Tidløs tragedie

Når Ivo van Hove og Internationaal Theater Amsterdams setter sammen Evripides’ Ifigeneia i Aulis, Trojanerinnene, Hekabe og 

Elektra med Aiskylos’ Orestien, er resultatet en voldsorgie til lyden av øredøvende black metal. Age of Rage, som har anbefalt aldersgrense 18 år, åpner til lukten av svidd kjøtt; når publikum kommer inn i salen på Barbican Theatre, står det en mann bakerst på scenen, omringet av et stillas, og griller over åpne flammer. Vi får høre om den trakiske kongen Tereus, som uvitende ble servert sin egen sønn til middag av sin hevngjerrige kone. Så setter elgitarene inn. 

Krigen går i arv

I Evripides og Aiskylos’ Hellas og Troja synes krigen å gå i arv, noe som understrekes av en stor stamtavle på bakveggen, som stadig lyser opp med nye navn og blodsbånd. Tavlen er både et statement over de nedarvede hevnfeidene og en hjelp når familierelasjonene blir mange og innviklede: Agamemnon, gift med Klytaimnestra, far til Ifigeneia, som han ofrer for å få vind i seilene når han reiser mot Troja for å krige. Klytaimnestra, som tar livet av Agamemnon for drapet på Ifigeneia. Elektra og Orestes, de yngste barna av Agamemnon og Klytaimnestra, som søker hevn over moren og hennes elsker Aigisthos for deres drap på faren. Og så videre, og så videre. På et tidspunkt bryter en lindresskledd Atrevs inn og forsøker å sette en stopper for blodsutgytelsene (man oppfant da eksilet av en grunn!), men til ingen nytte.  

I disse feidene er skillelinjene absolutte – sviket er sterkere enn familiebåndene, hatet sterkere enn kjærligheten. Elektra har klippet av seg håret og lever som en slags kvinnelig evnukk, kun næret av tanken på hevn. «Jeg drepte en fiende, ikke din sønn», får skamklipte Hekabe høre fra Akilles, før han selv må bøte med livet. Tanken på blodhevn gir karakterene en nesten erotisk energi, og hevnens skrudde logikk gjør at blodsutgytelsene nærmest får livgivende kraft – blodsprut blir sammenliknet med det første kornet på åkeren, og flere ganger danses det vilt i drapsrus.

Dramaturgien gjenspeiler den nedarvede volden: i en slående sekvens krysser skuespiller Gijs Scholten van Aschat langsomt scenen og lister opp de blodige familiefeidene, mens ensemblet griper om hverandres ankler og legger seg som en buktende hale bak ham, en fysisk manifestasjon av at slekt skal følge slekters gang. 

Fabelaktig koreografi

De fem verkene er her sydd sammen til én historie, og det hele foregår forholdsvis kronologisk. Teksten er nedstrippet, men ikke modernisert, noe som gjør replikkvekslingen vekselvis krøkkete og hypnotisk. Ensemblet på tolv spiller alle rollene, på tvers av kjønn og alder (på et tidspunkt gestalter Minne Koole et spedbarn kun ved å løfte det ene beinet), og byr i det hele tatt på en svært fysisk opptreden, fabelaktig koreografert av Wim Vandekeybus. Skuespillerne deler scenen med fire profesjonelle dansere, og sammen hveser de, slår seg på brystet og bryter ut i dans, noen ganger kollektivt og krigersk, andre ganger, som når Orestes har tatt livet av sin egen mor, ensomt og spastisk. Døde kropper dynkes i blod og heises opp og ned på stillaset, og i andre akt blir scenegulvet erstattet med gjørme som ensemblet smører seg inn med.

Spillet er maniert og samtidig så hjerterått at det noen ganger er ubehagelig å se på, som når dødsdømte Ifigeneia, spilt av Ilke Paddenburg, kravler opp i pappas fang og tigger ham om å spare henne. Skuespillerne er ikledd moderne kostymer – Agamemnon dasser rundt i treningstøy, mens søstrene Klytaimnestra og Helena er iført trashy paljettkjoler. Dette er med på å sette de greske tragediene inn i en moderne – og dermed også tidløs – sammenheng; man får inntrykk av at fint lite har forandret seg.

Musikken slutter aldri å dundre i bakgrunnen; når det ikke spilles på sag og smergelskive eller synges med forvrengte vokaler, består lydbildet av snikende synth-dur og artilleriliknende perkusjon fra musikkollektivet BL!NDMAND, ispedd pyroteknikk, strobelys og hvesende røykmaskiner. Resultatet er medrivende – her skal hver eneste sans mørbankes. Til slutt griper ensemblet til mikrofonene og roper ut det som best kan beskrives som en protestsang – hvor lenge skal denne onde sirkelen egentlig få fortsette?

Mer våpen enn fornuft
Ivo van Hove, som har vært teatersjef for ITA siden 2001, har selv beskrevet Age of Rage som en fremstilling av krig som «en uhelbredelig kreftsykdom». Selv om oppsetningen er det tredje i en serie kritikerroste samarbeid mellom van Hove og ITA, er det umulig å ikke tenke på krigen i Ukraina når de meningsløse drapshandlingene avløser hverandre, og mødre vrenger ansiktet over tapet av sine barn (som Hekabe utbryter, etter å ha fått nyheten om at enda et av barna hennes er blitt myrdet: «Dere som bærer på mer våpen enn fornuft, hva er dere redde for?») 

Blodet flyter, lik blir skjendet og volden er tidvis svært seksualisert; Aigisthos får pikken skåret av, mens Orestes spidder Helena med et sverd gjennom vagina – i et samfunn der volden går i arv er det de reproduktive organene som får gjennomgå. Om ikke nyhetsbildet det siste halvåret hadde speilet brutaliteten som utspiller seg på scenen, kunne noen av voldshandlingene muligens virket spekulative. I stedet fremstår Age of Rage som en fire timer lang eksplosiv protest mot den endeløse krigen, med alle sine usynlige ofre. Kan hende er det bare kvinnenes kjærlighet til barna, og sorgen over dem, som kan måle seg med intensiteten i den ustyrlige hevnlysten. Forestillingen avsluttes uansett med John Lennons «Mother». 

*

Live-stream, 11. desember 2022, kl. 1900. Se:
https://ita.nl/en/shows/age-of-rage/2789718/#tickets