Vågalt – og vellykket

Når et skuespill benevnes både som satire og tragedie, syns jeg det må være lov å møte opp med en nyv i pannen, selv om

Flukt

av Mikhail Bulgakov

Oversatt av Dina Roll-Hansen

Bearbeidet av Alexander Mørk-Eidem og Hege Randi Tørressen

Regi: Alexander Mørk-Eidem

Scenografi: Erlend Birkeland

Kostyme: Jenny Ljungren

Maskør: Ida Kristine Høgbakk

Video: Torbjørn Ljunggren

Lys: Ellen Ruge

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Nationaltheatret, Hovedscenen 22. august 2023

forfatteren er verdensberømte Mikhail Bulgakov. I antikken var det jo tross alt et poeng å holde de to atskilt. Når så i tillegg norgespremieren finner sted over seksti år etter uroppførelsen, og nærmere hundre år etter at det ble skrevet, kan det jo tenkes at grunnen er mer tematikk enn kvalitet.

Og, ja, etter første akt tenkte jeg: regissør Aleksander Mørk-Eidem er blitt offer for en tekst som forfatteren aldri egentlig fullførte – som er for løs i strukturen og uavklart i hva den vil fortelle. Og hverken forfatter eller regissør kan klandres, tenkte jeg. Bulgakov fikk bare oppleve at dette skuespillet, som er blant hans tidlige, ble prøvet opp (om enn av ingen ringere enn Nemerovitsj-Dantsjenko, en guru i datidens sovjetiske teater og sjef på Moskvas kunstnerteater), men stanset av sensuren før premieren. Og Mørk-Eidem har sikkert ment at han skyldte sin samvittighet som kunstner å stille opp på et repertoarvalg så til de grader i tiden. Men jeg tok feil.

Nordahl Grieg ville vært jublende takknemlig

Det begynner løfterikt nok. En ubestemmelig brumming ligger under når teppet går opp. Den er effektfull, men viser seg samtidig å komme fra orkestergrava som heves. Slik kommer det som må være hele ensemblet til syne, med ryggen til oss. De blir stående og følge dreieskivens langsomme bevegelse, der en bølgeblikkdekket vegg løper tvers over som eneste faste scenografielement, med åpninger, en dør og et lysere felt som et kinolerret. Når skiven er på plass, kjøres det flimrende film som minner om svart-hvitt-epoken og filmavis, samtidig som det projiseres bilder på hele scenografien. Og med det kommer musikken – Sjostakovitsj, dét må det ha vært, han var jo også filmkomponist, og litt senere i forestillingen skal hans berømte Vals nr. 2 komme til å prege lydbildet. Det er et ekspresjonistisk, filmatisk univers vi får møte, slik russisk teater på 20- og 30-tallet var så sterkt ansporet av det nye mediets teknologi og fortellermåte. Sagt på en annen måte: Nordahl Grieg ville vært jublende takknemlig over å få seg utdelt et slikt rom for sin dramatikk.

Men så myldrer ensemblet inn på scenen og blir borte, mens handlingen konsentreres om det unge paret Serafima (Maria Kristine Hildonen) og Golubkov (Herbert Nordrum). Og her går det ikke lang tid før bange anelser innfris. Vi befinner oss på Krim. Borgerkrigen etter den russiske revolusjonen er i siste fase. Rødegardistene er i ferd med å seire, og de to unge er på flukt sammen med hvitegardister og mer eller mindre tvilsomme tilhengere av det gamle regimet. De har fått tilhold i en kirke, der en nonne og en abbedisse er overdrevent gudelige i sin omsorg, mens en biskop har forkledt seg som enfoldig stakkar, og en kosakkgeneral har gjemt seg under et teppe og med sitt falske pass illuderer gravid «madame». Omstendighetene er altså dramatiske, men situasjonen er full av absurd komikk. Her krever Bulgakov åpenbart en helt spesiell balanse i både regi og spill der det absurde skal vise vei inn i alvoret – der farse og drama skal utgjøre en selvfølgelig helhet.

Både for hektisk og for høylytt

Er det noen i norske teater som bør kunne svare på den utfordringen, må det jo være Mørk-Eidem. Men i denne scenen blir det både for hektisk og for høylytt, og følgelig hverken ordentlig morsomt eller spesielt engasjerende. Dette går kanskje særlig ut over Herbert Nordrum, som har fått lov å spille ut sitt ikke ubetydelige komedieregister. Der vi egentlig skal møte en livsfjern akademiker i begivenhetenes vold, får vi derfor publikumsfrieri. Han er riktignok blendet av den unge kvinnen han har slått seg sammen med og gjort seg til beskytter for. Men skal vi måtte bry oss om hva det kan bli til med dem?

Skuespillet består av åtte scener, som Bulgakov kaller «drømmer». Jeg tror kanskje han med dét kan ha ment at historien han forteller – som har både egne opplevelser og nære bekjente som opphav – er for forvirrende og for forferdelige til å kunne gjengis på noen som helst virkelighetstro måte. På et tidspunkt senere i handlingen forklarer en velmenende Serafima kosakkgeneralen Tsjarnota (Trond Espen Seim) at mareritt, skjønner du, «dét betyr vond drøm». Og hos Bulgakov begynner krigens mareritt for alvor i vårt møte med den totalt desillusjonerte general Khludov (Ole Johan Skjelbred). Scenen i hans felthovedkvarter i en jernbanehall er et larmende kaos med generalen som et uhyggelig stormsentrum – iskaldt utsteder han sine ordre og besegler skjebnen for vettskremte og uforstående, mens han kjederøyker og finsliper sin kyniske livsholdning. I denne ‘drømmen’ er vekslingen mellom karikatur og realitet lettere å følge – og slik er det vel også, at maktbrynde og klovneri ofte er nøye forbundet. Men scenen slutter med et filmet nærbilde av Khludov, der Skjelbred gjør sin skikkelse til alt annet enn en sjablong.

Mer en taper enn et offer

Ja, Mørk-Eidem benytter seg også av et kamera for å komme sine figurer inn på livet. Men til forskjell fra de fleste av sine regi-kolleger har han funnet belegg i handlingen for sin kamerabruk. Det opplever vi allerede i påfølgende scene, der Golubkov er havnet i kontraspionasjens klør. Her føres kameraet av den ene av de to som forhører ham – og som til slutt tvinger ham til å forråde Serafima. Det er en sterk scene fra Bulgakovs hånd – en mann som jo allerede da hadde fått oppleve hvordan den unge sovjetstatens hemmelige politi hadde sikre metoder for å gjøre venner til fiender. Kamerabruken til tross blir Golubkov likevel mer en taper enn et offer – vi får ikke ta ham helt på alvor.

Til gjengjeld slår effekten til for fullt i siste ‘drøm’ før pause. Når Khludov dukker opp her, føres kameraet av soldaten vi tidligere har sett generalen gi en summarisk dødsdom. Soldaten er blitt hans nemesis, og generalen er blitt bærer av sitt eget mareritt. Med dette griper forestillingen for første gang. Og Khludovs tirade om alle ‘kakerlakkene’ på de hvites side som nå slåss om å komme seg ombord i de siste båtene over til Konstantinopel, gjør det i beste fall underlig at Stalin forbød Flukt oppført. Men konfrontasjonen som følger, mellom Khludov og Golubkov, som ankommer på leting etter sin Serefima, blir ikke det vendepunktet det må være tenkt som fra Bulgakovs side. De to – på hver sin måte ofre for de uhyrlige krefter som kriger utløser, den ene som troskyldig, den andre som medskyldig – er ikke blitt jevnbyrdige skikkelser. Oppsetningen har ikke funnet helt ut av myldret i Bulgakovs drømmeverden.

Så der satt jeg i pausen, og tenkte mitt. Jeg var blitt underholdt, og revet med òg. Men jeg syntes regien famlet. Samtidig fikk jeg en melding fra min redaktør om at Mørk-Eidem hadde satt stykket opp før, i København for tjue år siden. Han fikk til og med Reumert-prisen for den. Så, han visste hva han gikk til – det var til og med han som foreslo teksten for teatersjef Seltun.

Alt på ett kort

Og i andre akt slår han og hans team til. Det er som de har bestemt seg for å satse alt på ett kort – og de vinner. På en helt annen måte enn jeg hadde sett for meg finner de da balansen Bulgakov krever.

Grepet er å la myldret spille seg fullverdig ut, og samtidig gi handlingen en eim av en tid nærmere vår egen – med unger som spiller utdatert dataspill på veggskjermen og kvinner i vulgærglamorøs kostymering. Vi befinner oss i eksilmiljøet i Konstantinopel, der flyktningene vi har møtt nå prøver å karre til seg et utkomme som gateselgere, gamblere, skurker og prostituerte. Dette er virkelig kakerlakkenes verden. Og som regissør nekter Mørk-Eidem seg nå ingenting, der han utnytter alle de mulighetene originalteksten gir for situasjonskomikk, tricks, outrerte typer og de rene groteskier. I tillegg til litt ekstra tekst.

Et forløp på tre ‘drømmer’ topper seg i en tur til Paris for Tsjarnoka og Golubkov – de skal oppsøke Serafimas ektemann Korzukhin (John Emil Jørgensrud) som har latt henne i stikken, og avtvinge ham penger. Som velstående russer har han selvfølgelig kommet seg i sikkerhet i Frankrike, der han bor med Tsjarnokas tidligere ‘felthustru’, viser det seg, og en overivrig livvakt med maskinpistol (Andreas Skjellum Tønnesland). Det fører til en nattelangt fyllekule og et eviglangt slag kort, med stigende pengeinnsats, der de fire driver spillet opp på et nesten hysterisk nivå. Det er hysterisk morsomt. All krav på troverdighet kastes på båten, i den grad at jeg måtte spørre meg: er dette mulig? Hva ville Bulgakov sagt? Vel, han får som fortjent, vil jeg mene. Vi vet han ikke skrev stykket ferdig – han skal bl. a. ha hatt forslag til flere forskjellige slutter – men når først Mørk-Eidem har gitt oss denne løsningen, tror jeg det nettopp er slik Bulgakov må ha tenkt det – om den verdenen han har skapt i det hele tatt skal henge sammen. Er det ikke nettopp i det groteske at det trivielle og det livsavgjørende møtes? Hos Bulgakov er det iallfall slik. Han hører da i så måte også hjemme i en solid russisk tradisjon.

Et sjokkerende brudd

Når vi derfor kommer frem til sluttscenen, er vi beredt. Vi er tilbake i Konstantinopel. Scenerommet er åpent og på det nærmeste nakent, fra bakgrunnen får vi med oss gjenlyden av folkelivet fra tidligere mens vi skimter luringen som har arrangert kakerlakkveddeløp (ja!) som igjen er i ferd med å gjøre klart for kvelden. Khludov har gitt Serafima husly mens hun venter på nytt fra Paris, og over hele fondveggen projiseres et foto av den drepte soldaten som han har kjent seg forfulgt av.

Scenen er et komplett, nærmest sjokkerende brudd med det som har gått foran. Tonen er lavmælt og inderlig. De to har funnet en gjensidig forståelse, en slags avhengighet – den tidligere bøddelen og hun som såvidt unngikk å bli den neste han fikk hengt i en lyktestolpe. Når Paris-farerne ankommer, skilles veiene. Khludov har bestemt seg – han vil tilbake og møte sin skjebne. Alt annet er blitt ham umulig. Og med den beslutningen forsvinner bildet av hans nemesis. Rommet er enda naknere. Tarnovka går tilbake til kakerlakkene, han har ikke tenkt å dø.

Så sitter de to unge alene igjen. Tablået er et ekko av scenen i kirken. Nå sitter de og stirrer fremfor seg. «Ingenting, ingenting av dette har hendt, alt var en drøm!» sier Golubkov. «Glem det hele, glem det! Om en måned er vi fremme, da er vi tilbake. Og da vil det snø, og snøen vil skjule våre spor. … La oss dra, la oss dra!» Så blir det stille. Prøvende leter de etter hverandres hender.

Så ble det likevel både satire og tragedie. I tragedien er jo fremtiden det eneste som overlever. Og disse to unge – ubesudlede, forhåpningsfulle, uvisse og sårbare – det er de som er fremtiden.

PS.

I sitt informasjonsmateriale problematiserer Nationaltheatret beslutningen om å spille en tekst av Mikhail Bulgakov. Han var født og oppvokst i Kiev, der det også er et museum i huset hvor familien bodde, som mange i dagens Ukraina mener bør stenges eller omorganiseres. Familien var russisk, og til tross for sitt besværlige forhold til Sovjet-myndighetene, skal han ha vært ytterst ambivalent til sitt hjemlands ønske om uavhengighet. For egen del syns jeg denne problemstillingen er irrelevant, og den gjør seg da heller ikke på noen måte gjeldende i forestillingen. Men for ytterligere belysning henvises det til Therese Bjørneboes intervju med Mørk-Eidem her.

(Publisert 24.08.2023)