Et lykketreff for europeisk teater

Norsk Shakespearetidsskrift har henvendt seg til et knippe personer med et sterk forhold til dramatikken til Fosse, regissørene Thomas Ostermeier og Luk Perceval, forfatter (og medarbeider i tidsskriftet) Thomas Oberender, og teater- og festivalsjef Erik Ulfsby på Det Norske Teatret.

Etter flere henvendelser om Jon Fosses dramatikk og Nobelprisen, både fra utenlandsk, men også norsk presse, kommer det et hjertesukk fra Ulfsby, som får være først ut:

– Nå hylles Fosse; men det sier jo litt at når Jon Fosse kom med et nytt og betydelig verk, selv om det dreier seg om en gjendiktning, så kom ikke avisene som følge av «en journalistisk vurdering».

Henviser du til én eller flere aviser?

– Det ble sagt av Aftenposten. Og det gjelder altså Orestien, som handler om demokratiets fødsel, oppført i disse tider, og i en versjon av Jon Fosse.

Ulfsby legger ikke skjul på at fraværet av anmeldelser i de store avisene har gjort det vanskelig å trekke folk til oppsetningen – som med Bjørn Skagestad, Gjertrud Jynge og Oddgeir Thune i de bærende rollene (pluss Bjørn Sundquist som kor), og i Eirik Stubøs regi – åpnet Fossefestivalen 2023 på Det Norske Teatret (se anmeldelse her).

Oresteia, som er Fosses tittel på Aiskolys trilogi, tok så å si over stafettpinnen fra Trilogien – den store satsningen på den første Fossefestivalen, i 2019, i regi av belgiske Luk Perceval.

– Jeg elsker hans karakterer og den verdenen de tilhører, med folk som ikke er veltalende, men redde for å snakke og å bruke feil ord, for på den måten skildrer han et menneskelig univers som er veldig dekkende for vår måte å leve riktig eller feil. Denne blandingen av ikke å vite, og på samme tid å ønske å tro, finner et svar i hans univers, sier Luk Perceval.

Fra mannlig til kvinnelig perspektiv

På spørsmål om hva som etter hans oppfatning er det mest betydningsfulle ved literaturen til Fosse, svarer Perceval via en videolink:

– Det som er mest betydningsfullt, er at han gir ord til mennesker som ikke har et språk. Det at Jon gir ord til, eller, mer dekkende, at han skaper rom for det usagte.

Jeg husker første gang jeg iscenesatte Fosse, for 20 år siden, på Münchner Kammerspiele (Traum im herbst/ Draum om hausten). Jeg ble dypt rørt av denne familien som ikke hadde noe språk for å snakke med hverandre, men som var bundet sammen. Og denne konflikten mellom å være bundet av en naturlig kjærlighet, og umuligheten av å leve sammen, grep meg veldig dypt og minnet meg om mitt eget forhold til mine foreldre. Og jeg oppdaget at vi tilhørte samme generasjon, Fosse og jeg.

I Traum in herbst snakket Jon Fosse i veldig stor grad fra en mannlig synsvinkel, fortsetter Perceval. Men da jeg oppdaget Trilogien, ble jeg overrasket over å se på verden gjennom øynene til en kvinnelig karakter. Det var spennende for meg å se hvordan Fosse indre stemme ble til en, ja kvinnelig stemme. En mer aksepterende, tilgivende stemme, men også en med mer fatalisme. Det var egentlig det mest spennende ved å arbeid med disse to tekstene.

Klassisk og avantgarde

Tenker du på Jon Fosse som en avantgarde eller klassisk dramatiker?

– Jeg fikk samme spørsmål fra en annen journalist. For meg er han vår tids Samuel Beckett. Han forstår tiden ved å bruke akkurat riktige ord, riktige fraser. Å gi en karakter en hel biografi med lys og ekko som vi alle er veldig kjent med, er veldig klassisk, og det at han er en mester i å finne nettopp de riktige ordene, at han har en så spesiell musikalitet, er avantgarde. Han speiler ikke verden slik som den er i dag. Men karakterenes indre. Men ved å speile dem så inderlig, gjør han dem også et speil for samfunnet. For hvordan vi tenker, hva det er vi frykter. Det var det mest oppsiktsvekkende da jeg jobbet med Traum im herbst, det mest fascinerende.

Ostermeier: Et lykketreff

Jon Fosses europeiske og internasjonale gjennombrudd, tidlig på 00-tallet, gikk gjennom Tyskland og Frankrike. Helt avgjørende var Thomas Ostermeiers iscenesettelse av Der Name (Namnet) i en samproduksjon mellom Schaubühne i Berlin og Festspillene i Salzburg i 1999/2000.

– På et tidspunkt da mange ikke trodde at verden kunne fortelles poetisk, viste Fosse at det fortsatt er mulig. Jon Fosse er et lykketreff for det europeiske teatret, sier Thomas Ostermeier, i svar på vår henvendelse, fredag ettermiddag.

Forfatter og dramaturg Thomas Oberender karakteriserer Jon Fosse som «pausenes» mester, og utdyper:

– Pauser er det ordet han bruker oftest, både i og mellom replikkene. Dramaet i hans litteratur ligger gjemt i disse kursiverte avbrytelsene. Mellom ordene, skjer det uuttalte – koreografert som en stillhet mellom karakterene som de må respondere på. Tekstene hans tvinger dem til intimitet, samtidig som de er ren abstraksjon. Han konstruerer avgrunner av pauser hvor folk må bekjenne til hverandre og overfor seg selv, uten ord. Fordi det ikke fins noen. Ingen annen dramatiker har brukt disse pausene på en så sensitiv eller brutal måte. Dramaet finner sted mellom ordene. Det har blitt hans varemerke, den nakne intimiteten som tekstene hans tvinger fram, og der skuespillerne, uten noen til å lede seg, må nærme seg denne klippen – og hoppe.

Ex-Pad fra samtiden

– Alle tekstene til Fosse beskriver en syklus og avgjørende overgang fra linjen til sirkelen: Romanen Morgon og kveld oppløser «her» og «der» i det lineære livsløpet til en døende mann over mot en dypere forbindelse med fortiden; stykkene Draum om hausten og Dødsvariasjoner gjør det tilsvarende merkbart – vi er ikke tapt for hverandre, men blir forent. Nobelprisen anerkjenner det empatiske blikket til engelen i himmelen over Berlin, eller himmelen over Oslo, Bergen, eller Paris. Det som har blitt klassisk har som oftest vært avantgarde i sin samtid. Jon Fosse er en kunstner som har fått en festival i Oslo oppkalt etter seg mens han stadig er i live.

Prisen kommer på riktig tidspunkt – den hedrer en åndelig ex pad fra samtiden og hjelper ham kanskje i å dedikere sin «pausenes kunst» til skandaler på andre områder.

Har du en spesiell hilsen til ham?

– Fortsett med å være bruddenes sendebud. Bind de levende og de dødes verden sammen. Se, men bryt ikke inn. Vær et vitne til forvandlingenes mysterier – fra én person til en annen, fra en verden til den neste.

(Publisert 06.10.23)