–Jeg stikker nok hodet litt for høyt

Rauni Magga Lukkari regnes som en av de betydeligste samiske lyrikerne ved siden av Nils-Aslak Valkeapää. Hun ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlinga Mørk dagbok (1987). Rauni driver forlaget Gollegiella. Hun har skrevet teaterstykket Dearvvuođat, oppført i 1993/1996 på Beaivváš Sámi Našunálateáhter, og En lykkens mann, oppført på Nationaltheatret i 2007-2008. I panelsamtalen som tematiserte blikkene samer blir møtt med utenfra og innad, leste Rauni fra kåserisamlinga Lex Sápmi.   

Din erfaring er at for samer, er samiske slekters måte å løse rett og galt på er mer relevant enn demokratiets lover og regler. Og samiske slekter er ofte tallrike; når slekta kommer for å feire bryllup kan det møte opp to-tre tusen.  

– Jeg er oppdratt til å være demokratisk, jeg har fått den finske oppdragelsen. Lex Sápmi er en samling selvironiske og humoristiske kåserier om hvordan slekta skal sikres godene og ta bestemmelsene for alle andre. Det er alles plikt å forsvare sin slekt. Så hvordan noen samer oppfatter demokrati, forvaltning og fordeling i lys av dette, kan gi seg interessante utslag. Da jeg skulle gifte meg, ble jeg rådet til at det ville lønne seg for oss å ikke gjøre det. Da kunne jeg motta stønad som eneforsørger, og vi kunne bruke sosialstønaden til å bygge hus, siden det i reindriftsnæringa ikke fantes særlig med penger. Da vi ble skilt etter noen år, kom samme person og sa: «der ser du, Rauni, nå kunne du hatt hus, men du står på bar bakke som eneforsørger». Jeg tror ikke at hun med viten og vilje tenkte at hun oppfordret meg til å stjele, det var vel heller slik at hun så at jeg ikke kom til å klare meg uten stønad.

Har du møtt motforestillinger mot det selvransakende perspektivet, fra samiske miljøer? I så fall hvilke? 

– Jeg er møtt med at ingen sier noe, men veldig lite ellers. Det samiske munnhellet  «Jeg sier ikke, jeg godtar ikke», betyr at den som tier ikke samtykker.

Jeg har skrevet bøker i 40 år og vunnet priser. Jeg har sendt dem til hjemstedet, som det lille jeg har kunnet gi tilbake, men det har aldri kommet anerkjennende ord fra den kanten. Jeg stikker nok hodet litt for høyt. «Ikke tro at det går bedre med deg enn med oss».

Denne varianten av «Jante» kan man kjenne igjen ellers i samfunnet. Hva tror du den bunner i?

– Det kommer av fattigdommen som har vært, den etter krigen, som var enda verre enn det var i mellomkrigstiden. Man måtte bruke de midler man hadde, åndelige og kroppslige. Andre hadde vi ikke, det var veldig lite penger. Det var ikke arbeid for vanlige folk. Hver og en måtte skaffe sin egen arbeidsplass, som fangstmenn eller håndarbeidere/håndverkere. Jeg har ikke lidd. Min søster har rett i måten hun ser på fattigdommen: «Hvis du sulter, da er du fattig». I min barndom var somrene nesten normale. Vi hadde Tanaelva og vi hadde laksen. Nå er laksen borte. 

Vi har misunt hverandre, og det har ledet oss til å tenke: «Kanskje du har det bedre enn meg?» Hvis man tror at noen har det bedre, kan man ikke riktig si hva man holder på med, for det er kanskje ikke godt nok i andres øyne. Den type fattigdom bærer vi ennå, det at folk ikke er villige til å dele de få godene.

Jeg har ikke lyst til å flytte tilbake til Utsjok eller til Tanadalen. Om somrene drar jeg heller til mammas områder, i Varanger. Jeg savner ikke mitt hjemsted, pga. misunnelsen.

Noen panelsamtaler vitnet om samiske scenekunstnere som ikke føler seg samiske nok, fordi de ikke kan språket, eller har det som andrespråk, eller de har lært seg det i voksen alder. Du, som behersker språket, og alle de samiske kjerneverdiene, hvordan opplever du det samiske identitetsdilemmaet?

– Jeg en helt fantastisk oppvekst, selv om jeg tidlig ble foreldreløs. Vi barna kom sammen, vi flirte mye, var ute med andre. Dette var jo på finsk side. Vi kunne snakke sammen på samisk. Vi merket ikke det som skjedde på norsk side, der fornorskninga forbød samisk språk. Du vet, finlendere, de orket ikke å bosette seg så langt nord som i Utsjok, så vi fikk være samer i fred. Men jeg jobbet hardt for å lære meg finsk, for å ha et andrespråk. Et språk jeg kunne skrive på, kanskje, for jeg visste i hvert fall veldig tidlig at jeg kom til å jobbe med språk.

Forlegger med visjoner

Du har i mange år drevet forlaget Gollegiella (Gullspråket) og har ofte utgitt tospråklige bøker, på samisk/norsk og samisk/finsk. «Kan du si noe om hvilke verdier du legger til grunn for forlagsvirksomheten?

– Min ungdomsdrøm var å kunne fremme samisk skjønnlitteratur. Etter hvert så jeg at det var lærermangel. Jeg sloss for at mine barn skulle lære samisk i skolen, og flyttet til Tromsø på grunn av det. De lærerne som ble utdannet, kom ofte til kort eller de var for få. Jeg tenkte at også andre må utvikle og lære bort det samiske språket, jeg ville være med å gi det videre til neste generasjon. Små språk som samisk er kanskje døende. Men jeg tenker at disse språkene må få dø i skjønnhet, om vi kan si det slik. Det er min «mission» å hjelpe til med det. Jeg tenker at det nordsamiske språket som jeg skriver, kan få en liten oppblomstring. Nils Aslak Valkeapää kan hvile i fred der, og jeg her, i hver vår grav, etter at vi ha gitt fra oss våre språkblomster (latter).

Anser du det som en trussel at ikke-samisk-språklige kommer til, og integreres i det samiske samfunnet?

– Det gjør ingenting. Tidligere har finsk, samisk, svensk og norsk vært mye tettere i nordområdene enn nå. Det er ikke det som truer. Hvis vi lærer å lese, kan vi kanskje bevare språket. Det er en grunnforutsetning. Rikdommen som joik og litteratur representer, styrker – men man må lese sjøl for å utvikle et ordforråd. 

Du er ingen optimist på sikt? 

– Hvis lærerne ikke kan lese – hvordan skal barna lære det? Foreldrene har til nå tatt veldig ansvar. Skjønnlitteraturen kan bidra. Hvis vi lærer å lese, klarer vi å bevare språket.

Læstadianismen

Et annet språk som kommer sterkt til syne i kåserisamlinga, er det tause. Du forklarer fortielsen utfra tre omstendigheter i nær fortid: fattigdommen, læstadianismen og kautokeinoopprøret. Kan du utdype hvordan læstadianismen har preget deg? Om hvordan du ble innpodet med at det å si hva man mener høyt, kan være straffbart?

– En positiv ting om læstadianismen, er at læren ble formidlet med et rikt ordforråd. Jeg fikk mengder av ord, selvfølgelig også bibelske ord. Mine foreldre kunne ikke tilby meg samiske barnebøker. Vi barna opplevde et utstrakt sosialt samvær med voksne slektninger på læstadianske samlinger. 

I min barndom fungerte læren sånn: Du er ikke syndig når du har fått syndenes forlatelse, men den forlatelsen forsvinner med en gang. Det er som å havne i en brønn. Du strever deg opp mot kanten, får syndsforlatelsen og har fred, men det varer kun et nano-sekund. Så ramler du ned i brønnen igjen og må begynne den strevsomme klatringen på nytt. Vi fikk innpodet skrekkscenarioer. Jeg sa til min søster Elle at hun måtte slutte å fortelle meg sånne historier. Jeg hadde hørt nok. «Jeg er veldig glad for at du sjøl (og ikke jeg), kommer til himmelen», sa jeg. Hun holdt opp med det, for hun så at jeg holdt på å bryte sammen.

I Lex Sápmi trekker du fram en tredje historiske omstendighet som har formet samisk samfunn, spesielt på norsk side, kautokeinoopprøret i 1852. Jeg husker at Nils Gaup innkalte til folkemøte i Kautokeino og spurte om det var greit for bygda at han lagde den filmen. Opprøret fant sted mens Lars Levi Læstadius ennå levde (1800-1861). Hans lære utviklet seg til en vekkelsesbevegelse, først i Sápmi, seinere med større utbredelse. I 1852 gjorde samiske legpredikanter opprør mot brennevinssalg og kirkens norske dogmer. Det kom til voldelige sammenstøt og straffer fulgte. To ble henrettet, flere samer døde i fangenskap. Du forteller at dette var taushetsbelagt før Nils Gaup lagde filmen (2008). Dine tanker om hvorfor?

– Min far ble født i 1887. Han må ha visst og hørt om det, men han fortalte aldri noe. Alle bar kollektivt på skammens historie, fordi de dommene var så umenneskelige, og folk var vettskremte. Filmen gjorde at jeg forsto fortielsen, hvorfor ingen hadde villet fortelle. Det var fordi de dommene var så skumle. Den sorte kappa er borte nå. Og Nils Gaup kommer garantert til himmelen (latter).

Teaterstykket En lykkens mann

Til tross for frykten for å si noe feil, framstår du i ditt kunstnerskap med en vilje og et mot til å formulere det som ties om, ofte nådeløst, og fra et hudløst perspektiv. Det sorgmuntre, krasse perspektivet i teaterstykket En lykkens mann er et eksempel på det. I 2007 ble det produsert på Nationaltheatret. Men stykket er ikke oppført på samisk ennå. Har du noen tanker om hvorfor? 

– Jeg husker hvor lykkelig jeg ble da jeg så utlysningen fra Norsk Dramatikk Festival/Samtidsfestivalen.  Endelig kunne jeg skrive og bearbeide en fortelling jeg hadde hørt. Den stammer fra to nabogutters fortelling om mora. Jeg skrev den ned, sendte inn anonymt og var lettet.

Det som kunne gå i stykker, var premiere-opplevelsen og den fine og hensynsfulle behandlingen jeg møtte på Nationaltheatret. Jeg hadde en fantastisk opplevelse av oppsetningen. Jeg var redd for at noen kunne ødelegge denerfaringen, og ville leve på den, lengst mulig, før en eventuell samisk oppførelse.

Stykket tematiserer mantraet at «her er det bare å hjelpe seg sjøl det beste man kan» – og handler om den godt voksne sønnen som blir hundset av mor. Mora i stykket representerer på mange måter overlevelse ved stålkontroll, som foregår i familier med fattigdom tett innpå seg. Kolonimaktens regler virker totalt irrelevante for livskårene ved grenseelva Tana. Forestillinga gikk for fulle hus og ble satt opp igjen på spilleplanen året etter. Det tyder jo på at den kommuniserte langt utover en samisk kontekst?

Ja, både i og utenfor. Stykket er ikke foreldet. Nå vil heller ikke en samisk oppsetning virke truende på den første, store opplevelsen min.