– En evig representasjon for to kulturer

Danser og koreograf Marit Shirin Carolasdotter har urfolksrøtter fra Sápmi (det sørsamiske Hotagen) i Sverige og fra Kurdistan, Irak. Hun har bruk sine identitetsmarkørene kunstnerisk, som urfolksrepresentasjon. I panelsamtale fortale Marit Shirin om et anonymt nettbrev fra samisk hold, som ikke anerkjente hennes samiskhet. Brevet spredte seg som en ild på nettet. I disse dager ligger det an til at også hennes kurdiske røtter er under press: I forhandlinger om Sveriges Natomedlemskap har statsminister Magdalena Andersson nylig akseptert Erdogans krav om at Sverige skal utvise terrorister fra landet til Tyrkia. «Terrorister» i hans retorikk er representanter for det kurdiske folk.

Av og til skjer det at man har en kunstnerisk idé som «alle» vil samarbeide om. Dette skjedde med ditt prosjekt of itself : in itself?  

– Vi ble først innbudt av Norrlandsoperaen. Ledelsen syntes det var relevant at jeg hadde et prosjekt som inkluderer samisk kultur. Siden kom Dansnät, Riksteatren og Dansens Hus med i samarbeidsprosjektet, og jeg kunne søke midler på svensk side. Det tok 2 år fra den første kontakten til forestilling, med pandemi og det hele. Premieren fant sted på Norrlandsoperan i Umeå, i august 2021. 

«Det finns någonting jag ser i alla trådar som jag försöker dra i, 
i vävandet av våra band, våra liv och historien i våra kroppar. De berättade att vi en gång kunde det; de blodsliga och de fysiska – jordliga. Trevande, sökande, över, under, över, under. Jag vill inte lära mig, jag vill kunna utan att behöva lära.» Sitatet er fra danseren Linnéa Sundling i Humans & Soil. Kan du fortelle mer om konteksten?

- of itself : in itself inngår i Humans & Soiinngår i Humans & Soil, et større scenekunstprosjekt som utforsker og utveksler erfaringer mellom urfolk. Man kan kalle det en plattform for koreografi. Akademia er en viktig komponent i plattformen. Det finnes forskere fra USA, Japan, ja, fra hele verden som er med. I den kunstneriske prosessen inngår skriving, den er med på å utvikle det koreografiske materialet. Det skrevne ordet er veldig sammenfallende med den koreografiske prosessen. Tematikken er relasjonen til jord i et urfolksperspektiv. Prosjektene vi skaper, er ikke nødvendigvis aktivistiske, men i land som Japan er det behov for aktivisme, siden det er lite av det. De samiske deltagerne inngår altså i et ganske omfattende urfolksperspektiv. Det researches i en samtidighet. Både kunstnere og forskere gir forelesninger rundt den aktuelle tematikken. Det finnes et verdensomspennende nettverk for denne typen akademia som kunstprosjektet vårt har knyttet til seg. Vi skal snart samles med prosjektet The Mountain Talks av koreografen Amanda Piña på Tanzquartier Wien, og samarbeid med andre urfolk om vår relasjon til fjell.

«No friends, but the mountains.»

Du er same og kurder. Det er to svært sterke identitetsmarkører. Hvordan bære denne identitetsarven, som menneske og dansekunstner?

– Min kunstnerisk søken er en slags kroppsliggjøring av erfaring, der man skreller bort noen lag. Jeg utgår fra meg selv og min egen kropp, som for å komme under huden på det som kan sies å være en persons konstruksjon, skapt utenfra, — alt det som vi som barn får høre at vi er og bør gjøre, alle de blikkene som forteller meg hvem eller hva jeg blir sett på som. De som jeg jobber med, har en liknende erfaring i og med at de heller ikke har vokst opp i sin slekts kultur. Så man søker andre referansepunkter, som f.eks. det å være på et sted sammen, eller den enkeltes personlige historier. Min kobling til det kurdiske går gjennom min far, som er fra byen Sulaymaniya i Kurdistan, i Nord-Irak. Hva det kurdiske avtrykket i meg er, kan best sies gjennom det kollektive uttrykket: «No friends, but the mountains.» Ordtaket rommer frykten for å bli truet og assimilert av storsamfunnet, eller nasjonalstatene, som gjør at folket flykter til fjells.

Man kan lett fatte linken mellom «dansens förmåga att kunna flytta berg», som jeg leser på nettet, og «No friends, but the mountains.» I disse dager er kurder-spørsmålet brennbart og knyttet opp mot Sveriges søknad om medlemskap i Nato. Merker du den helt spesielle omstendigheten? 

– Natosøknads-koblingen, som er skapt av Erdogans retorikk om at kurdere er terrorister, har ingen røtter i historien. Det er tvert om. Situasjonen truer ikke meg personlig, men det er vanskelig å akseptere at Sverige kan bli til enda ett sted det ikke er lov å være kurder eller utøve kurdisk kunst og kultur. På 70-tallet flyktet kurdere til Tyskland, der ble folk ble akseptert og landet støttet PKK. Man kunne fritt være kurder. Trommen er like viktig i Kurdistan som i Sápmi. Det som allmenheten i Sverige har vanskelig for å forstå, er at kurdere som snakker, synger eller danser i Tyrkia, risikerer å bli henrettet. Det har pågått over lang tid. Denne kjensgjerningen har ikke svenskene tatt innover seg. 

Kontakten med det kurdiske var vanskelig for meg som barn. Jeg visste ingenting. Søkte skolen om å få lære kurdisk, det ble avslått. Fikk lærdom i å lage mat og om familiestrukturer. Min samiske morfar døde da jeg var 10 år. Når det gjelder den samiske kunnskapen ble den ikke overført så direkte, men min morfar var aktiv gjennom eksempelvis joiken og reiste på det man dengang kalte «Lappläger».

Flerkulturelle føringer

Jeg antar at du til daglig møter blikk som forteller deg at du ser fremmed ut; du er ikke «Medel-Svensson». Har du noe valg, annet enn å gå inn i representasjonsrollen? 

– Det er nesten umulig å ikke være representant for urfolk/ kvinne/ brunhudet kvinne. Også som kunstner ligger det en sterk føring for representasjonsrollen. Det er ikke min private historie som jeg forteller på scenen. Vår plattform Humans & Soil forsker også på urfolk i et stort, ancestralt tidsperspektiv, kanskje ti tusen år. Det ligger en stor utfordring i det. Og man må være beredt på å gå på noen smeller.

Ikke same nok?

Mens du holdt på med of itself : in itself fikk du en uventet smell fra samisk hold. Et anonymt brev, som var et personangrep, anklaget deg for å seile under falsk, samisk flagg, og for å ha tiltusket deg økonomiske midler som burde ha kommet «ekte» samiske kunstnere til gode. Var du forberedt på at det ble delt med så mange i ditt miljø, til dine produsenter, kolleger og institusjonsteatre? 

– Brevet har versert på nettet ett års tid nå. Fra det første utkastet, kan man se at det blir redigert, og at personangrepet er dempet. Det har utløst mange støtteerklæringer og noen få rasistiske. At brevet ble spredt i slikt omfang skapte en følelse i meg av å være konstant truet og under overvåkning. Skal jeg nå også bli avskåret fra samene? Skulle jeg liksom ha utnyttet den samiske kultur for å vinne noe personlig? Som om mitt opphav er noe jeg har valgt eller ønsket.

Hvordan reagerte du på dette nettbrev-angrepet? 

– Det skapte et traume. Pappas flukthistorie kom opp igjen. Som barn opplevde jeg stygge ord for den mørke huden min, og nå dette? Vi hørte ikke hjemme i Sverige, det hadde jeg kjent på en god stund – og ikke var jeg velkommen i Sápmi, heller. 

Jeg ville krølle meg sammen til en ball og forsvinne. Raseriet kom først da trusselen ble rettet mot arbeidet mitt. Det ble antyda at jeg ikke burde få holde på. Det er et arbeid som involverer en rekke andre kunstnere, en rekke urfolk. Da ble jeg forbannet.

Jeg har forstått at du oppholder deg en del i Brüssel. Akkurat nå holder du en workshop der. Har avstanden noe å si for din kreativitet? 

– For seks års siden jobbet jeg med et danseprosjekt i Brüssel, og jeg skaffet meg etter hvert en leilighet der. Ja. Det skaper en mental distanse, der jeg opplever å kunne være i fred sammen med kunstnere som utforsker noe av det samme som meg. Hudfargene og kulturene er så mange at folk knapt bryr seg, selv om det finnes strukturell rasisme, også her. Men jeg trenger altså ikke å gå rundt som en evig representasjon for to kulturer.