Konvensjonsbryter og tradisjonsbærer

Ánde Somby er jurist, forfatter, joiker og musiker. Han er førsteamanuensis i rettsvitenskap. I panelsamtale redegjorde han for hvordan fordeling av knapphetsressurser påvirker samiske strategier. Offentligheten er avhengig av kategorier for å finansiere, der man enten blir definert inn, eller ut av den samiske identiteten. Så hvordan fordele midler til kunst og kultur? Skal alle få like store kakestykker? Skal den som er mest sulten få mest? Eller den som har stått lengst i kø? Skalden som kan springe raskest få mest?

Du er kjent i samisk og norsk offentlighet gjennom tiår. Jeg oppfatter at du representerer språk i veldig vid forstand: Det du har på deg, hvordan du beveger deg og de veloverveide ordene. Du stiller til dette intervjuet i rosa dress og caps. Det kunne like gjerne vært ei kofte med din egen, like fargesterke signatur?

– Det som er spennende, og det man får et blikk for, er at plagg har sin egen koreografi. Jeg er fascinert av kroppens og plaggets koreografi, kroppen som tilpasser seg plagget. De danser sammen. Kofta lever i hofta, mens med dressjakke, der lever du i skuldrene. Det er en animasjon som er spennende, og den forteller andre måten du har valgt å bære konvensjonen på, og hvordan du har skapt din egen signatur.

Signalene ved å bære plagg sendes også innad i miljøet. Man beundrer hverandres kofter. Eller er hverandres «koftepoliti». Man signaliserer til andre samer at man er et sted og har tegn i plaggene, som svært få utenfra oppfatter. Hvorfor er dette viktig?

– Kofta bygger dels på konvensjon og dels på personlig signatur. Måten du bærer plagget på, er like viktig. Uttrykket «prestekofte» blant samene, betyr at beltet går rett over magen og ikke henger på hoftene, som er konvensjonen. Man kan velge om stoffet skal være glatt foran, og foldene bak osv. Konvensjonen forteller hvor du kommer fra, og kan også fortelle hvilken slekt du er fra. I samiske samfunn har det verdi og vekt.

Som jusstudent var jeg nysgjerrig på dressjakka. Klesstilen var og er veldig konform. Om du stiller med kort slips i de kretser, kalles det bilselgerslips. Riktig lengde er 4 cm lenger ned enn bukselinninga. Jeg prøvde hele tiden å tilpasse meg at alle gikk i dress. Jeg forska i dresskoden, men ville gi det en personlig signatur, så jeg stilte i pastellfargede dresser og italienske silkeslips, som var mote på det glade 80-tallet. Klær tilhører et kollektivt språk. Det ligger mye kommunikasjon i klesmåten.  

Framveksten av en fargeklattstrategi

Jeg oppfatter at du anser det å gå med kofte som en politisk handling. Men det virker som om du gir litt blaffen i å framstå eksotisk. Det er mulig at du spiller på det, men at målet er å bruke det som en døråpner for å skape forståelse for samiske forhold? 

– Jeg vokste opp i Polmak, som på den tida var fornorska. Foreldrene hadde sluttet med å kle barna sine i kofte. På tidlige klassebilder var det bare jeg som bar kofte. De dannede voksne sa «å, for en fin liten gutt» og klappet meg på hodet. Så kom jeg ut bak hjørnet til gutta og ble kalt «lappjævel». Så jeg vokste opp med rollen som fargeklatt. Jeg hadde og har vel den energien som skal til. Å gå konstant i den rollen er en stor jobb. Det å være tospråklig og flerspråklig – det er også en jævla jobb, men samtidig får man en mengde sånne trafikkspeil. Når det gjelder rollen å være den ene fargeklatten, innebar det uønsket voksenoppmerksomhet, men jeg har nå gjort den investeringen, også den smertefulle delen. Det ga spennende og sterke opplevelser, sjøl om rollen krevde at jeg ble hardhudet.

Det virker som du forklarer tålmodig og svarer på samme spørsmålene fra ikke-samer om og om igjen. Som om du har en «mission». Er det slik?

– Jeg hører til en tid da vi brukte kassettspillere. Da jeg var seksten-sytten, måtte jeg ha en slik båndspiller, og også være en som gjentok seg sjøl, i krevende innlæring av joik og i andre sammenheng. Jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle miste tålmodigheten.

På Vårscenefest dreide noen av samtalene seg om det koloniale blikket samiske kunstnere og samer generelt, blir møtt med. Det er mange som forsøker å gjemme seg fra dette blikket. Du har sikkert erfart det samme, men det virker som ditt valg av posisjon har åpnet noen andre perspektiver?

– Enkelte nordmenn føler skam. Den er privatisert, og den har et navn. Den store norske uvitenheten. Den uvitenheten som finnes i befolkninga er gjort til et privat anliggende. Men årsaken er strukturell. Det norske skoleverket inneholder ikke noe pensum om samisk historie, språk, samfunn eller klesdrakter, ting som det er viktige å vite noe om. Jeg møter ofte dommere. De er jo høyt på samfunnsstigen og forventes å være allvitende. Når vi skal behandle samiske saker, prøver jeg å bøte på uvitenheten deres ved å gi en tjueminutters grunnleksjon: «Samer er folk som lever i fire land. Ikke alle samer driver på med reindrift…» osv. Dette for å gi den helt nødvendige konteksten for saken, den som de helt selvfølgelig har i behandlingen av tilsvarende norske saker. Ganske snart er det som rullgardinene trekkes ned over dommerblikkene. De erkjenner at dette burde de hatt kunnskap om, slik de har fått om Norge, helt fra barneskolen. Men de er helt blanke. Det er interessant at den enkelte borger føler personlig skyld og skam for noe som bunner i strukturer. Den privatiserte skammen skyldes skolen som sviktet.

Joikereisen

Et annet språk som er viktig for deg, er joiken. Joik var ikke opprinnelig scenisk, men har utviklet seg til å bli en scenisk sjanger, både musikalsk og teatralt. Mange samer som jeg kjenner, har flere kunstneriske bein å stå på. I historisk perspektiv har det å ha «flere bein å stå på», vært livsnødvendig. Kan du si noe om bakgrunnen som ledet til at du valgte å opptre som joiker ved siden av juristyrket ditt? 

– På internatskolen, Seida statsinternat i Tanadalen, ville vi barna gjerne ha en joikeplate (Nils-Aslak Valkeapää sin plate Juoigamat). Jeg ble alt som 12-åring satt på et spor om at joik er så mye mer enn et musikalsk uttrykk. Det gjaldt også i min familie. Vi har en del joiker og joikere i min familie. De er teknisk sett veldig dyktige, – særlig morbrors joiker er en gullgruve. Men joikene var skambelagte. Min far holdt en lav profil. Jeg hørte ham joike for første for gang i min søsters bryllup. Etterpå var det fram med båndspilleren for opptak. Så jeg ble en slags joikearkeolog, fikk ett fragment og ett til, og koblet det sammen på en meningsfylt måte. Jeg stilte jeg krav til slekta om å spille inn en joikeplate. Det tok 10 år før begge, både mor og far, ble med, Ean Máššan kom i 1985. 

Fra arkeolog til kunstner

Men noe må ha skjedd på den veien, med deg, mener jeg, siden du dro på turné til Canada i 1982, og opptrådte som joiker sammen med Biret Elle Balto, og nå avdøde Inga Juuso og Nils-Aslak Valkeapää. Med andre ord i veldig godt selskap. Vi snakker om de beste og i ettertid mest berømte sceniske joikekunstnerne her?

– Et eller annet sted på veien måtte jeg spørre meg sjøl om jeg skulle fortsette å være «båndspiller» i all framtid. Min mor lærte meg de mest krevende tekniske joikene først – kanskje ikke pedagogisk, eller nettopp det – det ga meg «pannekakeenergi»: Du må huske alle «sløyfene» i joiken og økonomisere pust nok til å komme deg gjennom den. En krevende opplæring. Jeg hadde lest i et manneblad om hvordan hemmelige agenter som skal lære seg et nytt språk i tjeneste, gjorde det: Hør på språket, i mitt tilfelle joiken, dag og natt, 24/7, til du kan det. Jeg lyttet til kassetter med joik. Det som jeg nå er imponert over, er kjæresten min på den tida. Hun må ha vært himla glad i meg. Fant seg tålmodig i det.

Jeg fikk etter hvert et joikerepertoar via morbror, så jeg behersket mange avanserte joiker som var nye for andre.Også andre hadde repertoarer som jeg lærte meg. Da jeg som 16-17 år gikk på videregående i Karasjok, drev vi med «Joike Battle». Det består i å joike i par, hvor den ene joikeren bygger på den andre og tilfører noe personlig. Men noe rart skjer når joiken løftes på scenen. Det er en kunstform som har sitt opphav i dialogen. Man kunne joike-kommentere hendelser i medmenneskers liv. Så kunne man få svar på tiltale gjennom en joik, og på den måten kunne en dialog vare en stund, noen ganger minutter, timer, dager, (uker, måneder eller år!). 

Når gode joikere møtes, følger de på og skrur det til, den neste følger på, skrur det enda mer til, og slik fortsetter det. Da blir en plassert. Jeg begynte jo i kjelleren og klatra fort. Karasjok-gutta lurte på hvem den fremmede gutten var som kunne det der.

Du har utviklet deg til joikekunstner, fra nitidig arbeid med dokumentarisk joik, til opptredener med de beste blant de beste, til det som har blitt din signatur – «Ulvejoiken», Kan du forklare hva du mener med at du med ulvejoik kan utforske kontekster? Og på hvilken måte er Frode Rasmussens Dario Fo-monologer vært en inspirator, slik du har gitt uttrykk for?

– Jeg var fascinert og glad for prosjektene som både Nils-Aslak (Valkeapää) og Tana Breddens Ungdom gjorde, men jeg var ute etter alternativer som også kunne funke i et moderne rom. Og inspirt av det betonet jeg de dramatiske elementene som kunne finnes i joik. I ulvejoiken fant jeg endel muligheter. Jeg tenkte at hvis jeg joiket en personjoik ekspressivt, ville de aktuelle personene bli fornærmet, mens jeg tenkte at ulven ikke ville bli det! Ulvejoiken, som jeg fremførte for første gang da jeg var 16-17, ble en slags signaturfremføring, som jeg har hørt ytterst få gjøre slik jeg gjør den. Inspirasjonen fra Dario Fos monologer var det ekspressive og dramatiske. Den 18 minutter ulvejoikinnspillingen du refererer til, har ikke konkrete referanser til en enkelt Dario Fo-monolog, men den er strukturert og inspirert av konturene, strukturene og teksturene i disse monologene.

Det vonde kategoriseringa

I panelsamtalen ga du uttrykk for at du ikke helt så poenget med den kaosfaktoren det er å definere seg som samisk kunstner. Er det en trussel at det kommer nye samiske kunstnere til, de som ikke kan verken joiken eller språket? For å bli medlem i den samiske forfatterforeningen Sámi Girječálliid Searvi, må man skrive litteratur på samisk. Målet er å verne om språket, men skaper ikke kriteriene splittelse overfor de ikke-samisk-språklige forfatterne og dramatikerne som definerer seg som samer?

– Spennende spørsmål. Det har med modernitet og postmodernitet å gjøre. Man kan si at moderniteten bygger på en del konvensjoner. Det postmodernismen prosjekt er å leke med konvensjoner og å bryte med dem. Juss har konvensjoner, og den trenger de lukkede rom. De som ikke har utdannelse og embetseksamen, er utestengt. Slik er det i fagmiljøer. Du kan ikke bare slentre inn. To gravitasjonskrefter i det samiske er nå i spill. Nykommere er utrolig stimulerende, med mange impulser, men så kan det være at du blir overveldet av alt det nye. La oss si at dere er ti stykker, og så får dere inn fem hundre nykommere som snakker mye høyere enn dere. Da blir det kakofoni, der konvensjonen og kunnskapen blir overdøvet. Spørsmålet når det gjelder joiken og kofta f.eks. er: skal man kunne konvensjonen eller være grenseløst kreativ? Når det gjelder språket, så får man en variant av liknelsen om «den bortkomne sønnen» (Lukas 15. kapittel, vers 11-32). Hvis man tenker at bibelhistorien forteller om ikke bare én, men 10 sønner, 100 sønner, eller 1000 sønner som kom hjem, hvordan skulle faren da ta imot dem alle? Dette er et dilemma i de samiske miljøene når nye kommer til og støter på det gamle i kulturen. Jeg vil skyte inn et apropos om skam, som vi snakket om. De samene som har mistet språket pga. fornorskning, kjenner veldig på det. Igjen en privatisert skam, siden det er snakk om at det er skolen har sviktet. Skam er kjempeviktig i enhver sivilisasjon, fordi den har i seg de mest grunnleggende normer. «Eier du ikke skam», betyr at nå har du brutt noen virkelig grunnleggende normer. Du lærer å holde avtaler i barnehagen. Når skam blir privatisert, ja, så er det krevende.

Betyr dette at du er for utestengning av ikke-samiskspråklige i forfatterforeninga?

– Det er et vanskelig spørsmål å være for eller imot. Jeg har notert meg at det er mye følelser og engasjement knyttet til det. Mitt håp er at folkan våres ikke skraper hverandres hud for mye. Jeg har stått i mange lignende dilemmaer. Selv har jeg i min tid bestemt meg for å være hardhudet. Livet har gitt meg de og de gavene, og jeg måtte være litt hardhudet for å forvalte dem. Ikke alle de som er innlemmet i f.eks. språkets konvensjon, er like hardhudede. Det kan være krevende, spesielt for en kultur som den samiske. Folk kan vise til helt konkrete erfaringer. Jeg kan eksempelvis bruke meg sjøl. I gammel tid har jeg blitt kalt for «lappjævel», og så møter jeg de samme folka på Riddu Riđđu (en internasjonal urfolksfestival, som årlig finner sted i Kåfjord, journ. anm.). Nå har de ikledt seg flotte, fine kofter. Det blir jo en liten jobb å ta imot dem på en god måte og skjønne at det ikke var de som sa «lappjævel» til meg, men systemet – «så du, kjære individ, du er hjertelig velkommen, Welcome home, liksom».

Samiske språks vekstmuligheter

Det er forståelig ut fra slike erfaringer at man vil verne om kjerneverdiene. Men hvis strategien er å hegne om det samiske ved å lukke, blir ikke språket til slutt musealt?

– Det spørsmålet har mange dimensjoner. I store samfunn har man stor kapasitet og kan ta imot nye borgere på en god måte. Det som samfunnet da får, er alle de rike impulsene. Det samme gjelder i vår forfatterforening. Potensialet i det å kunne ta imot «homecomers» er stort. Men så er det det at man kan drukne. 

Det er ikke lenge sida at samisk var et kulissespråk. På internatskolen der jeg gikk, var både samisk- og norsktalende elever sammen. Men nesten ingen steder var det lov å snakke samisk. Ikke i klasserommet. Ikke i skolegården. Ikke i peisestua på fritida om kvelden. Om vi skulle snakke samisk, måtte vi stå inne i det innerste, i en krok på kjøkkenet.

Så redselen for å drukne, er den følelsen som nå dominerer i forfatterforeningen. Mange har personlige, såre erfaringer, og da det blir veldig mye støy. Men jeg tror at man må igjennom en støyperiode der det dreier seg om å diskutere helt konkrete saker.  Jeg tenker at dette er den fasen som vi er i nå. Vi er midt inne i en polarisert og sterk samtale som vi må igjennom.

Har du noen visjon om utgangen. Hva er Sápmi, om vi tenker noen år fram i tid?

– Hva betyr det å miste språket? Det er ett av dramaene. Noen samiske språk, som pitesamisk, er døende. Med kunstig intelligens kan kanskje pitesamisk bli tilgjengelig eller bevares for ettertida. Konkrete språkbarrierer kan forsvinne. Jeg ser en mulighet for å bevare de samiske språkene og dialektene ved digitalisering og kunstig intelligens. Det behøver ikke å bli musealt. Jeg tror uansett at veien ikke er å utvikle ett normativt samisk skriftspråk. Det ideelle er en sidestilling. Et positivt og konstruktivt eksempel på dette finner du i samisk-finsk radio. De er en bitteliten gjeng. De lager journalistiske produkter, der det sjongleres sømløst mellom enaresamisk, skoltesamisk og nordsamisk. Det gjør det mulig å kommunisere. Det gjør det mulig for oss å forstå gjennom å være konsumenter. Jeg ser dette mangfoldet som en alternativ vei, i motsetning til ett konformt, normativt samisk språk. Så er spørsmålet hvor mye det koster av menneskelige og økonomiske ressurser.