Krigen og ‘kulturrevolusjonen’

Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng

NÅR VI DISKUTERER KRIGEN i Ukraina, er det svært viktig å forstå at det ikke bare var Ukraina Russland gikk til angrep på den 24. februar. Russland gikk samtidig til angrep på seg selv. Vi er nå vitne til ødeleggelsen i sanntid av ikke bare ett, men av to land på én gang.  

I det ene (Ukraina) blir infrastruktur ubønnhørlig bombet ned og mennesker brutalt drept, mens i det andre (Russland) foregår det jeg vil kalle en menneskelig katastrofe: Hele det humanistiske feltet utslettes like for våre øyne i rasende fart: kunst, vitenskap, utdanning, media, veldedige organisasjoner osv.  

Fra et geopolitisk og økonomisk synspunkt er krigen mot Ukraina fullstendig meningsløs for Russland, som allerede besitter et enormt landområde med rike naturressurser. Dermed blir Kreml stadig nødt til å finne på nye unnskyldninger. Snart beskytter vi barna i Donbass, snart forebygger vi et angrep fra ukrainske militarister, snart prøver vi å beskytte våre tradisjonelle verdier fra fordervelig vestlig påvirkning, snart bygger vi en ny verdensorden uten rom for USAs hegemoni. Propagandistene i statsmediene går surr i alle begrunnelsene og motsier seg selv idet elementær logikk byttes ut med tordenbuldrende patos. 

Men hvis man ser det siste halvårets hendelser i lys av den indre krigen, den Russland fører mot seg selv, blir det tydelig hvorfor en ytre krig viste seg å komme godt med for en stor del av befolkningen, deriblant mange i kulturverdenen. Vi forstår hvem (foruten Putin og etterretningstjenestene) som er krigens største profitører. 

FRA GAMMELT AV HAR RUSSLAND vært en slags kentaur. Under det mongolsk-tatariske åket utviklet det seg et politisk system som minnet om orientalske despotier, men fra og med Peter den stores tid (1682 – 1725) orienterte kulturen seg mot Vesten.

Ikke engang bolsjevikrevolusjonen i 1917 kunne snu denne vestlige kursen. Komponister, kunstnere, forfattere og filosofer som ikke anerkjente den nye styresmakten, reiste i hopetall ut av Sovjetrussland, som snart skulle forvandles til Sovjetunionen, enten de dro på egen hånd (Sergej Rakhmaninov, Ivan Bunin, Fjodor Sjaljapin, Vladimir Nabokov, Marina Tsvetajeva – de var legio), eller under tvang. De mest åpenlyse tvangsutsendelsene foregikk med det berømte «Filosofenes skip», en samlebetegnelse på en rekke overfarter til Tyskland i 1922 der to passasjerskip uttransporterte landsforviste dissidenter innen akademia, kulturliv, utdanning, samt representanter for den russiske religiøse renessansen. Inn i deres sted på universiteter, museer og konservatorier trådte individer med bakgrunn i arbeider- og bondemiljøet eller ideologiske venner av bolsjevikene fra den nye «sovjetiske intelligentsiaen». 

Men dette radikale ‘eliteskiftet’ førte ikke den russiske kulturen bort fra den europeiske (vestlige) veien.

Sovjetmakten berøvet landets innbyggere for selv de knappe politiske frihetene som hadde eksistert uten tsarveldet, men overfor avantgardistiske kunststrømninger var den til å begynne med ytterst tolerant. Og 1920-tallets sovjetiske avantgarde var ikke bare en del av europeiske trender – den lå tidvis i front og ble selv en trendsetter. Det er nok å minnes Mejerhold, eller Malevitsj, eller motstykket til europeisk dadaisme – den store foreningen Oberiu og dens genier som Aleksandr Vvedinskij og Daniil Kharms. 

Den første som lyktes med å oppheve den tidligere nevnte motsetningen mellom landets politiske og kulturelle kurs, var Stalin. Ikke bare tok han sovjetisk totalitarisme til det ytterste, han var også den første i historien som isolerte den russiske kulturen fullt og helt fra den vestlige, og kastet den ut i en arkaisk bakevje. Ikke siden før Peter den stores tid hadde den russiske kunsten vært så avskåret fra Vesten. Slik sett var motsetningen mellom de avantgardistiske 1920-årene og de mørke stalinistiske tiårene som fulgte, faktisk enda skarpere enn motsetningen mellom det tsaristiske og det bolsjevikiske Russland. 

VÅRE DAGERS KULTURREVOLUSJON er helt i stil med den stalinistiske.

Politisk sett har Russland siden 2012 forvandlet seg i ekspressfart til et typisk orientalsk despoti der politiske friheter gradvis skrumper inn til ingenting. Men kulturelt sett har landet blitt stadig mer integrert i Europa, særlig gjennom dette siste tiåret. Før 24. februar ville jeg uten å nøle kalt Moskva en av verdens fremste kulturhovedsteder. Byer som Berlin, Paris, Roma og Wien ble fullstendig akterutseil av Moskva på 2010-tallet i antall interessante premierer, utstillinger, konserter og internasjonale festivaler. 

Selv utenfor Moskva og Sankt Petersburg har det vært et yrende og fruktbart teaterliv de siste årene. Man har kunnet oppleve alle typer scenekunst – fra samtidsdans til nysirkus. Sosialt, visuelt, immersivt, inkluderende og feministisk teater – alt var å finne over de endeløse viddene i et land på full fart tilbake til totalitarisme. 

Foruten de kostbare, futuristiske opusene til Andrej Mogutsjij på Tovstonogov bolsjoj dramateater kunne man oppleve kammerspill i private leiligheter (et fremragende stykke var Boris Pavlovitsj’ En studie i skrekk basert på oberiutenes tekster og opptegnelser), foruten forbilledlige eksempler på dokumentarteater kunne man la seg rive med på spennende vandreteater gjennom Sankt Petersburgs bortgjemte smug og inn i graffitikunstens verden (Kirill Ljukevitsj’ Mannen med maske), foruten timelange forestillinger av Boris Jukhananov, en guru innen auteurteater, fantes lavbudsjettsprosjekter innen horisontalt teater (et av de beste var Fugleuniversitetet, som gjenfortalte tankene til Bruno Latour på teaterets språk). 

Denne teaterrenessansen minnet veldig om de postrevolusjonære 1920-årene da avskaffelsen av politiske friheter ikke kunne forhindre kunsten fra å blomstre. Det kan med rette sies at den russiske kulturen har vært integrert fullt ut i den europeiske to ganger i historien: på 1920-tallet og rett før krigen i 2022.  

Den 24. februar ble situasjonen snudd på hodet. 

Alt som på et eller annet vis plasserer Russland innenfor den vestlige sivilisasjonen, blir nå ryddet av veien i et imponerende tempo. Selv kamerat Stalin trengte to tiår på å gjøre Russland til en kulturell avkrok og avstenge landet fra omverdenen bak et jernteppe. Denne prosessen startet i 1929 (det såkalte «året for det store vendepunktet») og kunne avsluttes ved inngangen til 50-tallet, da alt levende var blitt rensket ut: Mejerhold-teateret, Aleksandr Tairovs kammerteater, Solomon Mikhoels jødiske teater, den eksepsjonelle, russiske absurdismen. Og alle andre «ismer». 

Dagens terminatorer har klart det samme uten å spille blod, og det på bare noen få måneder. 

De fremste institusjonene for samtidskunst (fra Gogol-senteret til Mejerhold-senteret eller Senteret for dokumentarfilm) er de facto eliminert. Teatre som har gjennomgått ‘fornyelse’, har blitt fratatt sine kunstneriske ledere (for eksempel ble den talentfulle og energiske Viktor Ryzjakov oppsagt etter ganske kort tid som kunstnerisk leder for Sovremennik-teateret). Listen over fremtredende regissører, scenografer og dramatikere som har forlatt Russland, blir lengre for hver dag: Kirill Serebrennikov, Dmitrij Krymov, Rimas Tuminas, Timofej Kuljabin, Vera Martynov, Ksenija Peretrukhina, Maksim Didenko. Og slik kunne jeg fortsette å ramse opp. 

For ikke lenge siden jobbet Thomas Ostermeier, Robert Wilson og Robert Lepage med oppsetninger på Teatr Natsij (Nasjonenes teater), og Elektroteater Stanislavskij (Stanislavskij elektroteater) samarbeidet med Romeo Castellucci og Heiner Goebbels. Nå virker det som en fjern og ugjenkallelig fortid. 

Det er heller ikke lenge siden forestillingen Gorbatsjov gikk i Moskva, skrevet og iscenesatt av latviske Alvis Hermanis, og med stjerneskuespillerne Jevgenij Mironov og Tsjulpan Khamatova i hovedrollene som henholdsvis Mikhail Gorbatsjov og Raisa Gorbatsjova. Khamatova har protestert mot krigen, og bor nå i Riga hvor jobber med Hermanis, mens hennes scenepartner, Jevgenij Mironov, har inngått et kompromiss med myndighetene for å beholde stillingen som kunstnerisk leder ved Nasjonenes teater: Han har påtatt seg å hjelpe teateret i det okkuperte og raserte Mariupol med å stable seg på bena igjen. Hermanis vil ikke lenger vedkjenne seg Mironov og heller ikke sine andre forhenværende teatervenner som er igjen i Russland. Mikhail Gorbatsjov, selve symbolet på perestrojka og glasnost, gikk nylig bort. Et opptak av forestillingen, som forsvant ut i intet, sirkulerer nå på internett, som et vitnesbyrd om en forgangen førkrigstid som aldri vil komme tilbake. 

Faktisk bidro krigen selv til at denne endelige utrenskingen i russisk teaterverden kunne iverksettes. Før 24. februar var det umulig å forby kulturell kontakt med Vesten. Trass i all undertrykkelse på det politiske området ble det å pleie forbindelser med Vesten innenfor kultur og humaniora, tatt som en selvfølge. Selv de mest patriotiske politikerne troppet gladelig opp på forestillinger av verdensberømte regissører som Wilson eller på Serebrennikovs premierer, på tross av dennes fall i unåde (stykket Nurejev mottok entusiastisk applaus fra president Putins pressetalsmann Dmitrij Peskov som satt på andre rad). 

NÅ HAR DET BLITT ENKELT å erklære alle som ser mot EU eller USA, som ‘nasjonalforrædere’ og frata dem teatre, utstillingslokaler, instituttlederstillinger, konsertmuligheter osv. Det som før var mørkemennenes våte drøm, har nå fått legitimitet. Den vestvendte kulturelle overbygningen, som virket så massiv, robust og livskraftig, raste sammen som et korthus. Med ett ble det helt innlysende hvor skjør den egentlig hadde vært, og hvordan den stred mot den alminnelige leve- og tenkemåten i landet og mot interesser i teatermiljøet selv. For det ville neppe vært mulig å rense kunsten for «forrædere» i en slik fei uten dette miljøets stilltiende samtykke. 

Oppsetninger av regissører og dramaturger som har falt i unåde, blir nå tatt av plakaten på minste vink fra myndighetene. Slik som med stykkene til dramatikeren Ivan Vyrypajev, som har tatt til orde mot krigen. De ble spilt på et titalls (!) teatre. Og på et blunk var alle oppsetningene som blåst bort uten det minste forsøk på motstand eller antydning til noen som helst form for solidaritet fra teaterets side.  

Man får en sterk følelse av at mange innenfor kulturlivet ikke styres av frykt alene, men av noe som er verre enn frykt – nemlig det samme ressentimentet som styrer landets utenrikspolitikk. 

Så lenge den russiske kulturen var integrert i den vesteuropeiske og globale kulturkretsen, forble en hel hærskare av teaterfolk (og denne bransjen involverer titusener, om ikke hundretusener av mennesker i Russland) ute av stand til å hevde seg i konkurransen. De kunne bare glemme å delta i internasjonale gjestespill, bli invitert til prestisjetunge festivaler, eller å bli lagt merke til av teaterkritikere som reiste rundt på disse festivalene. Nå har de bare det indre markedet å konkurrere i, og der spiller talent liten rolle, for ikke å snakke om internasjonal ettertraktethet. Regimelojalitet er mer enn godt nok.

Den pågående russiske utvandringsbølgen sammenliknes ofte med den første postrevolusjonære bølgen. Men de mange medlemmene av den førrevolusjonære intelligentsiaen som ble tvunget til å forlate Russland etter 1917, ble erstattet av ikke mindre talentfulle avantgardister. Det som pågår nå, er en ubetydelighetenes kulturrevolusjon. De er krigens største profitører. Og de er legio. 

Den stalinistiske revolusjonen fulgte i bunn og grunn samme mønster. Også det var en middelmådighetenes revolusjon. De styrte ballet. Mens enhver person som utmerket seg, var garantert å bli offer for dem. For å overlevere måtte man enten gå under jorda eller forandre seg helt, rett og slett slutte å være seg selv. 

Fra et ideologisk synspunkt synes de stalinistiske utrenskningene i kulturen paradoksale. Nesten alle medlemmene av den systematisk utslettede avantgarden, både Mejerhold, Babel og Malevitsj, var tross alt tilhengere av det bolsjevikiske regimet, og ikke dets motstandere. Men jeg vil si at de ble utslettet, ikke av politiske, men av estetiske hensyn. 

Sovjetunionen på 1920-tallet hadde visse likhetstrekk med Tyskland under Weimarrepublikken. Neppe noe annet sted i verden fantes det en så stor kunstnerisk frihet og produktivitet som i Tyskland og i Sovjet på denne tiden. 

Men om 1920-årene i det sovjetiske Russland liknet på 1920-årene under Weimarrepublikken, hva likner da 1930-årenes Russland på, med sin nytolkning av ideen om et imperium, med sin puritanisme, og fremfor alt, med sitt hat mot alle avantgardistiske strømninger? 

NÅR MAN BETRAKTER STALIN-tiden i lys av kulturens stilling og den innbitte kampen mot «degenerert kunst», ser man tydelig at det som ble gjennomført i Sovjet etter 1929, ikke var et venstreorientert, men et høyreekstremt prosjekt. Bare slagordene var venstreorienterte. I dette tilfellet var det den fascistiske ideologien som vokste frem av den fascistiske estetikken. Akkurat slik var det, og ikke omvendt. Fascisme er nemlig alltid middelmådighetens triumf og den spissborgerlige gjennomsnittssmaks totale seier. Og nettopp en slik triumf er det vi ser utspille seg i Putins imperium i dag. Krigens sanne profitører er ikke bare folk fra det mektige FSB, men også en enorm mengde talentløsheter innen kultur og humaniora. 

Iblant forekommer det meg at krigen ikke ble startet for å seire på slagmarken, men for at de som ikke engang utstår tanken på å leve i en åpen verden, skal få sin indre revansj. Og mens den russiske hæren kan se langt etter noen seier Ukraina, har isolasjonistene i praksis allerede vunnet den internt. 

Det er imidlertid et tankekors at formaningene om å utestenge Russland – og i samme slengen den lille provestlige intelligentsiaen som fortsatt finnes der – fra Vesten, tidvis lyder minst like innstendig fra den andre siden av grensen. De som roper om dette, later ikke til å forstå at de heller vann på mølla til den aller verste delen av det russiske samfunnet, de som drømmer om å isolere landet helt og holdent, og ikke bare politisk.  

Takket være dem står den vestlige kursen innen russisk kultur på spill for annen gang i historien. Denne skrøpelige, lille brua, som i århundrer har forbundet dette enorme landet med den siviliserte verden, kan bli revet ned på nytt – og denne gangen blir det kanskje for godt. 

Kommentaren er tidligere publisert i Theater der Zeit, oktober 2022.