Vestbredden-palestineren Issa Amro, hvis liv stykket er basert på, og som har skrevet det sammen med meg. Jeg er stolt av å få jobbe med dem.» 

Einat Weizman borrer denne gangen dypere inn i tema hun har behandlet tidligere; palestinske politiske fanger og israelsk militærlov. Rammen er den splittede byen Hebron og israelsk apartheid, og hovedpersonen er menneskerettighetsaktivisten Issa Amro, som i tjue år har bedrevet ikkevoldelig motstandskamp med kreative metoder. Amro er født og bosatt i Hebron og som Vestbredden-palestiner trenger han en spesiell tillatelse for å kunne møte oss i Tel Aviv. En slik en har han ikke fått innvilget – ifølge Weizman er det ikke engang vits i å søke. Vi kjører bosetternes vei sørover for å treffe ham i lokalene til Youth Against Settlements i det anspente nabolaget Tel Rumeida.

   Den delte byen

Hebron – Al-Khalil på arabisk – ligger rundt 10 mil sør for Tel Aviv og er med sine over 250 000 palestinske innbyggere den største byen på Vestbredden. Byen er også blant de eldste, med lange røtter innen handelsvirksomhet og industri. Kunsthåndverksfamiliene, som opprinnelig holdt til i gamlebyen, har finpusset sine teknikker gjennom århundrer og er kjent for utsøkte broderier, keramikk- og glasskunst. Men byen er også kjent for sine ytterliggående israelske bosettere, majoriteten er innflyttere fra USA. Hebron er den eneste palestinske byen på Vestbredden der det er anlagt israelske bosettinger midt i byen, i tillegg til omkring den.

I etterkant av Hebronmassakren i 1994 – der den amerikansk-israelske bosetteren Baruch Goldstein tok seg inn i Ibrahim-moskeen i gamlebyen, drepte 29 og såret 125 av de 800 palestinerne i bønn under ramadan – innførte israelske myndigheter et to måneder langt portforbud for den palestinske befolkningen, og stengte moskéen i trekvart år. Da moskeen åpnet var over halvparten av den omgjort til synagoge, og hovedinngangen forble stengt for muslimer. Dette skjedde i kjølvannet av Osloavtalen og kan ikke sies å ha fungert særlig fremmende for fredsprosessen. 

I stedet for å følge opp FN-vedtakene, som krevde at de ulovlige bosettingene skulle opphøre, valgte man i 1997 å dele byen i to områder; H1 ble underlagt palestinske selvstyremyndigheters «kontroll», mens H2 (med blant annet Ibrahim-moskeen, gamlebyen og nabolaget Tel Rumeida) fortsatte under israelsk militærstyre. Det bor rundt 35 000 palestinere og 500 israelske bosettere i H2. Palestinerne er underlagt israelsk militærlov, bosetterne israelsk sivilrett.[15] Det gjelder å holde tungen rett i munnen der.

Einat Weizman utveksler noen ord på hebraisk med soldatene i den bevæpnede kontrollposten. De slipper oss raskt gjennom porten, og klatringen opp den glatte steintrappen fra gamlebyen til Tel Rumeida kan begynne. Vi smyger gjennom tørre olivenlunder og forbi bugnende drueranker, før Issa Amro endelig kommer til syne på tunet foran huset til Youth Against Settlements – menneskerettighetsorganisasjonen han var med å grunnlegge i 2007[16]. Fra sofagruppen under det eldgamle tuntreet ser vi omtrent samtlige av de gylne steinhusene nede i Hebron by. Brått går Amro rett inn i kjernen av problemene som har herjet rundt ham fra fødselen av: «Osloavtalen var en katastrofe og en felle. Det er en avtale vi palestinere har måttet betale en vanvittig høy pris for, mens dere bare vender dere vekk fra konsekvensene! Hvorfor tar dere ikke ansvar?» spør han, med blikket fast festet i den tilstedeværende representanten for Norge. Svar skyldig.

Sumud

Å få okkupasjonen til å koste dyrt også for Israel har vært et av Issa Amros dedikerte mål helt siden den andre intifadaen: I 2002 erklærte den israelske hæren Palestine Polytechnic University i Hebron som «militær sone». Amro var da i full gang med sitt siste år som ingeniørstudent. «Jeg kunne ikke akseptere at de stengte universitetet mitt, jeg ville jo komme meg ut i arbeidslivet! Så jeg gikk hjem og googlet how to make a revolution. Martin Luther King, Mahatma Ghandi og Nelson Mandela dukket opp på skjermen. Deres tanker rundt motstandskamp inspirerte, og i det påfølgende halvåret organiserte jeg og andre studenter utallige ikkevoldelige aksjoner: Vi brøt oss inn i klasserommene, tilbød undervisning til soldatene, demonstrerte ikledd ansiktsmasker av Mandela, iscenesatte ikkevoldelige provokasjoner … Og vi vant; etter drøye seks måneder ble hæren tvunget til å åpne universitetet!» 

Seieren ble et bevis på at ikkevoldelig motstand nytter, at sumud – arabisk for standhaftighet, og et palestinsk begrep for motstand – er veien å gå. Men okkupasjonsmakten strammet stadig grepet, nye bosettere kom til, overgrepene fortsatte i sine mangfoldige former. Issa Amro responderte etter endt utdannelse med å vie seg til fredelig frihetskamp gjennom senteret vi denne dagen sitter på tunet til. Senterets kampanje Open Shuhada Street (den nedstengte palestinske markedsgaten i gamlebyen) har oppnådd støtte fra flere deler av verden, og han har lyktes i å nå inn til mediekanaler som CNN og BBC, og politikere som Bernie Sanders. «Vi kan ikke vinne friheten vår om vi ikke får okkupasjonen til å koste israelerne dyrt. Vi kan heller ikke vinne uten at omverdenen blir bevisste tingenes tilstand på bakken. Jeg har tatt i bruk alle ikkevoldelige verktøy både i og utenfor kassen … Som resultat er jeg på fornavn med samtlige soldater som patruljerer området og kontrollerer inngangen til H2, og jeg har hatt utallige runder i israelsk varetekt og fengsel. Da Einat tok kontakt bestemte jeg meg for å prøve kunsten som motstandsmiddel. Sammen skrev vi et stykke som henvender seg til et for meg, nytt publikum – teaterpublikummet.»

I How to Make A Revolution følger vi Weizman og Amros prosess; de første famlende møtene, bygging av gjensidig tillit og respekt, og forsøkene på å gi liv og stemme til et rom som er lukket for omverdenen; den israelske militærdomstolen. 99,7% av domfellelsene går i anklagers favør, rettssakene er i stor grad avgjort før de har begynt. Stykket bruker den konkrete saken mot Amro som ramme: I 2016 ble han arrestert og anklaget for atten forhold, ett av disse var at han hadde fornærmet en israelsk soldat ved å kalle ham dum. I 2021 ble Amro dømt for seks av forholdene. 

Einat Weizman fastholder at hun foretrekker å snakke gjennom kunsten, og gir Issa Amro det avsluttende ordet: «Stykket vil forhåpentligvis virke som en øyeåpner for hvordan okkupasjonen forsøker å ta livet av selve sjelen til det palestinske folket, hvordan systemet har som mål å stilne våre rettmessige krav på likeverd og rettferdighet. Vi gir aldri opp motstandskampen, men vi trenger støtte fra det internasjonale samfunnet. Vi trenger at dere slutter å fasilitere okkupasjonen og tvert imot gjør den kostnadskrevende for Israel. I mars 2023 kommer vi til Oslo for å vise dere at det er på tide å bidra!»

31. oktober, en drøy måned etter at vi satt sammen på tunet og drakk kaffe, erklærte israelske myndigheter huset til Youth Against Settlements for «militær sone» og stengte senteret[17]. Senteret har derimot mange internasjonale støttespillere, og nedstegningen ble opphevet noen uker senere. Issa Amro er svært aktiv i sosiale medier; daglig publiserer han film- og fotodokumentasjon av de israelske overgrepene. 28. november ble han arrestert av den israelske hæren, og under høringen i Ofer militærdomstol 30. november ble han anklaget for fem forhold; filming av israelske soldater var et sentralt element i samtlige av disse.[18]Takket være advokaten hans ble han løslat mot en mindre bot kort tid etter høringen. Amro ble utsatt for vold under avhørene og kom hjem til et endevendt hus der flere av hans eiendeler hadde blitt beslaglagt. 2. desember ble han arrestert på nytt, fratatt mobiltelefonen sin – som inneholder store mengder film- og fotodokumentasjon av overgrep – og deretter løslatt igjen noen timer senere samme dag. Flere av Amros dokumentariske filmklipp er en del av forestillingen How to Make a Revolution.

Høsten 2022 har understreket og synliggjort hvorfor både The Freedom Theatre, Issa Amro og Einat Weizman påkaller revolusjonen fra scenen: Hverdagen er ikke til å holde ut, revolusjonen må komme. Og den må komme nå. 

Referanser:

The Freedom Theatre https://thefreedomtheatre.org/who-we-are/

Palestinian Centre for Human Rights – statistikk; drap, overgrep, arrestasjoner osv  https://pchrgaza.org/en/

Fotnoter: